Ikke en sånn mann

Det slår meg under lesningen av Haddy Njies «Dagbok», der hun uforbeholdent tar sin mann Trond Giske i forsvar, at denne måten å tenke og resonnere på, er noe jeg har hørt mange ganger tidligere, både i rettsaker om voldtekt, og i gjentakende debatter om seksuelle krenkelser: De anklagede forsvarer seg ved å mistenkeliggjøre kvinnene, ved å bagatellisere hendelsene, og som i Njies bok: beint ut hevde at anklagerne lyver.

Aller først, Haddy Njies bok kan leses som et sjeldent selvportrett av en kvinne som raser og fortviler over mediedrevet og den voldsomme påkjenningen det er å være pårørende til en offentlig person som er under angrep. I utmalende og hyppige passasjer maner Njie frem leserens empatifølelser ved å brette ut sin livslange sårbarhet og litenhet. Verden er skummel og farlig, hun er ofte redd, bekymrer seg og grubler mye, generelt sett. Så kommer varslersaken mot mannen hennes deisende i fanget: Nå er det «krig», og det er «kamp på liv og død.» Pårørendeperspektivet er utvilsomt interessant og relevant å løfte frem i saker som er så offentlige som Giske-saken. Altfor sjelden får vi innsikt i disse historiene, og boka er et viktig bidrag her.

Sett utenfra minner historien om noe vi har sett mange ganger før.

Stand by your man

Men boka til Njie er også noe mer. Den er et dokument over hvordan en kvinne tar sin mann kompromissløst i forsvar mens han kjemper for å beholde makt og posisjon. Sett utenfra minner historien om noe vi har sett mange ganger før: tilgivende kvinner, som til tross for mannens eskapader, stiller seg lojalt ved sin mektige manns side mens han står i stormen. Njie adresserer denne rollen i boka, men mener hun ikke er en av disse kvinnene, fordi hennes mann, i motsetning til de andres, ikke har gjort noe galt. Hun støtter ikke mannen sin til tross for hans feiltakelser, men fordi han ikke har begått noen. Det er ingen tillit som er brutt, ingenting å reparere.

I følge Njie, som går systematisk gjennom varslene i boka, er det bare ett av de fem varslene mot Giske som er reelt, nemlig «Tromsø-varselet». Men heller ikke dette er egnet til å komme mellom henne og Trond: «Jeg rystes ikke av Tromsø-varselet. Han skyldte henne en beklagelse, ikke meg. Den har hun fått.»

Hun angriper varslerne, og plasserer seg dermed i sentrum av begivenhetene.

Den gode mot de onde

I det Njie beskriver som sin egen «blodtåke», bretter hun opp ermene og gjør seg til en aktør i en konflikt hun i utgangspunktet ikke var en del av. Hun angriper varslerne, og plasserer seg dermed i sentrum av begivenhetene, med den konsekvensen at varslerne plutselig har fått en ny motstander de må forsvare seg mot. Njie gjør det umulig for dem å legge saken bak seg. Boka og lanseringsintervjuene inviterer til omkamp, i en sak som formelt sett ble avsluttet 25. januar 2018, og hun gjør det i form av et bakholdsangrep. Ingen av varslerne fikk vite om boka før den var overalt i nyhetene.

Raseriet og hevntankene i boka til Njie skal leses som et tidsbilde på hva hun tenkte og følte der og da, men det ville være vel så interessant å høre hva hun tenker om alt dette nå, gitt at hennes personlige «blodtåke» har lagt seg. Står hun fremdeles ved alle de fæle karakteristikkene hun deler ut i boka? Det eneste vi vet er at konklusjonen består: Under lanseringsintervjuet på Lindmo gjentar hun at Trond Giske aldri har trakassert noen.

Få utvalgte saker fra Agenda Magasin i din innboks én gang i uka: Abonner på vårt nyhetsbrev her!

Misbruk av #metoo

«De som har varslet mot Trond er ikke maktesløse. De fleste er like privilegerte som oss og gjør karrière i politikk, kulturliv, organisasjoner: De har høy utdannelse. De sier de varsler for beskytte andre kvinner, de som egentlig er sårbare. De vil skape revolusjon på vegne av noen de tror finnes. De vil ta makt fra en de tror misbruker den. De tilegner seg makt basert på andre kvinners historiske avmakt», skriver hun.

På det tidspunktet var Njie kjent med innholdet i varslene. Hun visste at den ene varsleren, Line Oma, var 23 år og praktikant da hendelsen skjedde, Trond Giske var 43 og statsråd: «Da vi skal forlate stedet presser han meg opp mot veggen. Og stikker tungen sin ned i halsen min, mot min vilje. Jeg var helt uforberedt. Etterpå spør han om jeg skal være med han til hotellet, noe jeg sier nei til.»

At anonymiseringen glipper, er oppsiktsvekkende i en bok som går knallhardt i rette med pressens hensynsløse fremferd.

Den andre varsleren, Sunniva Andreassen, var 18 og 19 år da de to hendelsene skjedde, Trond Giske var 41 og kulturminister: «Han kysset og befølte meg mot min vilje.» Året etter: «På rommet ville han fortsette å drikke mer øl, og forsøkte også å kysse henne. Varsleren drakk noen slurker av en øl, men avviste kyssingen og forlot rommet.»

Njies karakterisering av varslerne som ressurssterke og «like privilegerte som oss» kan umulig gjelde disse to. Hvorvidt beskrivelsene passer på de andre tre varslerne, vet bare Njie og noen få til, ettersom de hele tiden har vært anonyme, noe de også har krav på gjennom varslervernet. I alle fall inntil denne boken kom ut. For her burde nok forlag og forfatter gått en runde til for å sikre anonymiseringen. Beskrivelsene Njie gir av den ene varsleren gjør det fullt mulig å identifisere personen, man trenger ikke engang ha kjennskap til saken fra før. At anonymiseringen glipper, er oppsiktsvekkende i en bok som går knallhardt i rette med pressens hensynsløse fremferd. Sånn sett faller Haddy Njie dessverre for eget grep.

«Æ e bare Trond fra Trondhjem.»

I boken kommer Njie med flere interessante refleksjoner rundt makt og misbruk, men hun gjør seg også naiv på mannens vegne når hun beskriver Giske som «uutholdelig umoden». I Njies øyne var en av landets mest suksessrike karrièrepolitikere helt blind for alt som hadde med egen makt å gjøre: «Makten har ikke forandret Trond så mye som man skulle tro, den har snarere forandret ham for lite. Han har ikke justert måten han møter andre på.» Men maktmisbruk fordrer ikke at den mektige er selvbevisst i gjerningsøyeblikket. Akkurat som trakassering kan forekomme selv om det ikke var ment sånn.

Det er lettere å opprettholde et fiendebilde hvis fienden ikke har menneskelige trekk.

Njies beskrivelser av Giske står i sterk kontrast til hvordan hun på dette tidspunktet vurderte kollegene rundt ham, som hun beskriver som hensynsløse og maktsyke, og varslerne som «maktspillere», «forbanna snikskyttere». Ikke bare varslerne, men alle Njie var sint på i denne perioden er navnløse i boka. Det er ukjent for meg hvorfor Njie benytter dette grepet, men effekten er at det fratar de omtalte noe av sin menneskelighet. For leseren fremstår de aldri som noe mer enn sjablonger og representanter for en tvilsom agenda. Det er lettere å opprettholde et fiendebilde hvis fienden ikke har menneskelige trekk.

Ikke en sånn mann

For meg, som i et tiår har observert og deltatt i den offentlige debatten om seksuelle krenkelser, og som har overvært mange rettssaker om voldtekt, er narrativene i Njies bok gjenkjennelige: Han er ikke en sånn mann, han er en god kjæreste, en god venn, et godt menneske. Det som skjedde var ikke vondt ment, han forstod ikke hva han gjorde, og handlingen kan derfor ikke telle som et «ekte» overgrep. Kvinnene på sin side, har skjulte motiver, de er hevngjerrige, eller de vil oppnå fordeler ved å varsle.

Det har vist seg svært vanskelig å få bukt med forestillingen om at for å gjøre ondt må man være ond.

Utallige menn forsvares via disse mytene, og vi må anta at de har en viss appell, i hvert fall blant lekdommere og allmennheten. Det har vist seg svært vanskelig å få bukt med forestillingen om at for å gjøre ondt må man være ond. At gode mennesker kan gjøre dårlige ting er bare en teoretisk mulighet, for straks vi står der med et menneske av kjøtt og blod, så vegrer vi oss for å anklage. Og på sett og vis er det et sympatisk trekk ved oss mennesker, at vi har så vanskelig for å tro vondt om de vi ser på som gode. Men det har sin pris, og vi må faktisk ta den diskusjonen, om hva omkostningen er når vi gjør oss selv naive i møte med skadelige handlinger.