Ingenmannslandet

Hopp ned i skyttergravene. Pump ild. Skyt før du spør. Ikke tvil.

Mellom befestede posisjoner, bemannet av folk som følger denne appellen, er det vrient, på grensen til umulig, å tenke lange eller sammensatte tanker. I den norske kulturkampen befinner klarheten seg bak sandsekkene.

Den siste uka har dette blitt ettertrykkelig bevist. I de mentale bunkerne framstår verden som såre enkel. Dessverre preger bunkermentaliteten nå ordskiftet.

Det vi alle bør gjøre er åpenbart å droppe

Jeg er selvsagt ikke den første som har oppdaget at slike metaforer plutselig virker litt mindre malplassert enn tidligere, men for likevel å spille videre på dem: Det vi alle bør gjøre er å droppe skyttergravstenkningen, men uten de befestede posisjonenes forhutlede liksom-trygghet framstår tilværelsen nokså kaotisk og en anelse skremmende.

Derfor søker for mange tilflukt i de enkle og skråsikre svarene, mens det som våger seg ut mellom frontene, lett ramler ned i et retorisk bombekrater. Der ender man opp med å presse kroppen mot marken. Man kjenner jo risikoen etter hvert: I ingenmannslandet knertes man på et blunk, om man reiser seg, når kampene tiltar i styrke.

 

Kulturkrig i kongeriket

Noen av de siste slagene har stått om NRK P3s humor, talen til vinneren av Nordisk råds litteraturpris og et tilfelle av scenenekt mot en forfatter som jeg (så det er nevnt) er forlagsredaktør for.

Hver dag dukker det opp en ny slik krangel nå. Et par av de siste har handlet om boka Rasismens retorikk, skrevet av litteraturprofessor Frode Helland, og om såkalte «kritiske hvithetsstudier» ved OsloMet (se her og her).

På det utvidede #metoo-avsnittet av kulturkrigen førte også helgas mediekonferansen Svarte Natta i Tromsø til skarpe konfrontasjoner.

Så lenge striden forstås som noe i nærheten av en total kulturkamp, er det en krigersk logikk som dominerer.

Hege Ulsteins beslutning om å trekke seg fra et panel var et av brennpunktene. Hennes hjertesukk er verdt et sitat: «Vi lever i en tid der polarisering og hurtighet ofte fortrenger refleksjon og ettertenksomhet. I mange tilfeller sporer debatter av fordi stråmenn eller fordreininger får legge grunnlaget…»

Dessverre ser dette ut til å være en ganske presis beskrivelse av stemningen for øyeblikket.

 

En kryssild av skarpe ord

Hovedproblemet ser ut til å være at en del ivrige aktører forstår striden som noe i nærheten av en total kulturkamp. Dermed truer faktisk en krigersk logikk med å bli den dominerende.

Den har i seg forventningen om sluttede rekker og innebærer at omkostningene øker for alle som ønsker å se flere sider av ulike saker. Selv de som i utgangspunktet ikke tilhører noen fløy eller fraksjon møter et press om å velge side, mens det eneste alternativet til å la seg rullere inn er å ligge musestille under en vedvarende kryssild av skarpe ord.

Kulturkrigen utspiller seg ikke på ett sted, som man kan unnslippe, lenger. Den er blitt en tilstand, som preger oss.

Var det mulig å rømme, kunne man selvsagt nøyd seg med å riste oppgitt på hodet over alle feltsersjantene. Den norske kulturkrigen anno 2019 utspiller seg imidlertid ikke på ett sted, som man kan unnslippe. Den har istedenfor blitt en tilstand, som preger de fleste i større eller mindre grad.

Ved siden av eksemplene som alt er nevnt, kan også gjensynet med Lars Saabye Christensens to år gamle tekst om ytringsklimaet, Barack Obamas oppgjør med dømmesyke og krenkelsesmani, nye runder med debatt om såkalte «trigger warnings» og et nokså heftig ordskifte om feminismen hos NRK Ytring trekkes fram.

Alt dette har nylig blitt omtalt i sosiale og tradisjonelle medier, og det er også poenget: Vi snakker fortsatt om hendelser fra én eneste (drøy) uke i Norge. Det får stå som en illustrasjon av hvor omfattende det hele har blitt.

 

Skråsikkerhet som mantra

Gang etter gang ser debattene også ut til å følge den samme dreieboka. Det som har skjedd nå er med andre ord verken enestående eller nytt.

Snarere dreier det seg om en foreløpig kulminasjon av noe som har pågått en stund: Ordbruken blir stadig hardere, den gjensidige mistroen større og de mistenkeliggjørende lesningene flere og flere.

Fortsetter det sånn, blir vi verken klokere, mer selvrefleksive eller bedre skikket til å skape et godt samfunn, er jeg redd.

«Velg deg min skråsikkerhet. Nei min!», har blitt tidas mantra.

Det urovekkende er at den totaliserende konfliktlogikken ikke lar seg kortslutte uten videre. Den sunne tvilen er polariseringens første offer: «Velg deg min skråsikkerhet. Nei min!», har blitt mantraet.

Nå trengs det en motvekt til dette. For aktørene selv ser det ut til at de ideologiske og intellektuelle kampene har et nærmest eksistensielt preg. Trolig bør man interesserer seg mer for årsakene til at det er slik. Nettopp her finner man jo motivasjon til at folk velger å kaste seg så hodestups inn i debattene.

 

Grunnleggende motsetninger

De står alltid om konkrete, spesifikke spørsmål: Gikk Tore Sagen over grensa med sin radiorant? Kan scenenekten av Sylo Taraku i det hele tatt forstås? Var Jonas Eikas på ville veier da han beskyldte de skandinaviske regjeringene for statsrasisme?

Samtidig ligger det ofte et knippe grunnleggende motsetninger bak og under, og det er disse vi må ha tak i om vi skal unngå en stadig mer fastlåst konflikt.

Reaksjonene bunner ofte i en bekymring for at offentligheten skal degenerere til en konkurranse mellom offernarrativer.

Denne gangen ble problemstillinger knyttet til rasisme og «hvite privilegier», til ytringsfrihet og humorens samfunnsrolle, for eksempel aktivert. Ved neste korsvei vil det være andre konkrete saker, og det vil også være andre, men ofte tilgrensende grunnlagsspørsmål som settes på spissen.

Uansett er det ned på et slikt nivå vi må, om vi skal ha håp om å skjønne den tida vi lever i. For igjen å bruke de ferske rasisme-debattene som eksempel: Tømmes rasismebegrepet for mening av hårsåre aktivister eller beskriver det en virkelighet majoritetsborgere sliter med å erkjenne? Gir det mening å avsløre et ekko av kolonialismens mentale strukturer, eller er dette en totalitær debatteknikk som fratar folk deres meningsberettigelse på basis av hudfarge?

Hva hvis det i virkeligheten er elementer av begge deler?

 

Diskrimineringsgrunnlag og offernarrativer

Poenget er altså ikke å kreve noen for bastante svar, men det motsatte, nemlig å påpeke at det finnes en del slike spørsmål som vi for en gangs skyld bør fatte kompleksiteten i. De er ofte verdt å stille, men det er også verdt å forholde seg til dem på en mer helhetlig måte enn ordskiftet for tida gir rom for.

Det de ulike stridssakene har til felles er for eksempel en sterk følelse av reell og opplevd diskriminering og en like sterk vilje til å påtale overtramp.

Samtidig er de kjennetegnet av sterke reaksjoner mot nettopp dette. Reaksjonene bunner ofte i en bekymring for at offentligheten skal degenerere til en konkurranse mellom offernarrativer, mens en forsiktighetskultur som innebærer at vi ikke skal snakke om det som kan virke støtende gjør oss ute av stand til å ta opp reelle samfunnsproblemer.

 

 

Dette gjelder tilsynelatende uavhengig av om det er kjønn, seksuell trakassering, funksjonsevne eller rasisme som er utgangspunktet.

Noen ganger handler debattene også om krysningene mellom flere slike identitetspolitiske felt. Her står begrepet «interseksjonalitet», et ord som i seg selv er egnet til å kaste lys over den pågående konfrontasjonen mellom diametralt motsatte verdenssyn, sentralt.

For noen representerer det en tenkemåte som effektivt avslører overlappende former for diskriminering. For andre skaper den samme tenkemåten et offerhierarki der du vinner troverdighet jo flere diksrimineringsgrunnlag du kan påberope deg.

 

Dyp kløft blir dypere

Bakgrunnen for dagens konfliktnivå er dype kløfter mellom sterke overbevisninger i nettopp slike debatter. I tillegg skyldes den høye temperaturen at kløftene har blitt dypere over tid.

Det er dette som skjer når krigens logikk dominerer deler av den offentlige samtalen. Da dannes det grupper som ikke prøver særlig hardt på å forstå hvordan verden ser ut for andre. Istedenfor gjøres befestningene mer uinntakelig, mens man samtidig bruker stadig grovere skyts for å få has på fienden, som så gjentar øvelsen på sin kant.

 

Problemet er at konfliktene mellom så ulike verdensanskuelsene ikke går over uten videre.

Sett fra den ene skyttergraven framstår de som befinner seg i den andre i beste fall som idioter. De er blendet av sine egne privilegier og ute av stand til å se at de er bærere av en rekke tause, men også svært problematiske antakelser.

I verste fall er de onde. De kan blant annet anklages for å benekte det du betrakter som en innlysende kjensgjerning, nemlig at deres hvithet, mannlighet eller seksualitet står i gjeld til århundrer med kolonialisme, patriarkat og heteronormativitet og også disponerer for nye hverdagsaggresjoner som du, i likhet med alt for mange andre, stadig utsettes for.

 

Dumhet, grensende til ondskap

De som sitter i den andre skyttergraven ser også dumhet, grensende til ondskap. Her ansees motstanderne som dømmesyke puritanere. Fienden er ikke bare krenkelseshysterikere som ser spøkelser på høylys dag. De jakter også i flokk, nærmest som rødegardistene under kulturrevolusjonen eller McCarthyistene i USA på 1950-tallet.

De beskylder dessuten folk for å være noe av de mest skamfulle man kan være i dag: En utspekulert rasist eller misogynist. Samtidig fratar de deg taleretten, og dermed muligheten til å fremme et forsvar, bare fordi du er den du er! I møte med dette må du da være i din fulle rett til å hisse deg opp, eller hva?

Virkelighetsbeskrivelsene står i sylskarp kontrast til hverandre, mens tolkningshorisontene er tilsynelatende uforenelige.

Sett fra denne skyttergraven blir også en annen gruppe synlig. Den består av klakører, oftest plassert på venstresiden politisk, som i misforståtte forsøk på godhet aksepterer at det skapes et mer totalitært debattklima der rommet for feiltrinn, kontroversielle tanker og kreativitet innskrenkes.

Sett fra den første skyttergraven finnes det forøvrig et minst like skremmende vedheng. Det trives helt ytterst til høyre i politikken, hos de to terroristene som allerede har slått til i Norge, samt hos tilstøtende uherligheter, som dem som nettopp avholdt konferanse på Sinsen i Oslo. Også her lurer det altså en totalitær fare i skyggene.

 

Det trengs en mot-samtale

Virkelighetsbeskrivelsene står slik i sylskarp kontrast til hverandre, mens tolkningshorisontene tilsynelatende er uforenelige.En konflikt mellom så ulike verdensanskuelsene går neppe over uten videre, og det er derfor grunn til å frykte at vi vil få mange nye kulturkamper framover.

Spørsmålet er hvordan man kan unngå at det leder til en enda sterkere polarisering? Går det for eksempel an, for de av oss som helst ikke vil ned i noen skyttergrav, å gjøre mer enn å ligge i ro mens de splintrede argumentene flyr over hodene våre?

Kunne vi for eksempel våget oss opp over kanten av granathullene for først å kikke prøvende på hverandre, og så – om det går bra – å etablere en mot-samtale som følger en annen logikk?

For dem som ikke ser noe annet alternativ enn kamp til siste slutt, framstår enhver påpekning av kompleksitet som noe svikefullt.

Først og fremst burde vi prøve å få folk til å se noe i sine motstandere som kan danne utgangspunkt for en eller annen form for sympati, eller i det minste en ny åpenhet for at verden kan framstå annerledes for andre. Slik kunne vi motvirket den aller groveste feilen som gjøres for tida: Å mista sitt eget begrensede perspektiv for selve Sannheten om verden.

Samtidig er det neppe nok at én hvit fyr, som pusher 40, stikker sitt hårløse hode opp av ett hull. Det mot-samtale trenger er mange deltakere, med ulike erfaringer.

En ting må samtidig ligge fast: At det faktisk går an å leve seg inn i andre menneskers tilværelse, og at det virkelig er mulig å forstå hvordan verden oppleves for en med en annen bakgrunn.

 

Moderat mot

At så få har forsøkt til nå er dessverre et uttrykk for at krigslogikken alt har fått et visst fotfeste. For dem som ikke ser noe alternativ til kamp til siste slutt, framstår jo enhver påpekning av kompleksitet som noe svikefullt.

For svik blir man skutt ved daggry når det virkelig er krig. I den norske kulturkrigen er vi selvsagt ikke der, men du risikerer personangrep, grensende til karakterdrap, ekle kampanjer på sosiale medier og kanskje til og med en bukett trusler som du kan overlevere ditt lokale politidistrikt.

Det er, med andre ord, et betydelig moderat mot vi må håpe på. Om noen melder seg, vil spaltene i Agenda Magasin stå åpne. Såpass kan jeg love, for vi trenger virkelig en annen måte å snakke om disse tingene på nå.

Pump kloke ord, ikke ild. Og spør gjerne før du skyter med skarpt.

Kanskje kunne vi til og med lage et lite eksperiment av det? Om mange gjør et ærlig forsøk, vil vi få vite om det faktisk er mulig å etablere en samtale preget av større åpenhet for hverandre, samt et felles språk vi kan bruke for å snakke om det som er vrient.

Slik det ser ut etter den siste ukas kamper, hadde det vært en kjærkommen avveksling, i alle fall. Så gi det et forsøk, da vel. Skriv. Pump kloke ord, ikke ild. Og spør gjerne før du skyter med grovt kaliber.