Ingenting renner oppover

«Dette handler om å sørge for at land har stabile skattesystemer som sikrer nok inntekter til å investere i essensielle offentlige tjenester og kan besvare kriser, og om at alle innbyggere deler byrden ved å finansiere dette på rettferdig vis». Det sa den ferske amerikanske finansministeren, Janet Yellen, i begynnelsen av april da hun la fram et for mange sjokkerende radikalt forslag: Det store landet i vest vil øke selskapsskatten fra dagens 21 prosent til 28 prosent. De skal imidlertid ikke gi seg med det. Planen er nemlig også å øke trykket på landene rundt seg og jobbe for en global selskapsskatt.

Skatteunndragelse og skatteomgåelse gjør at mange multinasjonale selskaper betaler svært lite skatt

Det er veldig godt nytt. I dag taper verdens fellesskap hundrevis av milliarder av dollar i skatt fra multinasjonale selskaper hvert eneste år. Skatteunndragelse og skatteomgåelse gjør at mange multinasjonale selskaper betaler svært lite skatt. Befolkningen tar regninga. Høyinntektsland mister de største inntektene, men konsekvensene er størst i lavinntektsland. En viktig grunn er at overskudd flyttes til land med lav eller ingen beskatning. En annen er at globale virksomheters tilstedeværelse og driftssted er vanskeligere å fastslå enn tidligere, og dermed kan de velge hvor de skatter litt uavhengig av hvor de faktisk tjener penger.

I sine desperate forsøk på å bremse utviklingen har mange lands svar vært å redusere egne skatter for å tilby selskaper mer fordelaktige vilkår enn andre. Resultatet er et «race to the bottom» der mange land ser seg nødt til å stadig redusere satsen, når andre gjør det, for å klare å henge med i konkurransen – selv om resultatet blir press på landenes offentlige budsjetter.

De siste årene har utviklingen mot lavere satser på selskapsskatter gått raskere og raskere

Satsen for inntektsskatt for bedrifter (selskapsskatt) er på verdensbasis drastisk redusert siden 1980-tallet, fra over 40 prosent til under 25 prosent i dag. Følger vi den samme utviklingen som vi har sett hittil vil selskapsskatten være borte i 2052 – eller før. De siste årene har nemlig utviklingen mot lavere satser på selskapsskatter gått raskere og raskere. Norge er blant landene som har kuttet selskapsskatten i flere omganger. Denne utviklingen mot lavere selskapsskatt har ikke ført til en reduksjon av andelen overskudd som havner i skatteparadis – den har derimot økt i den samme perioden. Lavere skattesats har med andre ord ikke redusert selskapers motivasjon til skatteplanlegging.

Det meste av internasjonale skatteavtaler ble utviklet for omtrent hundre år siden. Da så verdensøkonomien og virksomhetene i den ganske annerledes ut enn i dag. Fremveksten av digitale forretningsmodeller, tjenester og en mindre fysisk økonomi passer dårlig inn i de gamle avtalene. Hvis vi klarer å tilpasse regelverket bedre til dagens økonomiske realiteter, der digitale forretningsmodeller er langt viktigere enn før, er inntektspotensialet fra denne skatten langt høyere enn det vi i dag krever inn.

For å finansiere offentlig velferd og fellesgoder, må man derfor finne andre steder å hente inn penger

Mens noen rike aksjonærer og eiere blir rikere, uthules nasjonalstaters skattegrunnlag og dermed evnen til å sørge for offentlige goder for sine innbyggere – og næringsliv. Det blir vanskeligere å opprettholde velferdssystemet i de landene verdiene faktisk skapes. For å finansiere offentlig velferd og fellesgoder, må man derfor finne andre steder å hente inn penger. Det sier seg selv at en økonomi der store selskaper betaler lite eller ingen skatt mens arbeidstakere må bidra mer, gir dårligere fordeling – og lavere skatteinntekter. På sikt vil en slik utvikling også bidra også til å undergrave skattevilje og skattemoral hos folk flest.

Mer og mer forskning underbygger dette enkle faktum: Velferd skaper vekst. Omfordeling gjør det samme

Det finnes heldigvis noen formuende mennesker og næringslivsledere med respekt for seg selv og bekymring for utviklingen. Det burde flere ha. For økte ulikheter og uthulede skattegrunnlag er ikke bare dårlig nytt for det store flertallet. Det er heller ikke bra for de som har tjent på dette så langt. På sikt vil nemlig lavere investeringer i folks helse, kompetanse og arbeidsevne, sosiale sikkerhetsnett som stimulerer omstilling, og fysisk, digital og juridisk infrastruktur, som er avgjørende for et velfungerende næringsliv, falle. Et effektivt og velfungerende skattesystem er også bra for virksomhetene selv.

Dessuten blir det få kjøpere i køen hos Apple når folk ikke lenger tjener nok til å engang dekke helt basale behov. Mer og mer forskning underbygger dette enkle faktum: Velferd skaper vekst. Omfordeling gjør det samme.

Motsatt, dersom verdiene får hope seg opp hos en stadig rikere elite, skjer det motsatte. Vi stagnerer. Fra 1980-tallet ble det argumentert at det var skattelette, deregulering og mindre stat som skulle skape vekst og fremgang. Men det ble ikke slik. Ulikhetene har økt, middelklassen krympet og lite tyder på at kutt i velferd fikk flere i jobb, eller at lavere skatter økte veksten.

Troen på såkalte «trickle-down»-economics er død, også langt inn i de mektige korridorer i det Hvite hus

Det er denne forståelsen Biden og regjeringen hans også tydelig signaliserer ved sitt siste forslag. De lar seg ikke skremme av trusler om lavere verdiskaping når skattene settes opp. Troen på såkalte «trickle-down»-economics er død, også langt inn i de mektige korridorer i det Hvite hus. Det var på tide.

Da verden la om politikken etter de første tiårene med omfordelende og sterk politisk styring, til et system der markedet ble sluppet fri, skattene ble satt og ned resultatet som ble lovet var at verdiene skulle regne ned på oss alle, var det med Reagan og Thatcher i spissen. Mitt lønnlige håp er at vi denne gang også får en amerikansk ledestjerne som går foran i arbeidet med å endre et økonomisk system – denne gang til et langt mer rettferdig og bærekraftig et.