Hva skal jeg svare den dagen sønnen min spør meg om hvorfor verden ikke gjorde noe mens barn på hans egen alder ble bombet i fillebiter?
Hvordan skal vi kunne fortelle generasjonene etter oss at at ti tusen, elleve tusen, tolv tusen barn ble drept foran øynene våre? Ett barn hvert tiende minutt. Hvordan skal vi kunne forsvare at vi ikke greide å stoppe det?
Hvor mange barn må dø?
Femten tusen? Tjue tusen? Tretti tusen? Hvor mange lemlestede barn, foreldreløse barn, barn uten omsorgspersoner. Barn som sulter.
Dette er ikke selvforsvar. Det er nedslakting.
De siste fire månedene har gjort noe med oss. Vi som er voksne, er klar over hvor grusomme mennesker er i stand til å være mot hverandre. Vi har lært om det på skolen.
Men vi har aldri sett det i sanntid, slik vi gjør nå. Hvem av oss hadde vel sett nærbilder av døde barn før 7. oktober? Nå kan vi se dem hele tiden, det er bare å åpne Instagram eller TikTok. Hvis vi orker.
«Hvor lenge vil du greie å se på dette uten å bla videre?» skriver journalist Motaz Azaiza i en av sine videoer på Instagram. Videoen er en kort film av fire døde barn. Grå ansikter. Blod. Den ene har på seg en blå SpiderMan-genser.
Historiene fra Gaza blir stadig mer grusomme.
Jeg lurer på om gutten, før alt dette, løp rundt, fektet med armene og ropte «SpiderMeeeeen!». Sånn som sønnen min gjør. Sånn som gutter (og jenter) med helt vanlige barneliv gjør.
Sønnen min er fem år, blir seks til sommeren. En stor andel av de drepte barna i Gaza er i den alderen.
Hind Rajab, for eksempel. Født i 2018. Død i 2024. Hind satt i en liten svart Kia sammen med onkelen, tanten og søskenbarna sine. Familien var på vei ut av Gaza by, moren og søsteren til fots, Hind fikk sitte på i bilen. De parkerte ved en bensinstasjon da en israelsk stridsvogn kom mot dem.
Følelsen av at det ikke gjøres nok forsvinner ikke så lenge krigen pågår.
I ettertid har vi kunnet høre opptak av Hinds femten år gamle kusine Layan, i samtale med PRCS (Palestinsk Røde halvmåne). Hun forteller at foreldrene og søsknene er drept, og at den israelske stridsvognen skyter mot bilen. Vi hører skuddene og Layans hyl. Så stillhet.
Hind var nå den eneste overlevende. I tre timer snakket hun med PRCS. Gang på gang ba hun om å bli reddet: «Vil du komme og hente meg? Jeg er så redd», spurte seksåringen.
Hjelpearbeideren på telefonen snakket med Hind om havet og sola og sjokoladekake. Etter hvert ble moren koblet på samtalen. En ambulanse ble lovet trygg ferdsel for å hente Hind. Tolv dager senere ble Hind funnet død. Drept. Ambulansen, bare noen meter unna, var bombet. Ambulansearbeiderne drept de og.
Dette er ikke selvforsvar. Det er nedslakting.
Jeg lurer på hvordan en mamma- eller pappakropp kan tåle å bære sitt drepte barn.
Firehundre skoleklasser. En rekke på fem kilometer. Døde barn. Drepte barn.
Det er ikke selvforsvar. Det er folkemord.
I månedsvis har folk samlet seg i gatene og foran Stortinget i protest mot drapene på Gazas sivilbefolkning. Advarslene fra Redd Barna, Leger uten grenser, UNICEF og mange andre hjelpeorganisasjoner blir stadig mer alvorlige. Historiene fra Gaza blir stadig mer grusomme.
Andre leser også: Det som nå skjer i Gaza, vil sannsynligvis påføre skader i generasjoner framover.
Nå sultestreikes det foran Stortinget. «Vi sultestreiker fordi barn i Gaza sulter! Stopp norsk delaktighet nå», står det på en av plakatene.
Samtidig går utenriksminister Espen Barth Eide hardt ut mot deler av venstresida, som han mener «trumpifiserer» debatten om Gaza. Han mener det skapes et inntrykk av at regjeringen ikke gjør noen ting.
Ifølge Leger Uten Grenser forteller fysisk og psykisk traumatiserte barn så unge som fem år at de foretrekker å dø.
Jeg skjønner at utenriksministeren er frustrert over all kritikken mot regjeringen. Han gjør sikkert mye som vi ikke ser, sitter i møter og telefoner og prøver. Og han skal ha for at Norge er et av landene som ikke har trukket tilbake støtten til UNRWA – og har oppfordret USA og andre land til å følge Norges eksempel.
Men følelsen av at det ikke gjøres nok forsvinner ikke så lenge krigen pågår. Kunne ikke Norge gjort mer? Burde ikke Norge gjort mer? Sørge for at våpen produsert av et norsk selskap ikke brukes til å drepe palestinere i Gaza, for eksempel. Eller innføre sanksjoner mot Israel. Forby varer fra okkuperte områder. Trekke Oljefondet ut av Israel.
I stedet for å være sint på venstresida, kunne utenriksministeren ha lyttet til skuffelsen fra lederen av sitt eget ungdomsparti: «Når resten av verden svikter, må vi ta ansvar og gå foran.»
Og selv om krigen skulle ta slutt i morgen, er det allerede for sent.
Om kvelden legger jeg sønnen min i senga vår. Om natta bærer jeg ham over i hans egen seng. Holder ham i armene på samme måte som foreldre i Gaza som bærer sine barn ut av ruinene. Og jeg lurer på hvordan en mamma- eller pappakropp kan tåle å bære sitt drepte barn.
Jeg lurer på hvor lenge vi skal tåle at de må gjøre det.
Og selv om krigen skulle ta slutt i morgen, er det allerede for sent. Vi har sviktet. Verden har sviktet. Ifølge Leger Uten Grenser forteller fysisk og psykisk traumatiserte barn så unge som fem år at de foretrekker å dø.
Når sønnen min en dag spør meg om hvorfor verden ikke gjorde noe mens tusenvis av barn på hans egen alder ble bombet i fillebiter – da har jeg ikke noe svar, annet enn at vi mislyktes.
Jeg håper han blir sint. Og jeg håper han aldri tilgir oss.
Kommentarer