Jordan Petersons vidunderlige verden

De siste ukene har sett noen hissige artikler om den kanadiske psykologen Jordan Peterson, mannen som solgte ut Oslo konserthus på rekordtid og deretter en ekstraforestilling. Hvem er Peterson? Hva mener han? Og især – hva mener han om menn og kvinner?

Det er ikke rart at innleggene i pressen står langt fra hverandre. Etter å ha lest boken hans, som lanseres på norsk denne uka, og sett timer med YouTube-klipp, er jeg fortsatt usikker på hvem Jordan Peterson er og hva han vil. Å taste inn «Jordan peterson on…» i søkefeltet på YouTube, gir en smørbrødliste med temaer som spenner fra Gud til viktigheten av å klappe katter.

Om vi ser på menneskers verden over tid og rom, vil de fleste være enige om at førsteinntrykket er kaotisk.

Det er liten vits i å pirke rundt på overflaten; for å få grep om denne kanadieren, er vi nødt til å dykke dypere.

Et spor på veien til stedet Petersons meninger kommer fra, er presentert i undertittelen på boken hans «12 regler for livet. En motgift mot kaos» (Gyldendal, 2018) Ordparet orden og kaos er sentralt.

Om vi ser på menneskers verden over tid og rom, vil de fleste være enige om at førsteinntrykket er kaotisk. Vi mennesker har foretatt oss de rareste ting, hatt de mest obskure overbevisninger og levd livene våre etter de snodigste regler.

Er det noe orden her?

Noen vil påstå det. Mange økonomer mener at menneskers forretningsliv er styrt av regler for tilbud og etterspørsel. Noen vil mene at det finnes en moral som står over mennesker; at enkelte handlinger objektivt sett er riktige eller gale. Og så er det de som mener at det er biologiske årsaker til den gjennomsnittlig ulike adferden til menn og kvinner.

Det er stor forskjell på en verden som bare er kaos og en verden som har en viss orden. Dersom alt er kaos er det ingenting i veien for at vi kan endre verden; vi kan forme den og bygge Utopia. Dersom det finnes orden, er det grenser for hvor langt vi kan forme menneskers verden før grensene øver motstand.

Peterson er flink til å understreke at det han sier ikke er kontroversielt, at forskningen er klar, at dette er fakta.

Jordan Peterson viser ofte til argumenter fra evolusjonspsykologien. Dette er en gren av psykologien der grunnsetningen er at ikke bare menneskers ytre, men også menneskers adferd har utviklet seg gjennom naturlig utvalg. Især skal kvinner og menn ha utviklet seg til å ha biologisk ulike gjennomsnittlige evner og preferanser.

Dersom det virkelig finnes en form for statisk orden som styrer den menneskelige natur, kan vi ikke smertefritt oppnå en form for likestilling der menn og kvinner gjør de samme tingene. Det er da biologien, ikke en samfunnsstruktur som patriarkatet, som står i veien for likestillingen.

I Petersons verden er det orden. Han har påpekt at land, som de Skandinaviske, har høy grad av likestilling, men fortsatt ulikheter mellom kjønnene. Han går langt i påstå at kvinner antagelig trives naturlig bedre i omsorgsyrker eller i hjemmet.

På samme måte er det ikke samfunnet som hindrer folk i å lykkes, vellykkede mennesker er for Peterson gjennomsnittlig smartere enn andre og arbeider hardere. Lik hummeren ordner mennesker seg i naturlig i hierarkier.

Orden er trygt og forutsigbart i en verden som etter sigende går til helvete.

Ikke alle Petersons regler behøver å være skrevet i genene. Noen, som at man ikke bør lyve, har bevist sin verdi ved å bli nedarvet og raffinert gjennom millenniene i en prosess lik naturlig utvalg. Disse verdiene har ofte fått uttrykk i religion og Peterson siterer fra de fleste av dem. Tilsvarende fremmer han et sett med tradisjonelle verdier, som kjernefamilien.

Troen på orden gir seg også uttrykk i en avsky mot de som ønsker å endre verden på tvers av de statiske grensene. For Jordan Peterson er fienden de postmoderne neo-marxistene; et begrep som omfavner alle som er uenige med ham. Dette er for Peterson farlige mennesker som uten vitenskapelig grunnlag, men av politiske årsaker, sortmaler vestlig kultur, får menn til å føle seg som undertrykkere, og i essens øver vold mot naturen. Spydig spør han om slike mennesker også er villige til å tvinge hummere til å oppløse sine hierarkier?

Peterson er flink til å understreke at det han sier ikke er kontroversielt, at forskningen er klar, at dette er fakta. Ifølge ham har forskningen allerede bevist ting som de biologiske årsakene til gjennomsnittlig ulikhet i adferden til menn og kvinner. De som fortsatt driver med forskning på samfunnsmessige årsaker til ulikhetene, slik som kjønnsforskere, bør derfor miste statsstøtten.

Det er ikke tvil om at orden virker forlokkende når alt føles utrygt.

I en verden som har grenser for hvor mye som kan forandres, ligger også mer ansvar på individet. Her kommer Petersons mange tips om å re opp sengen, rette seg opp i ryggen, klappe katter, slå unger, lytte til meningsmotstandere og ikke lyve, inn.

Det føles naturlig at mange er tiltrukket av hans budskap. Orden er trygt og forutsigbart i en verden som etter sigende går til helvete. Ikke bare lusker klimakrisen rett om hjørnet, men vi blir fortalt at velferdsstatens tid er over og at vi må jobbe 43 timer i uken og mer for å redde stumpene.

Jordan Peterson maler et bilde av en verden som kan og bør endres tilbake til et trygt mønster med nedarvet religiøs moral og biologisk bestemte kjønnsroller. Denne oversiktlige og forutsigbare visjonen ser ut til å være særlig tiltrekkende for en del unge menn som føler at de har havnet på feil klode og at de ikke verdsettes i en verden der ingen sabeltanntigre må slaktes og kvinner kan gjøre alt selv.

Det er ikke tvil om at orden virker forlokkende når alt føles utrygt. Når det hele i tillegg støttes av forskningen, føles det som om man står støtt når man lander i Jordan Petersons vidunderlige verden.

Det er grunn til å være skeptisk til de statiske grensene Peterson tegner opp.

Jeg forstår at folk har lyst til å dra dit, men jeg forstår ikke at de blir. For det bør ikke være så vanskelig å få øye på de forenklingene Peterson har blitt tvunget til å foreta for å få dette regnestykket til å gå opp.

Uansett hvor mange ganger han sier at biologiske årsaker til menn og kvinners gjennomsnittlige ulike adferd ikke er kontroversielle, at vitenskapen er på plass, eller sammenligner oss med hummere, så kommer vi ikke bort fra at det samtidig finnes en mengde forskere som har sett på de samme tingene om kommet til motsatt konklusjon.[1]

Det er grunn til å være skeptisk til de statiske grensene Peterson tegner opp, det er grunn til å være skeptisk til orden. Uten orden er vi etterlatt med kaos. Kaos er skummelt, men det er også der mulighetene ligger. Vi er ikke hummere, vi er mennesker og vi er grenseløse.

[1] Om du bare er interessert i én bok med motargumenter mot de biologiske ulikhetene mellom hjernene til menn og kvinner, kan du lese (eller lytte til lydbokversjonen av) Cordelia Fines «Delusions of Gender». Du behøver ikke en gang være enig med henne, men det bør være klart at det fortsatt er fullt mulig å argumentere for denne siden av saken.