Kan det ikke brukes igjen, er det ikke godt nok

Visste du at 85 prosent av alle produktene vi bruker blir avfall etter at de er brukt maks én gang?​ Eller at 93 prosent av ressursene i produksjonen blir borte og kun 7 prosent igjen i produkter som når sluttbruker?

(Hawkens, Lovins, 2010, “Natural Capitalism”, gjengitt av Per Espen Stoknes.)

Ikke bare er denne åpenbare ressurssløsinga ineffektiv og dyr. Den er også usolidarisk og miljøfiendtlig.

Agenda Magasin har satt søkelyset på sirkulær økonomi i en interessant serie. Temaet er stort og bør belyses videre, men nå er det på tide at politikerne plukker opp hansken.

Ønsket om å overlate jorda i bedre stand til våre etterkommere deles vel av de fleste. Hvis vi skal lykkes med det, må vi både sikre at vi ikke bruker opp jordas verdifulle ikke-fornybare ressurser, vi må fordele ressursene bedre og vi må løse klimaproblemet. Sirkulær økonomi er en viktig del av svaret på disse tre utfordringene.

Det er grunn til å være optimistisk på vegne av en ny økonomi.

Til tross for dette, den politiske debatten er i liten grad preget av denne erkjennelsen. Få land har lykkes i å frakoble økonomisk vekst og klimagassutslipp (Sverige er imidlertid ett av dem), og konfliktlinjene blir om man er for eller mot vekst, for eller mot redusert forbruk. Dette tåkelegger den mer interessante debatten – hvordan skape en bærekraftig økonomi som både sikrer økt velstand og fordeling, overgang til nullutslippssamfunn og reduserer belastningen på verdens ressurser.

Jeg vil tegne opp en konfliktlinje mellom grønn eller brun vekst, hvor grønn vekst er vekst som gir lavere samlede miljøbelastninger. For å lykkes må vi både redusere forbruket, vi må endre forbruket i mer miljøvennlig retning og vi må effektivisere og ta i bruk ny teknologi.

For et parti på venstresida er det helt naturlig å ta et økonomisk utgangspunkt i politikken. For SV, som er grønt og rødt, har vi videreutviklet venstresidas økonomiske analyse i grønn retning. Nå er partiet i gang med å utvikle et nytt partiprogram, og vi bør oppdatere analysen videre. Økonomien må gå fra å være lineær til sirkulær, hvor vi kombinerer ressurseffektivitet, ny teknologi og ikke-fossile løsninger.

Det er grunn til å være optimistisk på vegne av en ny økonomi. På kort tid har løsninger som Airbnb og Nabobil blitt kjente løsninger og delingsøkonomi er på alles lepper. I 2014 brukte norske forbrukere for første gang mer penger på tjenester enn på varer.

Samtidig: Det langsiktige bildet er fortsatt at tjenester er blitt dyrere i forhold til forbruksvarer. Det vil være positivt for miljøet hvis vi kan dreie utviklingen i retning av en tjenesteøkonomi. At folk velger å bruke pengene på alt fra bildeling og vaskehjelp til takeaway framfor weekendturer til London og kjøp av stadig nye varer, kan være bra for miljøregnskapet.

Men hva med skoene dine som er produsert i India?

Den økte kjøpekraften må tas ut i et forbruk som er mindre miljøskadelig, ja, aller helst et forbruk som driver fram miljøløsninger. Paradokset i diskusjonen om forbruk og vekst er jo at vi trenger mer vekst og forbruk for å kunne rulle ut produkter som elbiler eller resirkulert aluminium, det er slik markedet skapes. Men da må vi også stanse det miljøfiendtlige forbruket.

Sirkulær økonomi oppnås gjennom praktisk politikk. Hvor vi stimulerer borettslag til å ha færre parkeringsplasser, og bildelingsordninger gjennom enklere regler og tekniske løsninger. Hvor myndighetene stiller strengere krav til produsentene, slik at forbrukerne ikke står alene når mobiltelefonen går i svart etter kun et par år i tjeneste? Hvor industrien får ulike insentiver for å samarbeide om råvarer og avfall.

Vi må stimulere til mye mer delingsøkonomi, for eksempel gjennom å forenkle regelverk og byråkrati som i dag hindrer nye former for deling og også gjennom å vurdere det offentliges rolle som pådriver (delingsøkonomi er jo ikke noe nytt, tenk på bibliotekene!). Næringslivet må få en langsiktig og forutsigbar politikk å forholde seg til. De bedriftene som evner og er i posisjon til å endre forretningsmodellen i tråd med økt deling, vil komme best ut.

De varene vi trenger, må vi kunne leie, de må være effektive, med lang levetid og produsert på en bærekraftig måte. Vi må vedta krav om varers levetid og kvalitet. Produksjonen av varene må sikre at de blir mer solide, de må kunne repareres og ha en holdbarhet slik at flere enn én eier kan ha nytte av varen. Det bør vurderes innføres et forbud mot salg av varer som er konstruert med en selvdestruksjons-mekanisme, som gir kortere levetid.

Politikkens rolle som tilrettelegger må ikke glemmes.

For å lykkes med politikken, er behov for mer kunnskap. I dag vet vi ikke hva en nordmanns reelle fotavtrykk er. Det er enkelt å dele Norges klimagassutslipp på hver nordmann, og komme fram til hvor mye vi hver enkelt står til ansvar for. Men hva med skoene dine som er produsert i India? Eller iPhonen som er satt sammen i Kina? Vestens miljøavtrykk er kunstig lave hvis du regner inn at vi har flyttet mye av vareproduksjonen til andre land. Økonomien er global, og derfor må løsningene være det også.

Norge bør bidra til en mer rettferdig fordeling av verdens ressurser, samtidig som vi bør føre en politikk som sikrer at vi ikke beslaglegger en uforholdsmessig stor andel av verdens ressurser eller klimabudsjett. Da trenger vi en langt bedre oversikt over det reelle globale fotavtrykket til norske og andre lands forbruk.

Jeg har nevnt kun et fåtall av tiltakene som vil være nødvendig for å lykkes i overgangen til sirkulær økonomi. Næringsliv og forbrukere kan spille på lag og bli mektige allierte for å drive denne utviklingen framover, men politikkens rolle som tilrettelegger må ikke glemmes.

Partiene er nå i gang med sine programprosesser før valget neste år. En mer miljøvennlig og solidarisk bruk og fordeling av verdens ressurser bør stå på agendaen i alle partier. For å få en omstilling fra lineær til sirkulær økonomi er det en viktig jobb med politikkutvikling foran oss. I SV vil visjonen for dette arbeidet være: Kan det ikke brukes igjen eller deles, er det ikke godt nok.