Det er i år 75 år siden Nato ble stiftet. Har alliansen noen gang vært viktigere?
I morgentimene onsdag regnet rakettene over Kyiv. En ny dag startet i bomberom for ukrainske sivile. Fronten i øst har frosset til, men det vedvarende russiske trykket mot et Ukraina med stadig færre menn til å stå imot, setter på spissen at katastrofen ikke er langt unna. Hva skjer hvis, eller er det egentlig når, den ukrainske demningen brister?
Bomben under vår egen frihet tikker.
Krigen i øst har siden oktober falt litt ut av nyhetsbildet, ut av bevisstheten vår. Krigen på Gaza tok plassen i hjerte, hjerne og mage, og den grå utmattelseskrigen i Europas periferi ble henvist til notisplass. Tirsdag kveld ble det meldt fra Washington at president Joe Biden ikke lykkes med å få på plass finansieringen av USAs støtte til Ukraina.
Måneders forhandlinger, som var kritisk på overtid allerede i desember, virker strandet etter at ekspresident Donald Trump har gjort valgkamp av krigen. Han vil påføre Biden et nederlag, og bryr seg sjokkerende lite om kampen for ukrainsk frihet eller om kampen mot russisk nyfascisme. Mens Trump herjer, siver forsvarsevnen ut av Ukraina. Ammunisjonslagrene tømmes mens russerne øker sin slagkraft. Bomben under vår egen frihet tikker.
Rå styrke er dessverre det eneste språket Vladimir Putin virkelig forstår.
«Krig er mulig» sa den nederlandske admiralen og Nato-toppen Rob Bauer da han gjestet Oslo denne uka som deltaker på Den norske Atlanterhavskomiteens sikkerhetskonferanse. Det er jo isolert sett ingen oppsiktsvekkende uttalelse. Den britiske generalen Patrick Sanders har i en tale sagt det samme, og bedt befolkningen gjøre seg klar. Den svenske forsvarssjefen overrasket mange da han nylig ba svenskene forberede seg. Og vår egen toppgeneral Eirik Kristoffersen har uttalt at vi har dårlig tid. Hvis vi skal være forberedt.
Er krig den eneste måten?
2024 vil gi mange svar. Men det er mer enn urovekkende at en velvillig amerikansk president ikke klarer å samle politisk støtte til å stå opp mot det autoritære Russland. Tenk da hva som kan skje, hvis en motvillig Trump igjen tar plass i Det hvite hus.
Vår styrke er fellesskapet i Natos snart 32 medlemsland.
Tittelen på konferansen som ble holdt i Oslo denne uka var «Nato 75 − fortid, samtid og framtid». Det er smertefullt å innrømme at vi må ruste opp for å avskrekke. Ruste opp for å være forberedt. På å forsvare oss mot krefter som har vist kortene sine, som ikke vil oss vel og som har begynt på en uforsonlig sivilisasjonskrig. Som kan være starten på en tredje verdenskrig.
Rå styrke er dessverre det eneste språket Vladimir Putin virkelig forstår.
Den programmatiske motstanden fra venstresiden mot amerikansk styrker i Norge, som uttrykt av Klassekampens Bjørgulv Braanen denne uka, blir i dette lyset absurd. Den norske basepolitikken fra 1949, som betydde at USA ikke skulle ha baser i Norge, står nå selvsagt for fall. Grunnlaget for den forsvant da Putin invaderte Ukraina. Den kalde krigens spilleregler gjelder ikke lenger. Det var en gest til Russland som en rasjonell aktør og nabo. Men våre to land har ikke lenger et unikt forhold, som må pleies gjennom signalisering av avstand til USA. Det var ikke vårt valg, men Moskvas.
Kommentarer