Klimavalgkampen 2021 – vi trenger en politikk for de neste 1000 år

For nær 20 år siden var jeg med på en rapport om klodens klimatilstand i 2030, der utviklingen ble karakterisert ved det etter hvert så forslitte «Varmere, våtere, villere», og siden Brundtlandkommisjonens rapport i 1987 har behovet for «en kursendring» blitt gjentatt til det kjedsommelige. De siste 10 årene har det også stadig blitt sagt at «vi må handle nå!» Så hva er da egentlig nytt med IPCCs 6. om mye omtalte rapport som ble lansert i begynnelsen av august?

Ganske mye faktisk. For det første har hver av de foregående rapportene hatt stadig bedre modellverktøy og data til rådighet og dermed kunnet gi bedre sikrere og bedre scenarier. Dette er ytterligere forsterket i denne ferske 1300 siders tykke rapporten, den 6. i rekken. Tidsvinduet for handling er stadig mindre og samtidig taler konsentrasjonen av klimagasser sitt tydelige språk (vi passerer nå straks 420 ppm, for bare 20 år siden var det 370 ppm) – for ikke å si klimaet selv som i sannhet bekrefter forventningene om varmere, våtere og villere.

Verden er nå varmere enn den har vært på 125 000 år.

Samtidig har det åpenbart skjedd en oppvåkning innen alle sektorer i samfunnet. Fra barnehagene til industri og finans har bærekraft blitt en sentral målsetting, og ethvert politisk partiprogram viser til miljø, klima og bærekraft i partiprogrammet, og det framstår ikke lenger bare som machiavelliske strategier.

Enigheten er stor (med noen velkjente unntak) om at noe må gjøres, men spørsmålet er hva dette noe skal bestå i, og når. Som når vi ser for oss slutten på oljealderen, kanskje det spørsmål der det er størst uenighet både innen og mellom partier. Og med all respekt for formueskatt: det viktigste av alle politiske spørsmål.

Det har imidlertid kommet to nye rapporter som ikke lengre gjør det like politisk opportunt å fastslå at «den som skal slukke lyset på norsk sokkel er ennå ikke født». Utsagnet er tilskrevet både de tidligere olje- og energiministrene Tord Lien (Frp), og Kjell-Børge Freiberg (Frp) samt statsminister Erna Solberg. Det internasjonale energibyrået (IEA) overrasket mange da de i vår fastslo at det ikke trengs nye olje- og gassfelt etter 2021, noe som ble en problematisk torpedo under det bekvemmelige argumentet om at verden vil trenge norsk olje og gass i overskuelig framtid.

Så kom altså IPCC med sin rapport i begynnelsen av august, en rapport som egentlig ikke sier noe prinsipielt nytt, men fastslår alvoret med enda flere utropstegn mot et bakteppe av katastrofemeldinger om temperaturrekorder, skogbranner, tørke noen steder, flom andre -og menneskelig lidelse.

Slik politisk spagat eller rasjonalisering skyldes trolig ikke ignoranse, men at alternativene til stø kurs er vanskelig å få øye på, og økonomisk usikre.

Verden er nå varmere enn den har vært på 125 000 år, og dagens CO₂-konsentrasjoner er høyere enn de har vært de siste 2 millioner år. Dagens kurs peker mot 3 graders temperaturøkning innen år 2100. Det er ingen gitt å vite hva slags ekstremer som da venter, heller ikke ved 2 grader som tilhører de mer optimistiske estimatene.

Med dagens kurs vil 1.5 graders økning passeres om et par tiår, og selv de mest konservative scenariene anser 2 graders temperaturøkning som ganske sannsynlig i år 2050 – med dagens utslipp. Rapporten peker som forventet ikke bare på økt sannsynlighet for mer av ekstremhendelsene vi allerede ser, men at det ekstreme vil bli vanligere. 1000-årsflommenr som kommer hvert 100 år, osv.

Kanskje mest skremmende er at land og hav kan endres fra å bedrive et netto opptak av CO₂ til å bli netto kilder. Dette ser vi allerede konturene av gjennom redusert evne til CO₂-opptak i tropiske skoger, økt tining av permafrost som avgir CO₂ (i verste fall også metan – CH₄), skogbranner og et varmere og surere hav. Fram til nå har økosystemene gjort oss en formidabel tjeneste ved sin netto binding av CO₂, faktisk tas over halvparten av våre utslipp opp på denne måten. Skulle denne svekkes eller i verste fall reverseres, har vi virkelig problemer.

Det kunne ramses opp en endeløs rekke av skumle scenarier som er vurdert over disse 1000 sidene, og denne rapporten vil følges opp av andre rapporten som ser på konsekvensene av disse endringene på økosystemer, på matproduksjon, tilgang til vann, helse og samfunnseffekter på bred skala.

Det er fordi morgendagen naturlig nok føles mest relevant enn en hvilken som helst dag om hundre eller tusen år.

Det er viktig å få fram at dette ikke «bare» dreier seg om CO₂ og klima, men om naturtap og svekkelse av økosystemtjenester også, som har fundamental betydning både for CO₂-opptak, CO₂-lagring og flomdemping, i tillegg til pollinering, vannrensing, kilde til nye medisiner mm. Det bør også minnes om at natur og mangfold har en egenverdi. Det internasjonale naturpanelet IBPES, en slags søsterinstitusjon til IPCC som ser på tap av mangfold og natur, presenterer også dystre tall for nedgang i verdens natur, og peker på vårt forbruk som en hovedgrunn til overbelastning av planeten.

Summen av klimaendringer, naturtap og annet kommer i form av Earth Overshoot Day, den dagen i året da vi har forbrukt klodens årlige kapasitet. Denne dagen, som strengt tatt burde hete Verdens underskuddsdag, kom i år i slutten av juli, men hadde alle hatt like stort økologisk fotavtrykk som Norge (eller Saudi-Arabia), hadde denne dagen kommet i midten av april. Og dette bringer oss da til den hjemlige andedam.

Man kan, som det politiske flertallet fortsatt gjør, si “ja, vi hører hva som sies, vi benekter ikke noe av dette, og også vi er bekymret for klimaet, men vi vil fortsette videre nesten som før”. Eller, som Marit Arnstad i Sp, raskt henvise til Kina og USA som nasjonene som må ta ansvar.

Slik politisk spagat eller rasjonalisering skyldes trolig ikke ignoranse, men at alternativene til stø kurs er vanskelig å få øye på, og økonomisk usikre. Dessuten er det ikke gitt at det appellerer til velgerne, for dette er ikke bare politikernes ansvar, det er også velgernes. Hovedproblemet er tidshorisonten politikken opererer under.

Det er ingen overdrivelse å si at menneskeheten står overfor utfordringer av ukjente proporsjoner.

Kortsiktigheten er demokratiets akilleshæl, der gjenvalg, budsjetter og ikke minst velgernes egne tidshorisonter typisk opererer over en periode på fire år. Hvem kan vinne et valg på løfter om mindre velstandsvekst i dag til beste for de som skal bo her om 1000 år?

Samtidig er demokratiet det beste vi har, men må utfordres på hvordan kortsiktighetens opportunisme og overbudspolitikk skal tøyles.

Vi må ha mer «katedraltenkning» og 7 generasjoners perspektiv, som Roman Krznaric foreslår i sin ferske bok «Hvordan tenke langsiktig». Når utsagnet Framtiden er avlyst på grunn av manglende interesse har blitt en klassiker, er det ikke bare fordi det føles aktuelt i en tid der vårt levesett utgjør en eksistensiell trussel mot kommende generasjoner. Det er fordi morgendagen naturlig nok føles mest relevant enn en hvilken som helst dag om hundre eller tusen år.

Det er ingen overdrivelse å si at menneskeheten står overfor utfordringer av ukjente proporsjoner, nye utfordringer som krever radikalt nye løsninger. Vi kan ikke lengre framskrive dagens lineære utvikling. Teknisk sett kan vår tids største utfordring beskrives som å sette diskonteringsrenten ned mot null.

I mer dagligdags språk vil det tilsi at vi tilkjenner de som skal komme etter oss de samme rettigheter og muligheter som vi selv har – og tar konsekvensen av det.