Det er langt fra fine ord om samisk kultur til faktisk rettslig vern av grunnlaget for å bevare og videreutvikle kulturen på egne premisser.
Nylig vant en ung reindriftssame en viktig seier mot staten i Hålogaland Lagmannsrett, i en sak som har fått oppmerksomhet langt utenfor rettssalen. Jovsset Ante Sara, som gikk til sak mot staten for å forsvare sin rett til å ha en reinflokk han kan leve av, sto langt fra alene: Parallelt foregikk den storstilte kunstmobiliseringen Pile o’Sápmi, som markerte seg i gatebildet i Tromsø og i ordskiftet langt utenfor rettssalens grenser.
Rettssaken varte i tre dager, mens kunsten inntok byen i en hel uke med utstillinger, konserter, gatekunst, teater og debatter. Ifølge initiativtager og kunstner Maret Anne Sara skulle de «vise det usensurerte bildet av samisk virkelighet og samisk rettighetsstatus etter 100 år med politisk arbeid». Gjennom kunsten i gatene og i galleriene over hele byen stod flere av Sápmis kunstnere og andre støttespillere sammen for å vise støtte, og synliggjøre at saken ikke bare angår én enkelt reineier, men større deler av reindrifta og det samiske samfunnet.
Støtte gjennom kunsten
Pile o’Sápmi oppsto allerede i 2016, da saken først gikk i Indre Finnmark tingrett i Tana. Jovsset Ante Sara, som tilhører Falá reinbeitedistrikt og har sommerbeite på Kvaløya i Finnmark, ble i 2014 pålagt av staten å slakte store deler av flokken sin for å redusere reintallet i distriktet. Han kom inn i reindrifta like før slaktekravene kom, og nektet å godta statens pålegg om å redusere reintallet sitt til 75; en flokkstørrelse som vil gjøre det umulig for ham å klare seg økonomisk som reineier. For å beholde retten han har til reindrift, hadde han ikke noe annet valg enn å ta staten til retten.
Maret Anne Sara, som er søster til Jovsset Ante, stablet 200 reinhoder oppå hverandre utenfor rettslokalene i Tana, og laget tittelverket i prosjektet som del av en større mobilisering. Kunsten ble et middel for å skape oppmerksomhet om saken, og en selvstendig størrelse som fortalte historien på kunstnernes egne premisser.
Jovsset Ante Sara vant i Tingretten. Da staten anket til Hålogaland Lagmannsrett, ble også Pile o’Sápmi, som i mellomtiden hadde turnert flere steder i Sápmi, oppskalert for å følge saken til Tromsø.
Lagene av (u)synlighet
Kunstmobiliseringen kunne knapt valgt et bedre tidspunkt å innta byen. Samme uke som rettssaken, foregikk også storkonferansen Arctic Frontiers, som hvert år samler næringsliv, forskere og politikere til å snakke om framtiden og næringsutvikling i et Arktis med smeltende is og nye forretningsmuligheter.
Selv vekslet jeg mellom gata, galleriene, konferansen og rettssalen. Det bildet som tegnet seg av hvordan en ung næringsutøver påtrykkes et personlig ansvar for en urettferdig statlig politikk, stod i sterk kontrast til fremtidsfortellingene som foregikk inne på konferansen under tittelen ”White Space – Blue Future”.
Under åpningsdagen var verken Sametinget eller andre urfolk invitert som innledere – og det på tross av at konferansen foregår ikke bare i Norge, men i Sápmi (på land som våre to folk deler), at urfolksrepresentanter var tilstede under åpningsdagen, og at forskere ved UiT, som er medarrangør av konferansen, har kunnskap og ekspertise om akkurat disse problemstillingene fra samisk hold (paradokser som professor ved Tromsø Museum (UiT), Ivar Bjørklund, også påpekte i et leserinnlegg i Nordnorsk Debatt).
Fraværet av samisk representasjon ble også påfallende sammenlignet med fjoråret, da tidligere Sametingspresident Aili Keskitalo var invitert under konferansens første dag, og påpekte nettopp problemene med industriromantiseringen av Sápmis «tomme» landområder.
Ut i gatene og inn på galleriene
Midt i alt dette laget Pile o´Sápmi et rom for å snakke om hva som foregår. Der Jovsset Ánte Sara og hans advokat måtte forholde seg til rettens regler, statens politikk og tvangsreduseringen han nekter å bli gjort til offer for, og der sittende samiske konferansedeltagere under Arctic Frontiers-åpningen ikke fikk innta talerstolen, trakk Pile o´Sápmi og kunstverkene større linjer. Der rettslokaler og konferanser er tørre og saklige affærer, satte kunsten saken i en større sammenheng – en prinsipiell sak som angår framtiden til langt flere.
I galleriene fikk frustrasjonen og smerten utløp i bildene som møtte oss, som ytringer og virkelighetsbeskrivelser man ikke kan unngå å forholde seg til. Når Ragnar Mathiesens samiske skrik fra 40 år tilbake settes side ved side med Maret Anne Saras nåtidige bilde, får det en kraft som viser kampvilje, seier og nederlag side om side, og peker samtidig mot en fortsatt kamp og seire som skal oppnås. Hans Normann Dahls trykk med reinsdyr som elektriske master (ca. 1970), virker nesten profetisk i dag, med en 300 km lang kraftlinje under bygging fra Balsfjord i Troms til Skaidi i Finnmark.
Kraftlinjen, som skal gå tvers gjennom beitemarkene til en rekke reinbeitedistrikt, handler ikke bare om forsyningssikkerhet, men også om å «legge til rette for industrivekst og økt verdiskaping, samt produksjon av ny fornybar energi» – altså enda flere framtidige inngrep, som langt fra alle i reindrifta er innforstått med. Sveens bilde, i et enkelt, stilrent trykk, synliggjør det som ellers usynliggjøres i strømmen av rapporter og debatter om energietterspørsel og evig vekst i industri.
Musikere fylte kveldene med konserter, og debatter fylte ettermiddagene med påfyll og nye perspektiv. Under en av kveldsdebattene fikk publikum et sjeldent og verdifullt innblikk i flere generasjoners kamp for de samme sakene, da Niillas Aslaksen Somby og Anders Sunna møttes til samtale. Somby er en av aksjonistene fra Stilla og fremdeles en fanebærer for samisk frihetskamp. Han er frustrert over hvor sakte det går og hvor lite offisiell politisk representasjon gjennom Sametinget har ført til, men samtidig imponert over ungdommens kampvilje og gjennomslagskraft.
Anders Sunna, kjent for sine provoserende bilder og gatekunst med skarp politisk brodd, forteller om hvordan hans familie har opplevd at den svenske staten har forsøkt å frata dem enhver rett til å utøve sin kultur, og om hvordan og hvorfor han har valgt å bli i kampen – med ikke så lite humor underveis. Samtalen er et bilde på hvordan kunsten engasjerer, provoserer og berører, men viser også frem realiteten hele uken setter fokus på: hadde de politiske seirene vært nok, så hadde verken Jovsset Ante Sara eller vi andre behøvd å være i Tromsø– eller anledningen kunne vært betydelig mer feststemt.
Over 100 år med kamp
2017 er også jubileumsåret for det første samepolitiske møtet på tvers av grensene, som fant sted i Tråante (Trondheim) i 1917. Også i 1917 sto reindriftas rettigheter på agendaen, og en skulle tro det norske samfunnet hadde lært fra den tiden, eller i det minste etter Alta-kampene på 70-tallet – at internasjonale konvensjoner og inkludering av samiske rettigheter i Grunnloven betydde mer. Men statens politikk har ikke gjort noe egentlig forsøk på et oppgjør med kolonisering og fornorsking.
Saken om reintallsreduksjonen gjør det så alt for synlig at det er langt fra fine ord om samisk kultur til faktisk rettslig vern av grunnlaget for å bevare og videreutvikle kulturen på egne premisser. Det gjelder heller ikke bare reindrifta, men også tradisjonell kulturell praksis langs kysten, i elver, og på vidda. Flere aktører, deriblant Sametinget og SV, har tatt til orde for en sannhetskommisjon og utredning om fornorskingspolitikken og dens konsekvenser i litt ulike formuleringer. Det trengs, nå, på premisser som det samiske samfunnet legger selv.
I Tromsø satte Pile o’Sápmi skapet akkurat der det skal stå: ikke i Jovsset Ante Saras reinflokk, men i ansvaret staten og hele det demokratiske Norge – inkludert du og meg – har for å se hva som skjer, og for å endre den praksisen. Hvert teaterstunt, hvert lag med spraymaling på sponplater, hvert bilde på galleriveggene sto for seg selv, men var også en helhet som peker til en større virkelighet verkene springer ut i fra og tar del i.
De peker til saken og Jovsset Ánte Sara, til reinsdyrene og livet hans, til familien og til det større samiske samfunnet. Med kunstnere også fra svensk og finsk side, er dette en kamp som står på alle sider av grensene gjennom Sápmis landområder, hvor norske, finske, svenske og russiske styresmakter har herjet med land og rettigheter i flere århundrer. Det er en synliggjøring av at mii leat ain dás (vi er fortsatt her) som krever – og tar – sin rettmessige plass i offentligheten. Med en klar og fremtidsrettet agenda, går Pile o’Sápmi inn i sin tid for å sprenge i stykker stillheten.
Kunstens kraft
Kraften i at så mange samiske kunstnere samles, og den enorme responsen kunstlotteriet til inntekt for saksomkostningene fikk (med kunstverk for titalls tusen kroner donert), gir også en følelse av at kunsten og rettighetskampen i Sápmi vil vokse og styrke hverandre i årene som kommer. Dommen gir Sara rett, og professor i rettsvitenskap v/UiT, Øyvind Ravna, har kalt det «et langt skritt videre innen norsk same- og urfolksrett».
Ifølge Saras advokat viser dommen at loven må endres. I skrivende stund er det usikkert om staten godtar dommen eller anker til Høyesterett, men skulle det bli en ny rettsrunde, er jeg rimelig sikker på at Pile o´Sápmi blir en del av det. Som en kunstpolitisk mobilisering med kraft til å flytte saken ut av rettssalene og inn i folks bevissthet, treffer den både i og utenfor kunstens verden.
Kommentarer