Kvinnekamp er klassekamp og klassekamp er kvinnekamp

Det heter seg at det er dyrt å være fattig. Det er helt sant. Men det er en annen ting som også er sant: Opp gjennom historien har det vært dyrt å være kvinne. Og fortsatt er det sånn at norske kvinner er mer utsatt for økonomisk fattigdom enn menn.

For noen dager siden skrev lege og samfunnsdebattant Mina Adampour på NRK ytring at «Dette er kjernen i fattigdomsdebatten for meg. Velferdsstaten. Velferdsstaten sørger for at de som vokser opp i fattigdom, får en mulighet i landet Norge. Dersom vi systematisk bygger ned disse, vil det bare føre enda flere folk inn i nøden.»

Politikk gjorde det mulig for mormor å sende ungene sine gjennom videregående

Adampour bringer til bords en personlig historie som likevel er høyst politisk i vår tid, hvor økende ulikhet er en aktuell tematikk. Når årets kvinnekommisjon i FN starter i neste uke, er et av tre prioriteringstemaer nettopp velferdssystemer (Social protection systems). For velferdsstaten og ulikhet burde ikke bare være kjernen i fattigdomsdebatten, men også i feminismen. 

De arbeidende kvinner, hvem er de?

Allerede i 1946-47 innførte Gerhardsen-regjeringen loven om universell barnetrygd i Norge. Sommeren 1966 la den sosialdemokratiske Borten-regjeringen fram loven om folketrygd. Bare noen år senere ble mormoren min gjort usynlig i den kvinnerollen hun havnet i, som fraskilt og uføretrygdet alenemor på 70-tallet. Likevel gjorde også disse lovene at hun i alle fall hadde et minimum av inntekt å overleve på. Politikk gjorde det mulig for mormor å sende ungene sine gjennom videregående.

To generasjoner senere er jeg, hennes barnebarn, en fulltidsarbeidende og skattende arbeidstaker på full fart inn i middelklassen. Det har lønnet seg for Norge å investere i mennesker som mormoren min, på tross av at hun ikke arbeidet (lønnet). Derfor er også kvinners erfaringer av å føde, av å velge å ikke føde, av å være mødre eller ikke, av seksuell trakassering eller overgrep eller bare usynliggjøring på arbeidsplassen, ikke bare er relevant for feminismen eller kvinner, men også for klassekampen og det øvrige samfunnet vårt.

Det er tross alt mye lettere å lene seg innover et sted, når du kan betale noen for å åpne døra for deg

I et essay i Klassekampen fra 2018, har den danske forfatteren Olga Ravn skrevet om forfatteren Tove Ditlevsen: “Når det blir kvinnens arbeid å føde barn og holde hus, å produsere nye arbeidere til staten, gi dem mat, holde dem rene og friske, så kan kvinnens forhold til sin egen kropp sammenlignes med arbeiderens forhold til fabrikken. Altså er kvinnens litteratur om egen kropp og husholdning arbeidslitteratur. Tove Ditlevsen var arbeiderforfatter”.

På samme måte kan vi si at mange norske kvinner derfor har vært, og i flertall fortsatt er, arbeiderkvinner. Den sosiale bevegelsene som har jobbet, mer enn noen annen, for å synliggjøre omsorgsarbeidet er kvinnebegevelsen.

Likevel blir fortsatt kvinners sosiale mobilisering for rettferdighet, ofte oversett når demokrati skal settes på agendaen. Den rekord-mobiliserende, internasjonale markering som Women’s March fikk kjapt kritikk for å være en markering for eliten. Men over 3 millioner amerikanere, som var antallet oppmøtte bare i USA i den første Women’s March i 2017, kan umulig ha bestått av kun elite.

Omsorgskrise?

De fleste norske kvinner er i dag ute i arbeidslivet, men de tjener bare 87 prosent av menns lønn. De utgjør flertallet av de midlertidige stillingene, og det er i hovedsak kvinner som jobber deltid. Kvinner tar også mer ansvar i hjemmet. Med mindre man kjøper seg ut av det da, som enkelte privilegerte kvinner gjør.

Den amerikanske professoren og feministen Nancy Fraser, som i disse dager er aktuell med manifestet Feminism for the 99%, mener at vi lever i en omsorgskrise. At de sosiale og økonomiske strukturene som gjør at middelklassens kvinner kan gå på jobb i åtte timer – noen ganger mer – går på bekostning av mindre privilegerte kvinner, som ofte ender opp i de lavtlønnede omsorgsyrkene. Av og til forlater de også sine omsorgsoppgaver i egne land for å ta på seg omsorgsbyrder andre steder.

Et kjapt søk på A-tekst tyder likevel ikke på at trusselen fra identitetsbevegelsen, på bekostning av klassekampen, er umiddelbart overhengende

Det er mye som har endret seg til det bedre for kvinner i Norge på de siste tiårene, uten tvil, men produktivitet og -effektivitetspresset i dagens samfunn er nok også høyere enn det noensinne var for både min mormor og mor. Dermed er det kanskje fortsatt riktig å snakke om frigjøring fra, heller enn å skulle «lene seg inn» til noe, som Facebook-milliardær Sheryl Sandberg snakker om. Både for kvinner og menn.

Det er tross alt mye lettere å lene seg innover et sted, når du kan betale noen for å åpne døra for deg. Derfor er det helt nødvendig at feminismen tar innover seg også økonomisk rettferdighet. Men det er samtidig også viktig at den beholder sitt fokus på særlige utsatte grupper, innenfor større grupper. Som Simone de Beauvoir sa det: “Måten kvinner ser verden på er annerledes enn mennenes, for kvinnene har vært undertrykt opp gjennom århundrene.” Det samme gjelder for minoriteter innenfor ulike kjønnskategorier.

Kampen mot identiteten

Under det amerikanske valget i 2016 dukket boka «Hillbillyens klagesang» av J.D. Vance opp, en bok som mer eller mindre la grunnlaget for senere årsaksforklaringene om det såkalte rustbeltet i USA. Trumps seier ganske enkelt forklart av sinte, hvite arbeiderklassemenn.

Men i boka «What You Are Getting Wrong About Appalachia» viser den amerikanske historikeren og skribenten Elizabeth Catte hvordan kulturelle stereotyper og økonomisk utbytting henger sammen og at teoriene om rustbeltet (Appalachia) ikke holder mål:

«I don’t give a damn about geography, but I’ll note that Vance has transcended one of the most authentically Appalachian experiences of them all: watching someone with tired ideas about race and culture get famous by selling cheap stereotypes about the region.»

Han snakker om hvordan politikk for de herskende klasser bare er et “estetisk spørsmål”, en måte å betrakte verden på, mens det for arbeiderklassen er et spørsmål om liv eller død.

Da jeg intervjuet den anerkjente, britiske sosiologen og professoren Beverley Skeggs i fjor, pekte også hun på denne falske årsaksforklaringen av Brexit. Skeggs var blant de som var med å utarbeide statistikken i kjølvannet av valget i Storbritannia:

«To tredjedeler av de som stemte for Brexit kom fra middelklassen, hovedsakelig lokalisert i sør. Det samme skjedde i USA med Trump. Han er en middelklassens mann.»

I boka Identity: The Demand for Dignity and the Politics of Resentment fra 2018, argumenter den amerikanske statsviteren Francis Fukuyama for at identitet i stor grad har tatt over for klasse som politisk mobiliseringsgrunnlag.

Også i den offentlige debatten som kom til Norge i kjølvannet av rustbelte-teoriene om Trump, og som fortsatt dukker opp med jevne mellomrom den dag i dag, finnes debatten om klassekamp versus det som har blitt knagget under såkalt identitetspolitikk. Som regel handler diskusjonene om at vi ofrer den ene for den andre, og feminismen havner som regel i gruppa under identitetspolitikk.

Den samme forakten finnes i vårt eget samfunn

Et kjapt søk på A-tekst tyder likevel ikke på at trusselen fra identitetsbevegelsen, på bekostning av klassekampen, er umiddelbart overhengende. Ordet “Ulikhet” har nesten 4000 treff i 2018, mot et gjennomsnitt på ca. 50 treff fra 1990-95. I 2018 har ordet “klasse” nesten 50 000 treff, mot et gjennomsnitt på ca. 3000 treff mellom 1990-95. Noe har åpenbart skjedd de siste 30-20 årene.

Vår forakt for svakhet

Under tittelen Hvem drepte faren min? publiserte den franske forfatteren Edouard Louis, i 2017, et essay i norske Morgenbladet. Essayet beskriver de politiske strukturene som han mener at indirekte tok livet av hans franske arbeiderklassefar. Han snakker om hvordan politikk for de herskende klasser bare er et “estetisk spørsmål”, en måte å betrakte verden på, mens det for arbeiderklassen er et spørsmål om liv eller død.

Innledningsvis skriver han også om rasisme: «Når man spør den amerikanske akademikeren Ruth Gilmore hva ordet rasisme betyr for henne, svarer hun at rasisme er å gjøre visse befolkningsgrupper mer utsatt for en for tidlig død. Denne definisjonen passer også på homofobi, transfobi, mannsveldet, klasseveldet – alle former for sosial og politisk undertrykkelse.» Altså, også et spørsmål om liv eller død.

Peterson mener at det bare er “taper-katter” som dør på den måten

Louis fortsetter med å beskrive hvordan franske presidenter, tur etter tur, gjør hans fars liv vanskeligere. Og om hvordan den franske presidenten Macron i august 2017 refser de såkalte dagdriverne: «Du har alltid visst at slike ord er forbeholdt sånne som deg, de som ikke kan jobbe fordi de bor for langt unna byene, de som ikke får jobb fordi de ble skjøvet ut av skolesystemet for tidlig, uten eksamensbevis, de som ikke lenger kan jobbe fordi livet på fabrikken har ødelagt ryggen deres.»

Den samme forakten finnes i vårt eget samfunn. Politikere jakter trygdesnyltere for småbeløp, mens folk som undrar millioner i skatt hver eneste år går fri. Når kvinner jobber mindre enn menn, forklares det ikke med sosioøkonomiske strukturer, men individuelle svakheter i oss: “De vil heller gå og shoppe på CC Vest enn å jobbe.”

Flyktninger har blitt til “lykkejegere”, det må ha skjedd dem noe helt ekstremt om vi skal hjelpe dem, til og med når de er barn. På skolen blir elever syke, fordi vi måler dem til bunns. Vi kutter i velferdsordninger som barselomsorgen og hjelp til pleietrengende foreldre, samtidig som vi strammer inn i abortloven. De som har råd til det kjøper seg ut av alt dette, det er de svakeste blant oss som rammes hardest.

I en sånn verden er det lite rom for å legge til rette for, eller styrke et sosialt sikkerhetsnett

Da Agenda Magasin arrangerte Feministisk Leseliste på Deichman bibliotek og gjorde en kritisk nærlesning av Jordan Petersons 12 regler for livet, kom denne forakten til sin fulle rett. I en bok full av bibelhistorier, tilfeldige smileys kastet rundt omkring i teksten, kvinneforakt og oppfordringer til vold i oppdragelsen av barn, virker det som at det er dominans som først og fremst er Petersons røde tråd. Til og med katter som dør på feil vis (Les: blir overkjørt) må rangeres i et hierarki. Peterson mener at det bare er “taper-katter” som dør på den måten.

I en sånn verden er det lite rom for å legge til rette for, eller styrke et sosialt sikkerhetsnett. Denne populistiske forakten for svakhet er nettopp en av årsakene til at det er så viktig at klassekampen og feminismen må komme sammen, og ikke dras fra hverandre av populisme. 

Det er også et gammelt refreng. “Kvinnekamp er klassekamp og klassekamp er kvinnekamp”, lød en svensk 8.mars parole på 70-tallet. Det er fortsatt aktuelt.