FOTO: Fra tv-serien/HBO

Kvinnekamp som drama

Tv-serien ”Mrs. America” gjør stor suksess for tiden. En tilsvarende dramaserie om den norske kvinnebevegelse kunne ha blitt vel så engasjerende.

Den amerikanske miniserien ”Mrs. America”, som vises på kanalen HBO Nordic, har fått mye positiv oppmerksomhet de siste ukene, ikke minst på grunn av skuespiller Cate Blanchetts strålende tolkning av republikaneren Phyllis Schlafly.

Serien følger 1970-årenes amerikanske kvinnebevegelse og deres motstandere. Blant dem finner vi den konservative Schlafly, som nærmest egenhendig kan sies å være ansvarlig for at det fremdeles ikke står noe i den amerikanske grunnloven om diskriminering basert på kjønn. Hun engasjerte seg nemlig sterkt imot lovforslaget Equality Rights Amendment (ERA), som har til hensikt å sikre kvinner like rettigheter som menn. Phyllis Schlafly advarte om at forslaget kunne få «skremmende konsekvenser», som unisextoaletter og kvinnelig verneplikt.

Men først og fremst betraktet hun ERA som en trussel mot husmødres posisjon og privilegier. Den karismatiske seksbarnsmora startet derfor en protestgruppe fra sitt hjem i Illinois, og da forslaget kom opp til avstemning i de ulike statene, sto konservative husmødre utenfor og delte ut nybakt brød til (de mannlige) politikerne med replikken: «From the breadmakers to the breadwinners».

Friedans funn var at svært mange av kvinnene holdt på å kjede livet av seg – bokstavelig talt.

Husmødrenes aktivisme kan ses som et frampek mot Tea Party-bevegelsen, og som seer blir man slått av hvor lite som faktisk har endret seg i den politiske verdikampen i USA de siste 40 åra. Under Trump er abortsaken dessverre igjen hyperaktuell og en rekke lover mot diskriminering har forsvunnet i hans periode.

Feministene i serien representeres ved et knippe profilerte aktivister, blant andre Betty Friedan, spilt av Tracey Ullmann. I 1963 ga hun ut den banebrytende boka «The Feminine Mystique», som var et knusende oppgjør med datidens husmorsamfunn. Friedan var utdannet psykolog og i boka presenterer hun en spørreundersøkelse gjennomført blant to hundre kvinner som alle gikk inn i den forventede husmorrollen da de giftet seg.

Friedans funn var at svært mange av kvinnene holdt på å kjede livet av seg – bokstavelig talt: De slet med tretthet, tomhetsfølelse, depresjon, humørsvingninger og selvmordstanker. Hennes kontroversielle budskap ble dermed at husmorinstitusjonen måtte bort, slik at kvinner kunne få delta i samfunnet på lik linje med menn.

I en annen episode får vi ta del i oppstarten av The National Black Feminist Organization, og i afroamerikanske kvinners utfordring med å skape forståelse for at undertrykkelsen rammer dem dobbelt. Shirley Chisholm (spilt av Uzo Aduba) ble i 1968 den første svarte kvinnen i kongressen, og fire år etter forsøkte hun å stille til valg som demokratenes presidentkandidat. Da ble hun kraftig motarbeidet, også internt i feministbevegelsen.

Chisholm er forøvrig opphaver til meme-vennlige sitater som: «Hvis de ikke gir deg et sete ved bordet, ta med deg en campingstol» og «Vær like modig som det første mennesket som spiste en østers».

Prøvenummerets 300 000 eksemplarer ble utsolgt på tre dager, og brått var Gloria Steinem blitt den amerikanske feministbevegelsens glamorøse ansikt utad.

Den mest berømte rollefiguren er nok likevel Gloria Steinem (Rose Byrne), journalisten som først gjorde seg bemerket gjennom flere hardtslående kvinnesaksartikler i New York Magazine. Hun har selv fortalt at da hun begynte å skrive i avisen på slutten av 1960-tallet, måtte alle artikler være balanserte, i den forstand at dersom hun skrev at kvinner var vel så kompetente som menn, måtte hun også inkludere en stemme som sa det motsatte – «i objektivitetens navn».

Dette var en av årsakene til at hun i 1971 var med å starte det feministiske Ms. Magazine. Bladets tittel var et pek til datidas debatt rundt praksisen med å skille mellom gifte og ugifte kvinner med betegnelsene Miss og Mrs. (fru og frøken), mens betegnelsen Mr. ikke røper noe om mannens sivile status.

Der datidas øvrige kvinneblader lovte leserne oppskriften på hvordan du «kler deg etter figuren», «hvordan finne en mann» og ikke minst: «hvordan holde på ham», så inneholdt Ms. Magazine snarere en sterk kritikk av samfunnets husmorrolle, samt artikler om ERA, abort og voldtekt. Prøvenummerets 300 000 eksemplarer ble utsolgt på tre dager, og brått var Gloria Steinem blitt den amerikanske feministbevegelsens glamorøse ansikt utad.

En lignende pangstart fikk bladets norske avlegger – tidsskriftet Sirene – som i likhet med det amerikanske magasinet ble grunnlagt av et kollektiv av kvinner. Én av dem var den kjente forfatteren Bjørg Vik, en annen var Astrid Brekken, også hun kom fra journalistikken.

Astrid Brekken studerte sosiologi ved New York University i årene 1969–71. Hun leste Betty Friedan, Simone de Beauvoir og Ms. Magazine, og fulgte framveksten av den amerikanske andrebølgefeminismen på nært hold. Da hun flyttet hjem igjen, var ideen til Sirene med i bagasjen. De seks bladgründerne fikk med seg Cappelen på laget og høsten 1973 kom det første nummeret ut. Førsteopplaget på 5000 ble revet bort, og nummeret måtte trykkes på nytt hele syv ganger.

– Det trengs en arena som kan bygge bruer mellom kvinner, sa Astrid Brekken til Dagbladet i forbindelse med lanseringen.

Tidligere var det gjerne slik at menns liv tilhørte det offentlige, mens kvinners liv tilhørte det private.

Sirene var et uavhengig blad, men det var aldri noen tvil om at redaksjonen lå nærmest organisasjonen Nyfeministene, politisk, i form og i tone. Både bladet og organisasjonen stilte seg bak det nye slagordet «Det personlige er politisk». Tidligere var det gjerne slik at menns liv tilhørte det offentlige, mens kvinners liv tilhørte det private. Gjennom å hevde at kvinners problemer – enten de handlet om husarbeid, barnepass, overgrep eller manglende orgasmer – var politiske spørsmål, bidro feministene til å flytte politikkens grenser radikalt.

Kvinner fant sammen i bevisstgjøringsgrupper over hele landet og fortalte hverandre: «Det er ikke din skyld at du sliter deg ut med dobbeltarbeid, det arbeidsfordelinga det er noe galt med.» Eller: «Det er ikke noe i veien med ditt utseende, det er reklamen som er urealistisk.»

Når folks personlige erfaringer ikke lenger ble sett på som kun et resultat av egen mislykkethet (eller dyktighet), ble det vanskeligere å avfeie diskusjoner med at «dette er en privatsak».

Som i Ms. Magazine sto kritikken av ekteskapets kjønnsroller sentralt i Sirene. Kvinner burde ikke være økonomisk avhengige av sine ektemenn, var det nye budskapet og bladets motto lød som følger: «Vi er klar over at ikke alle kvinner føler seg undertrykt, men vi vet at de er det. Ingen føler seg undertrykket før de har en drøm, en visjon om noe bedre.»

Kvinnefronten – som lenge var dominert av mannsbastionen AKP(m-l) – mente videre at det var arbeiderkvinnene som burde lede an i kvinnekampen.

Det å bli anklaget for å være undertrykt kan selvsagt oppleves som en provokasjon, men de norske feministenes krasse husmorskritikk førte ikke til organiserte motangrep som i USA. En og annen sår respons fra hjemmeværende kvinner som følte seg nedvurdert, kom likevel på trykk i bladet.

Mer brutal skulle konflikten internt i bevegelsen komme til å bli. I 1972 – to år etter at Nyfeministene hadde samlet seg første gang – ble organisasjonen Kvinnefronten dannet. De gikk raskt i strupen på sine medsøstre. Uenigheten gikk i korte trekk ut på om hvorvidt man anså patriarkatet eller kapitalmakta som fiende nummer én.

Kvinnefronten hevdet at det alltid har vært to linjer i kvinnekampen, en borgerlig og en proletær. Kvinnefronten representerte selvsagt den proletære, mens de andre kvinneorganisasjonene ble stemplet som borgerlige. «Borgerligheten» gikk blant annet ut på at feminister som møtes i bevisstgjøringsgrupper kun er ute etter individuell frihet og sier seg fornøyd når de har «realisert seg selv.»

Kvinnefronten – som lenge var dominert av mannsbastionen AKP(m-l) – mente videre at det var arbeiderkvinnene som burde lede an i kvinnekampen. Dermed kunne man ikke velge seg kampsaker som arbeiderkvinnene ikke hadde noe forhold til. (En logikk som fremdeles tas i bruk av enkelte stemmer på venstresida) Kvinnefronten var dessuten bekymret for at feminismen kunne virke splittende.

Den daværende redaksjonen nektet å ta et bastant standpunkt mot porno, ettersom de hevdet at deler av pornomotstanden var puritansk og seksualfiendtlig.

I kampen for sosialismen måtte folkets menn og kvinner stå sammen, og da var det ikke noe sjakktrekk å komme trekkende med feministisk teori om patriarkatets makt – eller med plakater mot «tvangspuling» i ekteskapet. Som et resultat av disse ideene satte AKP(m-l) i gang en intern kampanje ved navn «Fei feminismen ut».

Konfliktlinjene holdt seg tiåret igjennom, og i flere år måtte man derfor arrangere to ulike 8. mars-tog i Oslo. Da Sirene etter ti års drift måtte legge inn årene, var også dét basert på intern uenighet i bevegelsen, men da handlet konflikten om porno.

Den daværende redaksjonen nektet å ta et bastant standpunkt mot porno, ettersom de hevdet at deler av pornomotstanden var puritansk og seksualfiendtlig. Bladet ble dermed anklaget for å være en medløper for pornoindustrien og en trussel mot kvinnebevegelsen. Redaksjonen ble kalt inn til det de selv beskrev som et «refselsesmøte» med den organiserte delen av kvinnebevegelsen, og dermed var bladet som skulle «bygge broer mellom kvinner» historie.

Det er med andre ord ingen tvil om at maktkampene internt i den norske kvinnebevegelsen også kunne ha gjort seg godt som tv-drama.

Marta Breen snakker om Sirene og Mrs. America podkasten «Patriarkatet faller» som lanseres fredag 8. mai.