Kvinnekampen som ingen ende vil ta

Nylig ble det lagt fram et lovforslag som forbyr alle former for abort i Polen, også i tilfeller som involverer voldtekt og incest. Selv om det polske regjeringspartiet PiS (lov- og rettferdighetspartiet) i etterkant annonserte at de, etter massive protester, ikke lenger vil støtte det kontroversielle forslaget, er det en viktig påminnelse om en kvinnekamp som enda ikke er vunnet.

Som nordmann, ung kvinne og eier av en livmor som etter all sannsynlighet skal bære fram et barn en dag, føler jeg polske kvinners frustrasjon, sorg og sinne langt inn i ryggmargen. Dessverre er de siste ukenes demonstrasjoner i Polen kun et avsnitt i en murstein av en roman som forteller historiene til kvinner verden over som gang på gang blir fratatt retten til å bestemme over egen kropp.

Reproduktive spørsmål, som seksualliv og familieplanlegging, er dypt personlige og slike avgjørelser skal aldri skje med innblanding fra myndighetene. Likevel skjer hver eneste dag, og kvinners livmor blir igjen gjenstand for politisk debatt.

Alt dette fordi det, i 2016, fortsatt finnes et behov for å kontrollere kvinnekroppen.

Forbud mot abort har katastrofale følger for jenter og kvinner over hele verden. Studier og statistikk har også vist gjentatt ganger at abortforbud på ingen måte fører til at abortstatistikken synker. Heller tvert imot. Land med strenge abortlover, slik som Latin- Amerika, har et gjennomsnitt på 32 aborter per 1000 kvinner.

I Norge, hvor trygge og frie aborter står sentralt, var dette tallet 11,7 aborter per 1000 kvinne i 2015. Forbud mot abort fører altså kun til at jenter og kvinner må ty til usikre abortmetoder, uhygienisk utstyr og ukvalifisert helsepersonell. Ifølge FN utgjør manglende tilgang til reproduktiv helse den største globale trusselen mot kvinners liv. Alt dette fordi det, i 2016, fortsatt finnes et behov for å kontrollere kvinnekroppen.

Det er ikke bare i forbindelse med abortkampen at synet på kvinnekroppen som felleseie kommer fram i lyset. En nylig publisert video fra Washington Post avslører at selv mannen som snart kan bli verdens mektigste, republikanernes presidentkandidat Donald Trump, har et syn på kvinnekroppen som umulig kan beskrives som annet enn svært aggressivt og mannssjåvinistisk. Grip dem i fitta, sier en lattermild Trump, før han videre skryter av at hans kjendisstatus tillater han “å gjøre hva han vil med dem”.

Måten presidentkandidaten velger å ordlegge seg på, formidler hans kvinnesyn på en meget effektiv måte. Kvinner er ikke enkeltmennesker, vi er dem. Dem som skal spre beina for alt som kryper og går, dem som ikke er annet enn to bryster og et par veldreide hofter, dem som ikke kan bestemme selv fordi andre bestemmer for oss.

Det er på tide å legge diskusjonen rundt jenter og kvinners kroppslige frihet død.

Det er faretruende når mennesker som innehaver et slikt syn på over halvparten av verdens befolkning, havner i reelle maktposisjoner. Enten det er i den amerikanske valgkampen eller det polske parlamentet, er det nå mer opplagt enn noensinne at vi fortsatt har en lang vei å gå før fullstendig likestilling er oppnådd. Retten til å bestemme, og ha kontroll, over egen kropp er en pågående kamp som aldri må tas for gitt, selv ikke i forholdsvis liberale Norge.

Dette så vi tydelig da vår egen regjering i 2014 ønsket å innføre en reservasjonsrett som ytterligere ville skambelagt og komplisert abortprosessen. Samtidig fikk vi i 2014 bekreftet hvor viktig det er å ta til gatene for å demonstrere, kritisere og rope høylytt fra toppen av lungene våre når vi som kvinner blir utsatt for fundamentale brudd på våre rettigheter.

På samme måte ser vi nå at kvinner verden over tar til motmæle når Donald Trump og hans likesinnede kommer med dypt diskriminerende kommentarer som nedgraderer og seksualiserer kvinner av alle raser og aldre.

Med mindre det er din kropp det er snakk om, har du heller ingenting du skulle sagt.

Det er disse motstemmene som til slutt vil lede samfunnet framover, mot likestilling og frihet for alle individer, mann som kvinne. Det er på tide, en gang for alle, å legge diskusjonen rundt jenter og kvinners kroppslige frihet død. For jeg er nemlig lei. Lei av å høre historier om voldtatte tiåringer som nektes abort, kvinner som dømmes til fengsel for bruk av abortpiller og tenåringsjenter som nekter å forlate huset uten sminke fordi de bekymrer seg for hva andre vil tro og mene om dem.

Jenter og kvinner finnes i alle fasonger, hudfarger og seksualiteter, men til felles har vi at våre rettigheter blir satt på prøve, igjen og igjen, i alle verdens land. Det er nå vi skal kjempe tilbake. Det er nå vi må kjempe tilbake.

For det burde, til syvende og sist, være så enkelt som dette: med mindre det er din kropp det er snakk om, har du heller ingenting du skulle sagt.