FOTO: Ukjent, Eggans arkiv og foto

Kvinnekroppen som slagmark

Det er også en del av vår egen krigshistorie.

Denne uka kunne NRK-urix fortelle historien til en eldre kvinnen fra Harstad som nettopp, etter å ha ventet i 72 år, har fått tilbake sitt norske statsborgerskap. Årsak: Hun giftet seg med en tysker rett etter andre verdenskrig.

Det var på det meste utplassert så mye som 400 000 tyske soldater i Norge under krigen, i en befolkning på bare 3 millioner på den tiden. Nord-Norge var et av de områdene i Norge med flest tyske soldater, tilstedeværelsen deres preget den nordnorske hverdagen på flere måter. Noen av dem gjennom romantiske relasjoner.

En fattig trøst, mange av kvinnene har for lengst gått ut av tiden

Etter krigen ble en interneringsleir etablert på Hovedøya i Oslo, for kvinner som hadde «forrådt» landet sitt ved å fraternisere med fienden. Det er denne leiren historiker Knut Papendorf bruker som hovedkilde til sin bok Siktet som Tyskertøs – Rettsoppgjøret i videre forstand. I tillegg til leiren var det en større leir med 450 internerte på Hovelåsen utenfor Kongsvinger, en på Tennebekk ved Bergen, i Selbu ved Trondheim, på Klekken ved Hønefoss og Skadberg ved Stavanger. Det var også en leir i Balsfjord i Nordland.

For det meste satt det helt normale, norske jenter i disse leirene. Om de skulle sies å ha noe slags fellestrekk, må det ha vært at de var unge jenter, de fleste under 30 år. Kvinnene skulle plasseres der under påskudd av å beskytte dem mot «lynsjejustisen» fra Norges øvrige befolkning, men Papendorf viser i sin bok at det sjeldent fantes informasjon i saksdokumentene om behov for beskyttelse. Dermed kan man lese disse leirene som et straffetiltak, sånn det også kanskje ble oppfattet utenfra på den tiden.

I en masteroppgave av Gunn Solvor Snerting om disse kvinnene, skriver hun at «Det som ofte var det egentlig – uuttalte – motiv bak beskyttelsesanordningen var å bruke anordningen som en kvasi-strafferettslig regel til å kunne internere ‘tyskerjentene’ generelt, uavhengig av det individuelle trusselbildet.»

28 norske menn giftet seg med tyske kvinner under krigen og ble aldri truet med deportasjon eller fratakelse av pass

I år 2000 ba daværende statsminister Kjell Magne Bondevik om unnskyldning til krigsbarna – barn av tysk far og norsk mor – i sin nyttårstale. Først i fjor fikk mødrene deres en offisiell unnskyldning fra staten. En fattig trøst, mange av kvinnene har for lengst gått ut av tiden.

Gruppen av kvinner som ble stemplet som «tyskertøser», kunne i prinsippet bli dømt uten strafferettslige prosesser. Enten gjennom gatas justis, eller internering og for noen også: fratakelse av statsborgerskap. For den siste gruppa skrev jusprofessor Johs. Andenæs i VG den gangen at: «Man utviser ikke landssvikere, ikke tyskertøser og deres barn, bare akkurat denne kategori som har fått sitt forhold legalisert ved ekteskap, og deres barn. Hvis man sier at det å gifte seg med en tysker er et så uverdig forhold for en norsk kvinne at hun bør miste sitt norske statsborgerskap og utvises, må det være like uverdig for en norsk mann å gifte seg med en tysk kvinne».

Å bli fratatt sitt norske statsborgerskap uten dom er en straff vi som nasjon aldri før eller senere har praktisert. 28 norske menn giftet seg med tyske kvinner under krigen og ble aldri truet med deportasjon eller fratakelse av pass. Det sier noe vesentlig om oss selv.

Men å sette vår egen historie og traumer i en global struktur av undertrykkelse, er viktig for å forstå at ingen nasjoner er verdensmestere når det kommer til likestilling

Da forfatter og historiker Ebba Drolshagen skrev bok om disse kvinnene, pekte hun på noe vesentlig: «Den som forsker og skriver om dette temaet får ustanselig høre: Er det ikke nå på tide å la disse stakkars kvinnene i fred, har de ikke snart lidd nok? Men saken er at dette handler om så mye mer enn «bare» de enkelte kvinneskjebnene. Det handler også om helt andre ting: Hvordan definerer et folk hvem som hører til og hvem som ikke hører til?»

Også journalist og forfatter Helle Aarnes var inne på det samme da hun skrev om kvinnene i en artikkelserie i BT i 2008: «For tyskerjentene var forelskelsen en privatsak. For andre var alt ved den offentlig. Blir kvinnens seksualitet nasjonal eiendom i krig?»

Det er spørsmål vi kanskje er mer vant til å stille andre nasjoner i dag. Men å sette vår egen historie og traumer i en global struktur av undertrykkelse, er viktig for å forstå at ingen nasjoner er verdensmestere når det kommer til likestilling.  Ingen kvinner er så forhatte, som kvinner som ligger med, og får barn med en fiende.

Kvinnekroppen er en slagmark, det er også en del av vår egen krigshistorie.