Kvinner vi ikke liker

Ane Dahl Torp var rasende. I en tidlig utgave av manus til den allerede kritikerroste serien Heimebane, var rollefiguren til treneren Helena Mikkelsen ødelagt. Hun hadde blitt snillere, rundere og lettere å like. Ikke vanlig og kantete og noen ganger usympatisk, slik hun først var skrevet. «Det ble eksistensielt for meg» sa Torp til filmmagasinet Rushprint.

«Er det sånn at menn ikke liker meg hvis jeg ikke går rundt og prøver å bli likt hele tida?»

Allerede på midten av åttitallet var jentene i flertall på universiteter og høyskoler.

Det er ikke mange sånne roller, med kvinner som er vanskelige å like, mener Dagbladets Sigrid Hvidsten. Det er jo egentlig ikke så mange kvinneroller i det hele tatt. En fersk rapport fra norsk Filminstitutt viser at bare 27 prosent av de norske filmene som ble sluppet i 2017, hadde kvinnelige hovedroller. Det er ikke stort bedre i utlandet. Da Oscarvinner Frances McDormand oppfordret alle nominerte kvinner i salen til å reise seg og vise seg frem, kommenterte Jodi Kantor hvordan det mest bemerkelsesverdige var at det var så få av dem.

Enda færre kvinnelige hovedroller er det i norsk næringsliv. I 2016 kunne e24 melde at av 70 direktører i selskapene staten eier, er bare 16 av toppene kvinner. Kun seks prosent av ASA-selskapene har en kvinne som daglig leder. Jada, det var fint at Telenor fikk kvinnelig styreleder. Det sitter ikke fullt så langt inne å finne kvinnelige styreledere som kvinnelige direktører. Menn leder bare 61 prosent av styrene i de statlig eide selskapene. Av Norges 400 best betalte toppledere, er det 22 kvinner. Den første på listen har 24. plass.

Det er neppe kompetanse det står på. Allerede på midten av åttitallet var jentene i flertall på universiteter og høyskoler. Man kunne kanskje tenke seg at tretti år senere hadde de samme kvinnene også gått forbi menn i høye stillinger og lederposisjoner. Men slik er det ikke. Det er lett å være enig med tidligere næringsminister Monica Mæland i at “Vettet og kompetansen er jevnt fordelt. Når vi bare rekrutterer fra en del av befolkningen, går vi glipp av viktig kompetanse. Det har vi ikke råd til».

Eller er problemet rett og slett at vi ikke liker kvinner like godt?

Faktisk er det verre. Kvinner har mer utdanning enn menn. Og mindre lederansvar. Og er til og med litt ekstra lønnsomme. En studie fra 2016 av mer enn 20 000 selskaper, fant ingen forskjell i resultater om det var kvinner eller menn helt på toppen. Men selskaper med flere kvinner i ledelsen totalt, leverte bedre resultater, og det samme gjaldt selskaper med flere kvinner i styret.

Kompetente og lønnsomme javel. Men ledererfaring må man jo også ha. Det viser seg at menn i større grad gis muligheter på bakgrunn av antatt potensial, mens kvinner må vise resultater. Dermed må de nødvendigvis ha mer erfaring for å nå til topps.

Kvinnelige ledere over andre halvdel av førtiårene, er en uutnyttet ressurs, mener Sigtona Halrynjo fra Institutt for samfunnsforskning. Hun viser i sin forskning at årene mellom 30 og 40 er sentrale for karrierebygging, særlig i næringslivet. Men så er jo også denne perioden sammenfallende med småbarnsfasen. Og kvinner gjør fortsatt mer enn menn hjemme, i hvert fall mer enn mannlige ledere.

Når det er så vanskelig for kvinner å få lederjobber, må de ta til takke med dem ingen vil ha da?

Eller er problemet rett og slett at vi ikke liker kvinner like godt? Det er vanskelig å være både flink og likandes, viser det seg. I 2014 analyserte Fortune Magazine 250 evalueringer av toppledere. Mens 76 prosent av kvinnene fikk negativ tilbakemelding på sin personlighet (med beskrivelser som «skingrende, dømmende og skarp i kantene), fikk bare 2 prosent av mennene lignende karakteristikker. 81 prosent av mennene fikk derimot konstruktive anbefalinger til hvordan de kunne forbedre seg, mot 23 prosent av kvinnene.

I boken «Lean In» skriver Facebook-sjef Sheryl Sandberg at «jo mer suksess en mann har, jo bedre likt er han av både kvinner og menn. Når en kvinne gjør suksess, blir hun dårligere likt av både kvinner og menn».

I februar 2015 gjennomførte Markedshøyskolen i samarbeid med tankesmien Agenda et eksperiment der vi repliserte en amerikansk studie på norske studenter. Studentene ble presentert for to ledere med nøyaktig samme egenskap. Den eneste forskjellen på dem var at den ene het Hanna og den andre Hans.

Studentene likte Hanna dårligere enn Hans, og syntes Hanna var en dårligere leder enn Hans. Mens kvinner vurderte Hans og Hanna likt, vurderte menn Hanna langt mer negativt enn Hans. Menn syntes Hans var en bedre forelder, de ville heller drikke øl med ham, jobbe for ham og ha ham som mentor.

Blant de særlig dårlige rådene kvinner får, er at de må «gi litt faen» eller «ikke være så flink pike».

Når det er så vanskelig for kvinner å få lederjobber, må de ta til takke med dem ingen vil ha da? Forskning på den ikke så kjente Glassfella tyder på det. I november 2003 trykket magasinet Times en artikkel om hvor godt kvinner leverte på Londons børs. Artikkelen viste at selskaper med flere kvinner i styret gjorde det dårligere målt etter aksjeverdi enn selskaper med få eller ingen kvinner.

Det var oppsiktsvekkende. Men hørtes merkelig ut, syntes Michelle Ryan, professor i sosial- og organisasjonspsykologi ved University of Exeter. Hun så nærmere etter for å finne ut når verdiene egentlig hadde begynt å falle. Hun fant ut at det ikke var aksjeverdiene som falt etter at kvinnene ble ledere. Det var kvinnene som ble ledere etter at verdiene hadde begynt å falle.

Christy Glass fulgte opp Ryans funn med en bredere analyse av lederskifter i alle Fortune 500 selskapene over 15 år. Og fant ut at “hvite kvinner og fargede hadde høyere sannsynlighet enn hvite menn for å bli ledere for selskaper som leverte dårlig».

Fenomenet fikk navnet Glassfella, eller Glass Cliff. Du tror du har knust glasstaket. Men så har du bare gått i fella.

Michelle Ryan gravde dypere og fant gjennom forsøk at når ting går veien, er mannlige kandidater mest attraktive. Men når det er krise, foretrekker flere kvinner.

Mer sannsynlig er det at de er like jevnt fordelt som vettet.

Når krisen viser seg å ha vært så dyp at den ikke lot seg rydde opp i, får kvinnene sparken. Det legges merke til. Det er fortsatt såpass oppsiktsvekkende med kvinnelige ledere at vi følger mer med på dem. En kvinne til å rydde opp? Kanskje. Men kanskje også jobben en mann ikke ville tatt i med ildtang. Konkurransen om lederjobb i de kriserammede selskapene er rett og slett mindre.

Alt er såklart ikke samfunnets skyld. Kvinner kan vel også gjøre noe annerledes for å nå til topps? Det kan sikkert alle. Men på samme måte som det er umulig å slå fast om damer vil bli ledere eller ikke, er det meningsløst å si noe kollektivt om kvinners lederegenskaper.

Mer sannsynlig er det at de er like jevnt fordelt som vettet. Blant de særlig dårlige rådene kvinner får, er at de må «gi litt faen» eller «ikke være så flink pike». Tvert imot. Antakelig må hun jobbe hardere og lenger enn menn rundt seg og hun må være kjempeflink. Og hyggelig.

Helena Mikkelsen skal holde Varg IL oppe i eliteserien og de er ikke et stjernelag. Hun har mer kompetanse og erfaring enn menn som også vil ha jobben og det er langt fra sikkert at hun vil lykkes. Men i de minste fikk hun sjansen. Heldigvis for oss fant også Helena tilbake til seg selv før innspillingen begynte.

Hun er ikke perfekt og ikke alltid en vi liker. Men hun er et godt menneske, en god trener, og dessuten god TV.