Ikke la geopolitikk ta livet av verdensøkonomien

CAMBRIDGE: Under den 20. partikongressen til det kinesiske kommunistpartiet sist måned, befestet Xi Jinping sin posisjon som landets suverene leder. Selv om det kommunistiske Kina aldri har vært et demokrati, har landets ledere etter Mao holdt seg godt informert, lyttet til synspunkter fra folk under dem og dermed vært i stand til å reversere feilslåtte politiske tiltak før de førte til katastrofe.

Xis sentralisering av makt representerer en helt annen tilnærming. Dette lover ikke godt for hvordan man vil takle de tiltagende problemene i Kina — en nedadgående økonomi, den hemmende null-covid-strategien, stadig større brudd på menneskerettighetene og politisk undertrykkelse.

USAs president Joe Biden har bidratt til å gjøre situasjonen langt vanskeligere ved å iverksette det Edward Luce i Financial Times behørig har kalt «en fullskala økonomisk krig mot Kina». Like før partikongressen, kunngjorde amerikanske myndigheter en rekke nye restriksjoner på salg av avansert teknologi til kinesiske bedrifter. Som Luce påpeker, har Biden gått mye lenger enn sin forgjenger, Donald Trump, som gjorde enkeltselskaper som Huawei til målskive.

De nye tiltakene er utrolig ambisiøse og har som mål å forhindre Kinas framvekst som en høyteknologisk stormakt.

Kina utgjør en betydelig fare for USA. Men en trussel mot hva?

USA kontrollerer allerede flere av de viktigste knutepunktene i den globale halvlederforsyningskjeden, inkludert flaskehalser som avansert forskning og design av mikrobrikker. Som Gregory C. Allen ved Center for Strategic and International Studies sier, er de nye tiltakene til amerikanske myndigheter svært inngripende. Ikke bare vil de «beholde kontrollen over flaskehalser»; de vil også sette i gang «en ny amerikansk politikk som aktivt kveler den kinesiske teknologinæringen — der intensjonen er å ta livet av næringen».

Som Allen forklarer, har Biden-administrasjonen fremsatt en flerleddet strategi som retter seg inn mot alle deler av forsyningskjeden. Det første målet med de nye tiltakene er å nekte den kinesiske kunstig-intelligens-industrien tilgang på høyteknologiske mikrobrikker.

Det andre er å forhindre Kina fra å designe og produsere kunstig-intelligens-brikker i hjemlandet ved å begrense tilgangen til amerikansk designprogramvare for mikrobrikker og amerikansk halvlederproduksjonsutstyr.

Det tredje er å hindre at kinesiske produsenter lager eget halvlederproduksjonsutstyr ved å stanse forsyningen av amerikanske komponenter.

De som hevder det er umulig å skille mellom militære og kommersielle bruksområder har vunnet fram med sitt syn.

Denne tilnærmingen gjenspeiler Biden-aministrasjonens syn på Kina som har bred oppslutning blant både republikanere og demokrater: Kina utgjør en betydelig fare for USA. Men en trussel mot hva? Slik kommer dette synet til uttrykk i forordet til president Bidens nylig publiserte nasjonale sikkerhetsstrategi: «Folkerepublikken Kina har intensjoner om — og i økende grad kapasiteten til — å omforme den internasjonale ordenen til sin egen fordel …»

Så, for å si det i klartekst: Kina er en trussel, ikke fordi landet underminerer noen fundamentale amerikanske sikkerhetsinteresser, men fordi landet ønsker å utøve innflytelse over spillereglene til den globale politiske og økonomiske ordenen etter hvert som Kina blir rikere og mektigere.

Samtidig er «USA fortsatt forpliktet til å håndtere rivaliseringen mellom våre land på en ansvarlig måte». Dette betyr i realiteten at USA fortsatt ønsker å være den ubestridte makten som utformer de globale reglene i forhold til teknologi, cybersikkerhet, handel og økonomi.

Ved å svare på denne måten, viser Biden-administrasjonen at den i enda større grad er fast bestemt på å opprettholde USAs forrang i den internasjonale ordenen framfor å tilpasse seg realitetene i en post-unipolar verden. Som den nye eksportkontrollen viser klart og tydelig, har USA gitt opp å skille mellom teknologi som direkte hjelper det kinesiske militæret (og som dermed kan utgjøre en trussel mot USAs allierte) og kommersiell teknologi (som kan skape økonomiske fordeler ikke bare for Kina, men for andre også, inkludert amerikanske bedrifter).

Dersom USA fører en økonomisk krig mot Kina, vil det undergrave tillit og utsiktene til samarbeid på andre områder.

De som hevder det er umulig å skille mellom militære og kommersielle bruksområder har vunnet fram med sitt syn.

USA har nå krysset en linje. Ved å male med så bred pensel bidrar denne tilnærmingen til å skape farer i seg selv — selv om tilnærmingen delvis kan rettferdiggjøres ved den sammenvevde kommersielle og militære sektoren i Kina. Kinesiske myndigheter gjør rett i å anse de nye amerikanske restriksjonene som en aggressiv eskalering og vil finne måter å gjengjelde dem på, noe som vil føre til ytterligere gnisninger mellom de to landene og som ytterligere vil øke den gjensidige frykten for hverandre.

Stormakter (og sannelig alle land) ønsker å ivareta sine egne interesser og beskytte den nasjonale sikkerheten. Og de iverksetter mottiltak mot andre makter dersom det er nødvendig. Men som Stephen M. Walt og jeg har tatt til orde for, krever en sikker, stabil, velfungerende og velstående verdensorden at disse mottiltakene blir utformet riktig i forhold til retning og styrke.

Kinesiske myndigheter er riktignok ikke uskyldige ofre.

Det betyr at de må kobles klart og tydelig til den skade som voldes av motpartens tiltak og at de kun har som intensjon å dempe disse tiltakenes negative virkninger. Mottiltak bør ikke iverksettes utelukkende for å straffe motparten eller svekke motparten over tid. Bidens eksportkontroll knyttet til høyteknologi lever ikke opp til disse kriteriene.

Den nye amerikanske tilnærmingen overfor Kina har også andre svake punkter. Den nasjonale sikkerhetsstrategien vektlegger «delte utfordringer» som klimaendringene og global folkehelse, der samarbeid med Kina vil være avgjørende. Men denne tilnærmingen erkjenner ikke følgende: Dersom USA fører en økonomisk krig mot Kina, vil det undergrave tillit og utsiktene til samarbeid på andre områder.

Tilnærmingen skaper også problemer for den innenrikske økonomiske agendaen fordi målet om å slå Kina i et økonomisk kappløp får forrang over andre viktigere mål. Investeringer i svært kapital- og kunnskapsintensive halvlederforsyningskjeder (målet for den amerikanske næringspolitikken) er omtrent den mest kostnadskrevende måten å skape gode jobber i den amerikanske økonomien på for de som trenger dem mest.

Dessverre virker det som om stormaktene har valgt en annen og enda verre vei framover.

Kinesiske myndigheter er riktignok ikke uskyldige ofre. De har blitt stadig mer aggressive i sitt ønske om å utvise sin økonomiske og militære makt, selv om denne fremferden først og fremst har vært begrenset til landene i Kinas nærområder. Til tross for tidligere forsikringer, har kinesiske myndigheter militarisert noen av de kunstige øyene som de har bygget i Sør-Kinahavet. De innførte økonomiske sanksjoner mot Australia da australske myndigheter tok til orde for at man skulle undersøke hva som var opprinnelsen til COVID-19. Og bruddene på menneskerettighetene i Kina berettiger unektelig fordømmelse fra demokratiske land.

Problemet med hyperglobaliseringen var at vi lot store banker og internasjonale selskaper utforme reglene til verdensøkonomien. Heldigvis er vi nå på vei bort fra denne tilnærmingen, ikke minst med tanke på hvor skadelig den har vært for våre samfunn og limet som holder dem sammen. Vi har muligheten til å utforme en bedre form for globalisering.

Dessverre virker det som om stormaktene har valgt en annen og enda verre vei framover. De lar nå sine nasjonale sikkerhetsmyndigheter og andre sikkerhetspolitiske eliter ta over styringen av verdensøkonomien, noe som både setter verdensfreden og den global velstanden på spill.

Oversatt av Marius Gustavson

Copyright: Project Syndicate, 2022.
www.project-syndicate.org