La oss være sinte sammen!

Statsminister Erna Solberg sa i sin nyttårsavtale at norske kvinner må føde flere barn for at Norge skal opprettholde folketallet og velferdsstaten. Både som feminist og som frivillig hjelpearbeider på Lesvos i Hellas ble jeg sint da jeg hørte dette.  Den vitnet om at statsministeren er totalt fanget i nasjonalstatens snevre univers. Kanskje Erna har glemt det oppi Høyres ekstravagante julefester, men langs Europas grenser lever det akkurat nå tusenvis av barn og unge i overfylte flyktningleirer. Mange har måttet møte vinteren i skrøpelige telt uten varme, strøm eller tilgang til rent vann og toaletter. Ytterst få har tilbud om barnehage eller skole.

Noen ganger møter jeg barn som er helt apatiske

Siden juni 2018 har jeg fordelt tiden min mellom Athen og de greske øyene Lesvos og Chios, der har jeg forsket på humanitært arbeid og jobbet frivillig for de norske hjelpeorganisasjonene Dråpen i Havet og Iris senteret. Arbeidet har vært ekstremt givende, men også emosjonelt krevende. Jeg har møtt desperate foreldre som ikke får sove om natten fordi de er så bekymret over sine barns fremtid. Jeg har også møtt enslige, mindreårige som har mistet foreldre og søsken i krig eller terror, og som nå bor i det som omtales som Europas verste flyktningleir på Lesvos.

Politikerne må skifte kurs

Noen av ungdommene jeg har blitt kjent med på Lesvos er friske og sunne, og får tiden til å gå fortere ved å lære språk eller hjelpe andre ved å jobbe som frivillige for hjelpeorganisasjoner. Disse unge menneskene kan være viktige ressurser for Norge i årene som kommer, tenker jeg. Hvorfor ser ikke Erna og regjeringen hennes det slik?

Andre igjen sliter psykisk med traumer og depresjon. Det er ikke uten grunn at flere hjelpeorganisasjoner omtaler situasjonen på de greske øyene som en ‘mental helsekrise.’ Som blant annet Leger uten grenser har rapportert, har barn helt ned i 10-12-årsalderen prøvd å begå selvmord i Moria, den største flyktningleiren på Lesvos. Jeg har selv sett hvordan håpet etterhvert har sluknet hos unge flyktninger som trodde det verste var over da de kom trygt i land på europeisk jord. Ungdommer som trodde Europa ville gi dem en sjanse til å starte et nytt liv. Og mulighet til å ta utdannelse, jobbe eller stifte familie i trygge omgivelser.

Men de fleste av barna jeg har møtt framstår som barn flest. De løper, herjer og leker, og vil gjerne hoppe tau, spille fotball eller flette håret ditt. Men tilbringer du nok tid med dem ser du også at krigene og katastrofene de har flyktet fra har satt sine spor. Flyktningbarna tegner ikke bare blomster og hjerter, men også bilder av menn som skyter hverandre og mennesker som drukner i havet mellom Tyrkia og Lesvos. Noen ganger møter jeg barn som er helt apatiske. De er blanke i blikket og er nesten umulig å få kontakt med.

At Norge ledes av tre kvinnelige partiledere er slettes ingen garanti for en feministisk, kvinnevennlig politikk

Som frivillige kan vi tilby ungdom og voksne engelskundervisning, klær, yoga, fotball eller rett og slett bare noen å snakke med. Vi kan tilby barna lek, bleier og rene klær. Men vi kan ikke gjøre noe med flyktningenes politisk betingede livssituasjon. Vi kan ikke sørge for at ungdom og voksne får tilgang til jobb, utdannelse, et trygt og godt sted å bo, eller juridiske rettigheter. Og vi kan ikke gi barna den barndommen de fortjener og har rett til i følge FNs barnekonvensjon. Vi kan heller ikke gi dem en trygg og meningsfull fremtid. Bare politikk kan gjøre det. Men da må politikerne skifte kurs og konfrontere de mørke bølgene av nasjonalisme, fremmedfrykt og høyrepopulisme som skyller over Europa.

Nyttårstalen

Som Aristoteles først beskrev, og utallige andre har påpekt etter han, skal en god taler ikke bare appellere til fornuften, men også til lytternes følelser. Og dette klarte jammen Erna da hun talte til nasjonen første nyttårsdag.

Som mange andre som ønsker at Norge skal føre en mer feministisk og solidarisk politikk, reagerte jeg på Ernas tale med avsky og sinne. For det første var det unektelig noe ‘Gileadsk’ over Ernas oppfordring til norske kvinner om å ‘føde for staten’, som Madeleine Schultz har skrevet godt og viktig om. Selv om vi skal være forsiktige med å dra sammenhengen til Atwoods dystopiske fiksjonsverden for langt, er det viktig å minne om at, i situasjoner der nasjonalstaten blir satt under press, har kvinner historisk sett ofte blitt redusert til sine reproduktive roller. Atwood har selv fortalt at hun var inspirert av Nicolae Ceausescus besettelse over å øke fødselstallene i Romania på 1960-tallet. Denne målsetningen førte blant annet til et strengt regulert forbud mot abort for kvinner under førti år som ikke allerede hadde født fire barn. Ceausescu begrunnet politikken med behovet for å sikre nasjonal vekst og føre nasjonen videre. Med andre ord ikke så veldig langt unna begrunnelsen Erna gav oss for en drøy uke siden.

Norge er fremdeles et av Europas mest likestilte samfunn. Men som mange norske kvinner fikk kjenne på under nyttårstalen (og antagelig har kjent på mange ganger før i andre sosiale sammenkomster) kan veien fra et fokus på re-produktive rettigheter til re-produktive plikter være kort. Og hvis det er én ting tv-serien av Atwoods Handmaid’s Tale viser godt, så er det at et samfunn som Gilead ikke blir bygget over natten. Tvert imot viser de jevnlige tilbakeblikkene tv-serien gir oss at Gilead tok form over tid, som følger av gradvise lovendringer og inngripen i kvinners frihet. Og det hele startet med såkalte ‘harmløse’ formaninger.

Mange ble sinte av Ernas nyttårstale, men sinne kan være produktivt

Sett i lys av Ernas villighet til å bruke kvinners re-produktive rettigheter som forhandlingskort for å oppnå politisk makt, blir nyttårstalen også atskillig mer skremmende. Den bekrefter det feminister på venstresida har sagt helt siden Erna ble statsminister: At Norge ledes av tre kvinnelige partiledere er slettes ingen garanti for en feministisk, kvinnevennlig politikk.

En viktig allianse

“There can be no keener revelation of a society’s soul than the way it treats its children” sa Nelson Mandela og jeg er enig i det. Med tanke på hvor mye Erna snakket om barns rettigheter og behov under årets nyttårstale, skulle man kanskje tro at hun er enig hun også. Men samfunnet vårt er større enn lille Norge. Det er viktig å huske at de nasjonale grensene vi så gjerne vil holde stengt -og som dessverre styrer våre folkevalgtes tanker om fellesskap og ansvar-  ikke er naturlige eller rettferdige, men sosialt konstruerte og menneskeskapte. De er ansvarlige for at tusenvis av barn og ungdom på flukt lever i nød og usikkerhet på Europas dørstokk.

La oss være sinte sammen!

Vil dagens blåblå regjering endre kurs?  Jeg tviler dessverre. Men sivilsamfunnet kan lede veien, og kjempe for at de verdiene og rettighetene vi nordmenn hevder at vi står for (frihet, likhet osv) ikke skal slutte å gjelde ved landegrensene, eller bli bortforhandlet i politiske maktspill.

Mange ble sinte av Ernas nyttårstale, men sinne kan være produktivt: ‘Sinne kan være en betydelig kilde til energi som fører til framskritt og endring’, skrev den feministiske forfatteren Audre Lorde. Jeg håper hun har rett.

Om noe så har kanskje Ernas tale skapt ytterligere grobunn for en viktig allianse mellom feminister og alle som kjemper for flyktninger og asylsøkeres rettigheter.

La oss være sinte sammen!