Det er ikke likestilling å behandle kvinner som om de var menn

«Vi har oversett den store forskjellen. Kvinners helse har lav status. Mangelfull samordning har konsekvenser for kvinners helse. Kunnskapsbroen svikter – kunnskapen når ikke fram. Kvinners stemmer får for lite gjennomslag.»

Titlene på de første avsnittene i Kvinnehelseutvalgets rapport «Den store forskjellen» kunne like gjerne vært 8. mars-paroler. Ikke (bare) i år, men i fjor, og for ti, tjue, hundre år siden.

På mange måter er kvinner fortsatt ikke mennesker, bare kvinner.

Da utvalget leverte sin utredning sist uke, var det med tydelig beskjed fra utvalgsleder Christine Meyer: «Vi har behandlet kvinner og menn helt likt. Det har vært likestilling i ånden, men dette har ført til alvorlige konsekvenser for kvinners helse». Den «store forskjellen», som utredningen har fått navn etter, er forskjellen på hvordan sykdommer og helseutfordringer rammer menn og kvinner ulikt. Kvinnehelseutvalget kommer med en tiltaksliste på 75 punkter, og anbefaler at regjeringen legger en milliard kroner på bordet.

Det er 24 år siden forrige utvalg som utredet kvinnehelse leverte sin NOU, «Kvinners helse i Norge». Utvalget ble ledet av professor Johanne Sundby, og fant at kunnskap om kvinners helse var mangelfull, og anbefalte å ta kjønnsperspektivet inn i forskning, helsepolitikk og helsepraksis. Kvinnehelseutvalget konkluderer nå med at «det systematiske og samordnede arbeidet for å sikre likeverd i helse, uavhengig av kjønn, har uteblitt», og at «tiltak for å følge opp Sundby-utvalgets anbefalinger ikke har hatt den kontinuiteten som kreves for å løfte kvinnehelsefeltet».

Kunnskap om kvinnehelse er for lav, både i helsetjenesten og blant befolkningen.

Når vi har oversett at det er biologiske kjønnsforskjeller mellom menn og kvinner (og her er det altså snakk om biologisk, ikke sosialt, kjønn), rammer det kvinner.

Elisabeth Swärd, som jobber i Norske Kvinners Sanitetsforening og har sittet i Kvinnehelseutvalget, har påpekt at «kvinners manglende representasjon i utformingen av det medisinske faget har betydning for hva vi vet, og ikke vet, om kvinners helse». Kunnskapsfeltet framstår som kjønnsnøytralt, men det er feil, mener hun. «Det kjønnsnøytrale perspektivet kan for mange være et ideal, men innen alt som har med kropp, anatomi og fysiologi å gjøre, er kjønnene forskjellige», poengterer Swärd.

Likestilling er ikke å behandle kvinner som om de var menn. Men det er det vi har gjort på helsefeltet. Denne feilslutningen stammer fra en inngrodd – og gjerne ubevisst – tanke om at mannen er universell og generell, mens kvinnen er et slags avvik fra mannen. Eller sagt enda tydeligere: Mannen er menneske, kvinnen er kvinne.

I forordet til diktantologien Så lett, så sterk så øm. Feminisme i norsk poesi forteller redaktør Marta Breen om den svenske forfatteren Victoria Benedictsson, som i 1887 skrev i sin dagbok: «Dette fryktelige ikke å få være menneske, bare kvinne, kvinne, kvinne!» På mange måter er kvinner fortsatt ikke mennesker, bare kvinner. Et avvik fra, eller supplement, til den universelle mannen.

Kvinner opplever å ikke bli hørt, eller blir bagatellisert når de går til legen med helseproblemer.

«Hvis du går til legen og det er plakater på veggene av menneskekroppen – hvilken kropp er det du ser? Det er en mannekropp.» Det påpeker forfatter og aktivist Caroline Criado Perez, som har skrevet boka Usynlige kvinner. Hvorfor vi lever i en verden designet for menn.

Tenk om du kom på legekontoret og så en plakat av en person med pupper og kvinnelige former som skulle representere alle mennesker? Hadde ikke det virket litt… rart?

Tenk om melkeproduserende bryster ble sett på som universelle? Eller at menstruasjon, svangerskap, fødsel og amming ble sett på som en helt sentral del av den menneskelige erfaringen, ikke bare den kvinnelige? Kanskje hadde vi ikke hatt den situasjonen i dag at svangerskaps- og barselomsorgen stadig svekkes og underfinansieres. Kvinnehelseutvalget «tolker dagens utfordringer som et resultat av en nedprioritering av tjenestene over tid og manglende anerkjennelse av disse tilbudenes særskilte betydning for kvinners helse».

Når kvinners livserfaringer ikke blir sett på som universelt menneskelige, får det også negative konsekvenser for hvordan vi tenker om helseproblemer som rammer flest kvinner. Kvinnehelseutvalget påpeker at i et sykdomshierarki, der sykdommer og diagnoser rangeres etter status, kommer typiske kvinnesykdommer dårlig ut.

Kvinnehelseutvalget kommer med en tiltaksliste på 75 punkter, og anbefaler at regjeringen legger en milliard kroner på bordet.

Kunnskap om kvinnehelse er for lav, både i helsetjenesten og blant befolkningen. Samordningen innad i og mellom helsetjenestene er for dårlig, og kvinner opplever å ikke bli hørt, eller blir bagatellisert når de går til legen med helseproblemer.

I de fleste årene etter at Sundby-utvalget leverte sin rapport og sine anbefalinger, har kvinnehelse vært et lite prioritert område. «I dag fremstår satsingen på kvinnehelse som politisk retorikk som ikke gjenspeiles i helsepolitiske prioriteringer og tildelte ressurser», skriver Kvinnehelseutvalget. Det er rene ord for pengene.

Denne teksten er også publisert i Dagsavisen.