Liv og nød

Venstresiden i hele den vestlige verden sliter med å forholde seg til «folkelig opprør» i ulike former. Skal det bekjempes, støttes eller analyseres?

Dette er særlig utfordrende for de brede, sosialdemokratiske folkepartiene, som tradisjonelt har identifisert seg med de myndighetene som det nå vokser fram motstand mot. For å ta et nærliggende eksempel. I Storbritannia fortsetter Sirkus Brexit inn i det nye året.

Med stadig mer spill, drama og bysantinske intriger i London og Brussel. Og stadig mer frakoblet fra de realitetene som gjorde at et flertall av folket valgte å vise langfingeren til det de oppfatter som elitenes prosjekt.

Dersom det skal være noe poeng i å be folket om å ombestemme seg, må man skape troverdighet for at ting vil bli forandret til det bedre.

I avisa The Guardian beskriver Aditya Chakrabortty hvordan resultatene av det siste tiårets høyrepolitikk gir seg desperate utslag i ren nød og en fattigdom som ikke hører hjemme i et moderne samfunn. Der barneskoler organiserer utdeling av matvarer, fordi de oppdaget at små unger av ren sult stjal fra matboksene til klassekamerater. Faktisk sier halvparten av de engelske lærerne at de frykter at noen av elevene deres ikke får nok å spise gjennom julen.

En stor omlegging av systemene for trygder og stønader har – kan hende ikke overraskende – blitt både mer komplisert, dyrere og mer tidkrevende enn lovet. Mange fattige familier blir gående i månedsvis uten noen inntekt, noe som har drevet flere inn i prostitusjon, forteller hjelpeorganisasjoner i de store byene. Samtidig har store deler av England opplevd av-industrialisering og årevis med stadige kutt i offentlige tjenester. Mens høyreregjeringen i valgkampen skrøt av landets økonomi, stemte disse delene av nord og øst for Brexit med massivt flertall.

Og det er nettopp i disse valgkretsene det britiske arbeiderpartiet må hente de nødvendige representantene for å vinne flertall i Underhuset ved neste valg. Et stort flertall av de 50 viktigste valgkretsene Labour må vinne fra Toryene, stemte for Brexit i 2016. Det gjør at Labours ledelse nøler med å helhjertet støtte kravet om en ny folkeavstemming som fremmes av mange i partiet – blant annet Londons borgermester Sadiq Khan. Fordi de grunnleggende årsakene som fikk mange til å stemme for Brexit sist er minst like mye tilstede som før.

Dersom det skal være noe poeng i å be folket om å ombestemme seg, må man skape troverdighet for at ting vil bli forandret til det bedre. Det er det bare venstresiden som kan få til. Men da kan ikke venstresiden møte sinne og frustrasjon i store deler av befolkningen med en ovenfra-og-nedad holdning. Som Chakrabortty peker på, det nytter ikke å si at Brexit er «økonomisk selvskading», når man skal vinne gehør hos grupper som opplever at hverdagen faktisk har blitt stadig vanskeligere de siste tiårene, med arbeidsplasser og offentlige tjenester som forsvinner og forvitrer. Og som ser at framtidsutsiktene for dem og barna ikke er særlig oppløftende.

De brede folkepartiene på venstresiden sprang i sin tid ut av fagbevegelsen.

Da blir det direkte provoserende dersom budskapet for en ny folkeavstemming, er «stem en gang til, og gjør det riktig denne gangen, plebeiere» skriver han. Det hevdes at ingen stemte for en Brexit som gjør Storbritannia fattigere – men ingen har stemt for nedlagte fabrikker og et politi som ikke har ressurser til å følge opp hverdagskriminalitet heller. Her er han inne på noe helt vesentlig.

De brede folkepartiene på venstresiden sprang i sin tid ut av fagbevegelsen, og deres vei til makten var ikke løftet fram av brennende ideologisk overbevisning. Det skjedde fordi man så på seg selv som et redskap for å gi vanlige folk bedre vilkår og større makt over egen hverdag.

Den oppskriften er et godt utgangspunkt for å møte nye utfordringer, både i England, Frankrike, USA – og Norge.

(Teksten er publisert i Klassekampens papirutgave 7. januar, 2018)