Vi må lære av hvordan 22. juli ble debattert

Denne uken la Fritt Ord og medieanalysebyrået Retriever fram en studie av mediedekningen av terroren 22. juli 2011 i Regjeringskvartalet og på Utøya. Studien har tatt for seg et representativt utvalg av de nærmere 500 000 medieoppslagene om terroren fra de første meldingene om bomben i Regjeringskvartalet og fram til i dag.

Målet med studien har vært å kartlegge hva og hvem som har dominert dekningen av terroren, og har dessuten hatt et spesielt fokus på AUFs tilstedeværelse i mediebildet i etterkant av terroren.

 

Lite fokus på det politiske ved terroren

Funnene gir empirisk støtte for mye av det AUF-ere tok opp under debatten i forbindelse med tiårsmarkeringen for terroren i fjor – blant annet at fokuset på det politiske aspektet rundt terroren var for dårlig i tiden etter angrepet. Eller sagt i klartekst: At Utøya-skytingen var et politisk attentat på Arbeiderpartiet og AUF.

At de nevnte aspektene fikk en nokså marginal plass i den rullende dekningen av terroren i det påfølgende året etter 22. juli 2011, kan med andre ord ha påvirket opinionen.

I det første året etter angrepet tok bare ti prosent av mediedekningen for seg høyreekstremisme som tema, men da i all hovedsak terroristens tankegods, og ikke ekstremisme på et politisk nivå. Tilsvarende ble 22. juli som et politisk attentat bare omtalt i 15 prosent av mediedekningen det første året.

 

Mediene påvirker folks fortolkning

Grunnen til at dette er viktig, er at vi vet at hvordan mediene dekker denne typen angrep, er med på å forme hvilke oppfatninger og fortolkninger befolkningen som helhet gjør seg opp rundt slike hendelser. At de nevnte aspektene fikk en nokså marginal plass i den rullende dekningen av terroren i det påfølgende året etter 22. juli 2011, kan med andre ord ha påvirket opinionen.

I studien kan vi nemlig lese at AUF-ere har kviet seg for å debattere høyreekstremisme og ideologiene bak angrepet – nettopp i frykt for å bli beskyldt for å bruke 22. juli politisk.

Når vi samtidig vet at en undersøkelse foretatt av Senter for ekstremismeforskning i fjor viste at 29 prosent av den norske befolkningen mener at Arbeiderpartiet har utnyttet terroren til egen vinning, tyder det på at den politiske dimensjonen av angrepet var underkommunisert i en lang periode etter terroren.

Hvorfor dekningen ble slik, kan forklares på ulike måter: Terroren avdekket kritiske mangler i den norske beredskapen, noe som tok mye av oksygenet i mediedekningen i månedene som etterfulgte angrepet fram til rettssaken. Også terroristens tilregnelighet var et tema som tok mye plass i dekningen, og dette spørsmålet i seg selv bidro til å tåkelegge den politiske dimensjonen ved  angrepet.

Samtidig ligger det ingen gjensidig utelukkelse mellom det å dekke den løpende utviklingen i disse to delene av terrorsaken og samtidig få fram det politiske aspektet ved angrepet.

 

Høna eller egget?

Dermed er det ikke til å komme unna at mediene langt på vei sviktet deler av oppdraget sitt ved å ikke la den politiske dimensjonen komme tydeligere fram i dekningen av 22. juli. Samtidig er det vanskelig å vite hva som kom først av høna eller egget.

Da terroren først ble løftet opp på et politisk nivå utover beredskap og lignende, var det gjennom Per Sandbergs utspill fra Stortingets talerstol allerede i november 2011 om at «Arbeiderpartiet bruker terroren for å svartmale Frp». «22. juli-kortet» har vært et stadig tilbakevendende tema i ordskiftet rundt terroren – og mye tyder på at dette har bidratt til å begrense ytringsrommet spesielt for AUF-ere. I studien kan vi nemlig lese at AUF-ere har kviet seg for å debattere høyreekstremisme og ideologiene bak angrepet – nettopp i frykt for å bli beskyldt for å bruke 22. juli politisk.

Mediehus som Dagens Næringsliv, Aftenposten og Bergens Tidende gikk for eksempel langt i å beklage deler av sin dekning av terroren.

Om det var det manglende fokuset på 22. juli som et politisk attentat som bidro til at debatten havnet i dette sporet, eller om det var tonen i den politiske delen av debatten som bidro til at det ble som det ble, er en kontrafaktisk øvelse. Likevel er det mye som tyder på at ordskiftet kom skeivt ut over hoppkanten de første månedene etter terroren.

 

Håp for framtiden

Samtidig gir studien en liten kime av håp for framtiden. Den viser at debatten som ble drevet fram av en rekke bokutgivelser, forskningspublikasjoner, dokumentarer og debattinnlegg i forbindelse med tiårsmarkeringen i fjor, bidro til å markere et vannskille for hvordan den norske offentligheten debatterte terroren.

Nå er det opp til medier, politikere og samfunnsdebattanter at ikke historien gjentar seg.

Studien beskriver at ordskiftet tok en mer politisert form enn den tidligere hadde hatt. Som en konsekvens av denne utviklingen fikk man også utløst en del selvransakelse – både fra politiske motstandere av Arbeiderpartiet og fra mediene selv. Mediehus som Dagens Næringsliv, Aftenposten og Bergens Tidende gikk for eksempel langt i å beklage deler av sin dekning av terroren. Dette viser hvilken viktig rolle et mangfoldig ordskifte spiller i samfunnsutviklingen – selv om vi alle kan være enige om at dette vannskillet i debatten kom lovlig sent.

 

Viktige læringspunkter

Forhåpentlig bidrar studier som den Fritt Ord og Retriever nå har publisert til at vi ikke begår de samme feilene igjen. I sommer ble Norge igjen utsatt for det som etter alt å dømme var et terrorangrep mot skeive i forbindelse med masseskytingen utenfor London Pub 25. juni.

Nå er det opp til medier, politikere og samfunnsdebattanter at ikke historien gjentar seg. Det skylder vi de som rammes av terror.