Mamdanis amerikanske drøm

LJUBLJANA: Francis Fukuyamas tese om «historiens slutt» fra 1990-tallet var den siste store fortellingen som forente det liberaldemokratiske Vesten. Han hevdet at den vestlige, liberaldemokratiske velferdsstatskapitalismen var det best tenkelige samfunnssystemet. Det eneste gjenværende spørsmålet var empirisk: Nøyaktig når og hvordan ville andre deler av verden komme frem til den samme modellen?

Men noe nytt har oppstått med fremveksten av de såkalte demokratiske sosialistene i USA.

Denne fortellingen falt fra hverandre etter 2001, og vi gikk gradvis inn i en tid preget av brutal pragmatisme. Det eneste konsistente narrativet er det vi har fått høre av trumpistiske og europeiske rasistiske nasjonalister: Det utviklede kristne Vesten er et historisk unntak – en velstående og frihetselskende sivilisasjon hvis overlevelse er permanent truet av innvandrere, «kulturmarxister», LHBT+-forkjempere og selvbebreidende europeere.

Det såkalte «woke»-narrativet som nasjonalistene avviser, har selvsagt enda snevrere appell enn deres egen fortelling. Dette narrativet vektlegger én enkelt rasistisk/sexistisk fiende og forsøker ikke engang å mobilisere flertallet, fordi det er opptatt av å løfte utvalgte grupper, som transpersoner, frem som eksemplariske representanter for de undertrykte i samfunnet. Siden de fleste ikke er transpersoner, gir denne fortellingen flertallet bare skyldfølelse, snarere enn en positiv visjon med bred appell.

Men noe nytt har oppstått med fremveksten av de såkalte demokratiske sosialistene i USA. I en tale i anledning 250-årsjubileet for uavhengighetserklæringen presenterte en av deres fremste representanter, New Yorks borgermester Zohran Mamdani, et radikalt annerledes narrativ om hva USA er og kan bli. Mamdani vant valget ikke ved å fremme akademisk «woke»-purisme, men ved å rette oppmerksomheten mot lokale spørsmål og de underprivilegerte, med krav om gratis barnepass og gratis kollektivtransport (buss), husleieregulering og tilgjengelige helsetjenester.

Mamdanis visjon er selvsagt ideologisk.

I talen han holdt 4. juli, omsatte Mamdani politikken sin til en global visjon:

«Vi får høre at USA er eksepsjonelt fordi vi er rikere, sterkere og mektigere enn alle andre … Sannheten, mine venner, er at USA er eksepsjonelt fordi ingenting her er fastlåst. Grenselandet kan være lukket (Mamdani refererer her til den amerikanske historikeren Frederick Jackson Turner og betydningen av «the frontier», som ikke lenger er åpen for ekspansjon, oversetters anm.), og vi kan ha satt fot på månen, men arbeidet med å virkeliggjøre verdiene som først ble nedfelt i uavhengighetserklæringen – dette arbeidet består, mine venner, og det tilhører oss alle.

Det tilhører også våre nyeste amerikanere, de som står her sammen med meg i dag, og som alle nylig har blitt amerikanske statsborgere. For nesten ti år siden følte også jeg det dere føler – gleden over ikke lenger bare å være newyorker, men også amerikaner. Hver og en av dere besitter en spesiell makt – makten til å bestemme hva Amerika betyr.»

Mamdanis visjon er selvsagt ideologisk. Den presenterer et forenklet bilde, ikke den uforfalskede sannheten. Det viktigste er at den utfordrer det populistiske narrativet direkte, noe som fremgår av høyresidens hysteriske angrep på Mamdani. I sin egen tale 4. juli hadde president Donald Trump åpenbart New Yorks borgermester i tankene da han, mens han forvrengte historien, hevdet følgende: «Kommunismen er en dødelig trussel mot amerikansk frihet. Den er den største trusselen mot vårt land – større enn første verdenskrig, andre verdenskrig, Pearl Harbor eller til og med 11. september.»

Den snur opp ned på høyresidens forestilling om USA som en elitistisk bastion truet av utenforstående.

Men like bemerkelsesverdig er det at Mamdani også har møtt motbør fra deler av den radikale venstresiden. Som reaksjon på hans lovprising av uavhengighetserklæringen og den amerikanske grunnloven, publiserte Jacobin en kommentar med overskriften: «Brenn grunnloven igjen.» Som undertittelen forklarte: «Grunnloven stanset ikke Trump – den gjorde hans styre mulig.»

Slike argumenter har åpenbart noe for seg. Som The Federalist Papers viser, var de amerikanske grunnlovsfedrenes viktigste anliggende å begrense folkets innflytelse. Det er derfor man med grunnloven opprettet valgmannskollegiet og andre institusjonelle skranker for flertallsstyre.

De amerikanske grunnlovsfedrene var datidens oligarkiske elite. George Washington var en av de rikeste mennene i koloniene. I de første valgene etter grunnleggelsen av De forente stater (USA) var det bare en liten andel av innbyggerne som stemte. Grunnloven var et utpreget WASP-dokument (White Anglo-Saxon Protestant) og bidro til å opprettholde slaveriet. Selv irsk-amerikanere var lenge utestengt fra betrodde stillinger i statsforvaltningen.

For en viss type venstreorienterte fremstår imidlertid selv Frankfurterskolen som en reaksjonær konspirasjon. Det dominerende høyrepopulistiske narrativet legger skylden for «woke»-ideologien på Antonio Gramsci og særlig på Herbert Marcuse og Theodor Adorno. Samtidig avfeier enkelte på venstresiden, som filosofen Gabriel Rockhill ved Villanova University, vestlig kulturmarxisme som en CIA-støttet antikommunistisk bevegelse utformet for å diskreditere den «faktisk eksisterende sosialismen».

I begge tilfeller bør man merke seg Jean-Paul Sartres observasjon om at en tekst som angripes fra begge sider – enten det er den amerikanske grunnloven eller Det endimensjonale mennesket – kan tenkes å være inne på noe vesentlig.

Det er de som er de sanne amerikanske patriotene.

I denne sammenhengen er Mamdanis tale et perfekt eksempel på ideologi i begrepets positive betydning. Den snur opp ned på høyresidens forestilling om USA som en elitistisk bastion truet av utenforstående, og fremstiller i stedet USA som sterkt nok til å ta imot og gi en sjanse til verdens fattige, utbyttede og undertrykte. Mamdani ser nettopp det som høyrepopulister oppfatter som en trussel mot den amerikanske identiteten – åpenheten overfor utenforstående – som kilden til amerikansk eksepsjonalisme. USA er et velstående land og et symbol på håp fordi det har gitt generasjon etter generasjon av innvandrere muligheten til å lykkes.

Noen på venstresiden vil selvsagt hevde at denne drømmen er en løgn, at undertrykkelsen av folk i lavere samfunnslag, etniske minoriteter og nykommere aldri har opphørt. Men å komme med en slik anklage er som å avfyre et løsskudd: den bidrar ikke til noe annet enn å gi næring til en form for selvkritikk som ikke fører noen steder.

Mamdanis visjon gjenspeiler kanskje ikke den fulle, uforfalskede sannheten, men den er mer sann enn det trumpistiske alternativet, og den har potensial til å mobilisere millioner – slik den allerede har gjort etter at han vant ordførervalget i New York.

Det er dette som er Mamdanis genistrek. Han har gjort de fattige og utmattede nykommerne til de eneste autentiske bærerne av den amerikanske drømmen. De trumpistiske populistene er blitt primitive provinsboere og villige slaver for storkonsernene. I dag er det de demokratiske sosialistene som legemliggjør den frigjørende kjernen i den amerikanske drømmen. Det er de som er de sanne amerikanske patriotene.

Oversatt av Marius Gustavson.

Copyright: Project Syndicate, 2026.
www.project-syndicate.org