Markedet for velferd virker ikke

I Aftenposten søndag 2. september forklarer Kristin Clemet leserne om markedets fortreffelighet, som hun mener betyr at det er bra med private leverandører av velferdstjenester.

Jeg tror også på markedet. Marked og konkurranse kan fremme effektivitet og innovasjon, og det trenger vi. Marked og konkurranse kan gi oss lavere priser og mer effektiv bruk av ressursene, slik at vi får mer for mindre, og stimulere til innovasjon hvis aktørene hele tiden jobber hardt for å bli bedre og vinne konkurransen mot andre.

Derfor er jo også så godt som alle politiske partier enige i at vi er tjent med å opprettholde en velfungerende markedsøkonomi i landet vårt. Dette vet Kristin Clemet også.

Skal markedet fungere effektivt og til fellesskapets beste, må det forstås og reguleres.

Men selv et ypperlig verktøy kan ikke brukes til alle formål. Markedets gevinster forutsetter at det faktisk er et marked å konkurrere i. Debatten om hvem som skal levere velferd blir altfor ofte en moralsk diskusjon om to ting: Hva det skal være lov til å tjene penger på i den ene enden, og en naiv forståelse av hva markedet egentlig er egnet til å løse i den andre. Ingen av delene er særlig konstruktivt.

Det er riktig, som Clemet skriver, at det ikke finnes dokumentasjon på at hverken marked eller offentlig sektor alltid er best. Det ville jo også være rart. Men vi vet en god del om hva som må være på plass for at markedet skal fungere.

En sentral forutsetning for at et marked faktisk er et marked, er at det er tilnærmet full informasjon. Det betyr at både kjøper og selger har tilgang til den samme informasjonen om priser og andre forhold, og til enhver tid kan ta valg på bakgrunn av en vurdering av pris og kvalitet. En annen forutsetning er at det ikke finnes barrierer mot etablering for nye aktører i markedet og at markedet består av mange aktører, der alle er for små til å kunne bestemme pris.

Offentlige tjenester er fulle av begrensninger som hemmer et marked.

I tillegg vil gevinstene som kan realiseres i et marked, begrenses av transaksjonskostnadene ved å være i markedet. Tid brukt i forbindelse med innhenting av informasjon for å bedømme ulike alternativer for kjøp og salg, forhandlinger og oppfølging av avtalene for å sikre at man får det man har betalt for, og kostnader ved å bytte leverandør for den som kjøper, er alle forhold som begrenser markedets effektivitet. Jo flere markedsfeil, altså brudd med disse forutsetningene, jo færre av gevinstene av marked vil vi se.

Offentlige tjenester er fulle av begrensninger som hemmer et marked. For det første er det ikke de samme som finansierer, som tar i bruk rusomsorg og barnevern. Den som betaler – kunden – og den som bruker, er ikke den samme. Mange oppgaver innen velferd er nærmest umulig å måle, selv om vi bruker mye ressurser på å prøve å få til akkurat det. Dermed er det ikke full informasjon fra den som kjøper, om hva som blir levert i andre enden.

For det andre er det betydelige transaksjonskostnader og barrierer for å komme inn i et marked, knyttet til tidligere erfaring, innkjøpt utstyr, og tilgang på eiendom. Disse favoriserer store markedsaktører, og avskjærer reell konkurranse. Kontinuitet er en viktig verdi og vurderes høyt for mange som bruker tjenestene. Derfor kan kostnadene ved å bytte leverandør være høy, og mobiliteten blir lav.

Når man først har truffet et valg om en tjenesteleverandør, er det praktiske hindringer i veien for å gjøre det om. Det har flere dårlige effekter: Dårlige tilbydere blir værende i markedet, og betydelig markedsmakt konsentreres hos noen få leverandører.

Naiv markedsidealisme har vi lite bruk for.

Skal markedet fungere effektivt og til fellesskapets beste, må det forstås og reguleres. På noen områder kan markedet fungere godt med riktig regulering. Det kan handle om tariffavtaler, om felles kompetanseheving, om andre og bedre kontraktsformer og om kvalitetskrav. Andre oppgaver er rett og slett dårlig egnet til å organiseres mellom kjøper og selger i en kontrakt. Da må vi lete etter andre måter å sørge for gode tjenester og effektiv forvaltning. Det er politikernes ansvar å gjøre den avgrensningen, og mye tyder på at de har forsømt seg.

Det er stort rom og behov for mer effektiv ressursbruk i offentlig sektor, slik at vi kan få mer for mindre. Da må markedet forstås, reguleres og avgrenses. Det er en omfattende faglig og politisk oppgave. En ting er sikkert: Naiv markedsidealisme har vi lite bruk for.