Da Marte Michelet ble mansplained

“Jeg simpelthen ELSKER fulle menn som har lest én Antony Beevor-bok og skal forklare meg “greia med andre verdenskrig””.
Marte Michelet, Facebook-oppdatering, 22. september 2016.

Michelet ble mansplained: Hun ble forklart hvordan verden fungerer, på en nedsettende og fordummende måte, av en mann. Ifølge opphavskvinnen til ordet, forfatter Rebecca Solnit, lider han av en kombinasjon av “overconfidence and cluelessness”. I dette tilfellet snakket han til en kvinne som kan mye mer om temaet. Michelet er forfatter av prisbelønt krigslitteratur.

Er du kvinne kjenner du deg garantert igjen.
Er du mann gjør du kanskje som meg; grøsser av tanken på at dette kunne vært deg.

Eller gjør du egentlig det, mann? Er du klar over hvor ofte dette faktisk skjer?

Skal vi tro (og det gjør vi) nevnte Solnit (for øvrig nylig godt portrettert i Morgenbladet) er vi neppe det. Også hun er blitt mansplained – og da ikke bare om andres bøker, men også hennes egne.

Utbredelsen av fenomenet er så stort at hun har skrevet en bok ut av det: «Men Explain Things To Me», som utgis på norsk av Pelikanen forlag i oktober. En essaysamling som bak en humoristisk tittel er langt fra lystig lesning, på tross av at Tanum har kategorisert den som «humor».

 

 

Solnits grep er smart: Boka starter med forfatterens og andres opplevelser med mansplaining. For kvinnelige lesere må det være befriende å se at de ikke er alene om å oppleve det. For mannlige lesere er det direkte flaut. Selv, antakelig som en forsvarsmekanisme, slo jeg meg i panna og lo av disse mennene. «For noen idioter» klukket jeg.

I bokens andre essay «The Longest War» forstår vi hvorfor Solnit ville starte boken med humoristiske historier med høy gjenkjennelsesfaktor. For det er ikke først og fremst mansplainingen hun vil at vi skal kjenne oss igjen i – det er bokens egentlige tema hun ønsker at leseren skal erkjenne: Det ufattelige omfanget av hat, vold, voldtekt og drap – utført av menn mot kvinner.

 

 

Selv om du sikkert har hørt det før, følger Solnit opp med statistikk som slår deg rett i bakken:

• Den vanligste skaden en kvinne mellom 16 og 44 år i USA kan bli utsatt for er vold utført av menn.
• To millioner kvinner i USA blir utsatt for vold hvert år.
• 130.000 av de så alvorlig at de må tilbringe én natt eller mer på sykehus.
• Hvert sjette minutt blir det anmeldt en voldtekt i USA. Estimater antyder at det burde blitt anmeldt fem ganger så mye. Hvert minutt, altså.
• Én av fem amerikanske kvinner blir voldtatt i løpet av livet.

I kapittel én er du med anekdotiske bevis blitt overbevist om at mansplaining skjer, at det er menn som gjør det, og at det er menn som er problemet.

Etter kapittel to får du bevis på bevis på det brutale og konstante trusselbildet kvinner må leve med.

 

Og her ligger det gode poenget og smarte grepet:

Feminismen handler ikke om den ene gangen Marte Michelet ble mansplained.
Heller ikke om den gangen Rebecca Solnit ble mansplained.
Den handler heller ikke om den ene gangen han voldtok henne.
Heller ikke om den ene gangen «gutta gjorde en feil» og voldtok klassevenninnen på fylla.
Det handler ikke om den ene gangen far slo mor.
Eller om det ene partnerdrapet.
Eller om dette ene, tragiske massedrapet på kvinnelige studenter.

Dette er ikke isolerte hendelser. En av fire unge jenter i Norge har opplevd seksuelle overgrep.

Det er systematiske, dyptpløyende kulturelle røtter vi må røske opp i. Mansplaining kan fremstå som uskyldig. Men det er et symptom på et reduserende kvinnesyn.

Som Solnit påpeker gjentatte ganger i boka, er det ikke «alle menn» som banker opp og voldtar.

Men alle kvinner er utsatt. Alle. Innser du mansplainingen, innser du dette også. Og da, men bare da, kan vi gjøre noe med det.