Meningsdugnaden som gjorde oss dummere

Året er 2003. Den første epidemien med SARS-koronavirus har brent ut etter å ha forårsaket mer enn 800 dødsfall i Asia og i Canada. Men selv om epidemien er over, smitter viruset allerede samme år over på mennesker i to nye runder. Årsaken er i begge tilfeller laboratorielekkasjer i henholdsvis Singapore og Taiwan.

Verdens helseorganisasjon var derfor bekymret for sikkerheten rundt den videre håndteringen av viruset. Organisasjonen publiserte samme år nye retningslinjer. Advarselen var klar: Muligheten for et SARS-utbrudd som følge av lablekkasje var «of considerable importance». Grunnen var det store antallet laboratorier som utførte forskning på viruset.

Bekymringen viste seg berettiget. SARS-viruset smittet kort tid etter, nok en gang, over på labansatte ved et laboratorium i Beijing.

I tiårene forut for koronapandemien fant det samtidig sted en vitenskapelig revolusjon innen syntetisk biologi. Innen virusforskning begynte man å gjøre smittsomhetsstudier ved bruk av såkalte gain-of-function eksperimenter, som innebærer å manipulere frem nye egenskaper hos virus. Teknikken kan brukes til å utvikle nye legemidler og vaksiner, men er farlig om den anvendes til å gjøre virus mer smittsomme for mennesker.

Medienes viktigste jobb er ikke å være etterpåkloke, men å stille riktige spørsmål til riktig tid.

I 2011 gjennomførte den nederlandske forskeren Ron Fouchier et svært kontroversielt gain-of-function eksperiment med fugleinfluensa. Fugleinfluensa har over 50 dødelighet hos mennesker, men smitter ikke mellom pattedyr. Fouchier ønsket å finne ut av hva som skulle til for å gi viruset den sistnevnte egenskapen. Gjennom genredigeringer og dyreeksperimenter klarte Fouchier å skape et virus som kunne smitte pattedyr, og sannsynligvis mennesker, gjennom luftveiene.

Fouchier selv mente at han trolig hadde skapt «et av de farligste virusene som er mulig».

Ikke alle var like imponert. New York Times karakteriserte det hele som et «dommedagseksperiment». Nederlandske myndigheter krevde at Fouchier søkte om eksportlisens for å kunne publisere funnene sine. Begrunnelsen var at myndighetene mente forskningen kom inn under EUs reguleringer om spredning av masseødeleggelsesvåpen.

Fouchier saksøkte staten. Han mente eksperimentet måtte anses som grunnforskning, og dermed ikke kunne rammes av EU-reguleringene. Han mente også at kravet om eksportlisens utgjorde et inngrep i den akademiske friheten. Staten vant frem med at forskningen kunne rammes av EUs reguleringer om spredning av masseødeleggelsesvåpen. Fouchier ble likevel innvilget eksportlisens og fikk til slutt publisert funnene.

Der pressen setter likhetstegn mellom påstand og person svikter den sitt samfunnsoppdrag.

Allerede for ti år siden var altså virusendrende eksperimenter svært kontroversielt. Også i fagmiljøene var det uenighet. Noen mente at slik forskning, i den grad den i det hele tatt burde utføres, måtte være underlagt streng regulering og kontroll fra myndighetene. I den andre ytterkanten hevdet man at denne forskningen måtte behandles som all annen forskning og publiseres åpent tilgjengelig.

Det siste standpunktet kan ha alvorlige følger. Åpen publisering av slike eksperimenter innebærer at nesten hvem som helst kan kopiere oppskriften på svært dødelige og smittsomme virus.

Flere fremhevet derfor risikoen for en katastrofal hendelse som betydelig.  Akademikerne Lynn Klotz og Edward W. Sylvester advarte i 2012 om «den uakseptable risikoen ved en menneskeskapt pandemi». I 2014 ble denne typen eksperimenter midlertidig stanset i påvente av et strengere regelverk og utbedring av sikkerheten ved laboratoriene.

Samme år arrangerte amerikanske helsemyndigheter et symposium der begge sidene av debatten deltok. Et av temaene for konferansen var om det var forsvarlig å gjennomføre eksperimenter for å gjøre SARS-koronavirus mer smittsomt. I 2014 var svaret at diskusjonen var mindre relevant. Begrunnelsen var at det ikke fantes noen modell for dyreforsøk tilsvarende den Fouchier hadde benyttet for å øke smittsomheten mellom mennesker til et SARS-koronavirus.

Dette kunnskapshullet skulle vise seg å bli kortvarig. Allerede i 2015 skapte forskere fra Universitetet i North Carolina stor debatt da de fremstilte et nytt syntetisk koronavirus. Forskerne tok utgangspunkt i en virussekvens de hadde fått tilsendt av Wuhans virologiske institutt. Det nye viruset var i stand til å infisere menneskeceller gjennom luftveiene. Året etter demonstrerte forskerne på Universitetet i North Carolina at de også hadde utviklet laboratoriemus. Musene var genmodifiserte til å etterligne mennesker for å teste koronavirus i en menneskelignende modell. Slike forsøksdyr ble senere eksportert til Kina, hvor de ble brukt til kontroversielle eksperimenter. Også dette fant norske medier uinteressant i dekningen av pandemiens opprinnelse.

I løpet av pandemiens to første år er det kun beskjedne spor etter kritiske refleksjoner rundt virusets opphav

Til tross for betydelig debatt og protester ble de teknologiske barrierene for å utvikle et mennesketilpasset og veldig smittsomt SARS-koronavirus brutt bare få år før Covid-19-pandemien. I 2018 besøkte amerikanske diplomater det berørte laboratoriet i Wuhan og skrev en advarsel om sikkerhetsutfordringer ved driften.

Den vitenskapelige debatten om muligheten for laboratorieuhell var altså ikke ukjent for mediene. Det bare uteble fra dekningen. Det er vanskelig å forstå all den tid tungvektere som New York Times var tydelige i sine advarsler nesten en tiår før pandemien.

Historien om hvordan dette gikk til, er omtalt i det liberalkonservative tidsskriftet Minerva. Der beskriver tidligere nyhetsredaktør Aksel Fridstrøm hvordan debatten om koronavirusets opprinnelse ble begravet.

Blant annet var flere forskere bekymret for at mennesketilpassede mus kunne bli brukt for å mutere koronaviruset. Likevel snudde forskerne 180 grader etter samtaler med amerikanske helsemyndigheter og Fouchier. I løpet av få dager gikk dermed forskerne fra å være i tvil om virusets opprinnelse til å stemple labsporet som en konspirasjonsteori. Det er også verdt å nevne at en av de involverte forskerne på nytt har ombestemt seg og likevel mener at pandemien kan skyldes en lablekkasje.

Det pipler stadig frem tegn på at politiske agendaer kan ha stilnet debatten om pandemiens opprinnelse. For eksempel kom det nylig frem at krefter innenfor det amerikanske etterretningsmiljøet jobbet for å unngå slike diskusjoner. Bakgrunnen var at en slik debatt kunne føre til spørsmål rundt USA-støttede laboratorier og forskning. Det er lett å forstå motstanden. Detaljert oppmerksomhet rundt den amerikanske støtten til forskning utført av det virologiske instituttet i Wuhan kan fort vise seg å bli ubehagelig.

Hvis Trump sa noe, utløste det automatisk motvilje.

Den verdenskjente økonomen Jeffrey Sachs har sagt det slik: Hvis viruset viser seg å stamme fra et laboratorieeksperiment, er det nesten sikkert at det ble muliggjort av amerikansk bioteknologi og kunnskap, som er overført til Kina. Ikke alle er enige i Sachs analyse, men Sachs har ledet Lancet sin Covid-19 kommisjon og er i kraft av sine verv en betydelig autoritet. Det er derfor underlig at hans syn ikke ble grundig gjengitt i norsk presse.

At alternative syn stemples som illegitime i egne forskningsmiljøer er neppe særegent for virologifaget. Motstanden mot alternative forklaringer illustrerer imidlertid et større poeng. Diskusjonen rundt koronavirusets opprinnelse var og er fylt til randen av politikk, prestisje og tydelige partsinteresser. Det pålegger pressen et ekstra ansvar for å være maktkritiske, stille ubehagelige spørsmål og å gjøre egne undersøkelser. Og forskere som gjennomfører eksperimenter der hele befolkningen blir ufrivillige risikotakere er maktpersoner som bør kunne utsettes for kritikk.

I løpet av pandemiens to første år er det kun beskjedne spor etter kritiske refleksjoner rundt virusets opphav i norske medier.

Det er urovekkende at mediene ikke fanget opp en vitenskapelig debatt på aller høyeste nivå. Dermed sviktet også mediene i å presentere de ulike synene på pandemiens opprinnelse på en balansert måte.

Mange av de store mediene nøyde seg heller ikke med å holde informasjon tilbake. Giganter som Facebook la inn i sine algoritmer at alle saker om laboratorielekkasje skulle komme med en advarsel om mer stuerene teorier om virusets opprinnelse. I Norge gikk Faktisk.no gjennom teorien om lablekkasje og konkluderte blant annet med at påstandene måtte tas med en klype salt og ses i sammenheng med «den pågående propagandakrigen mellom Kina og USA».

Dekningen av virusets opprinnelse ble gradvis mer konstruktiv

Det er vanskelig å ikke se medienes blindsone i sammenheng med USAs tidligere president Donald Trump. Han var lenge en av de sterkeste stemmene bak teorien om en lablekkasje. Mye tyder på at særlig liberale medier lot seg rive med i en slags ideologisk kamp om årsakene til pandemien.

Slik sett fulgte koronadekningen mange av de samme mekanismene som flere andre spørsmål. Hvis Trump sa noe, utløste det automatisk motvilje. Det er til dels forståelig, men er ikke en tilstrekkelig tilnærming for uavhengige medier.

Der pressen setter likhetstegn mellom påstand og person svikter den sitt samfunnsoppdrag. I tillegg har det bidratt til at den alternative høyresiden har fått nærmest monopol på et sakskompleks og en tragedie som angår oss alle.

Ekstra paradoksalt blir det fordi det er nok å kritisere Trumps administrasjon for, også dersom det skulle vise seg at viruset stammer fra en laboratorielekkasje. Det var for eksempel under Trump flere av reguleringene mot farlige labeksperimenter ble myknet opp.

I en episode av Aftenpodden (16.mars) tar avisen selvkritikk for ikke å ha fulgt opp sporet om laboratorielekkasje tidligere. Aftenposten unnskylder seg med å forklare at pressen også har et ansvar for å beskytte mot desinformasjon. Det er det lett å være enig i. Men ved å holde viktig informasjon tilbake ender man opp med det motsatte. For å beskytte mot desinformasjon må pressen oppsøke og undersøke ulike informasjonskilder og gjengi dem på en mest mulig objektiv måte.

Dekningen av virusets opprinnelse ble gradvis mer konstruktiv og mye tyder på at vi får en mer balansert debatt om pandemiens opprinnelse fremover.

Det er imidlertid ikke nok. Medienes viktigste jobb er ikke å være etterpåkloke, men å stille riktige spørsmål til riktig tid. Maktkritikken må tross alt utføres mens makten utøves for å kunne være en effektiv motvekt. Da pandemien stod på som verst var det motsatt. Mediene gjorde mer for å stilne enn å stille kritiske spørsmål.

Slik bidro mediene til en meningsdugnad som satte standarden for resten av pandemien, og som gjorde oss alle dummere.

Denne teksten er også publisert i Morgenbladet.