Mettes magiske medisin

Onsdag denne uka, på det som er danskenes grunnlovsdag, kan Socialdemokratiets leder Mette Frederiksen bli ny statsminister på Christiansborg. For Europas sosialdemokrater vil det være et lysglimt.

De siste månedene har det vært et par slike: I Sverige forhandlet Socialdemokraterna seg fram til fortsatt regjeringsmakt i januar, i Spania vant PSOE en pen seier i parlamentsvalget i april, i Nederland gjorde PvdA et overraskende godt EU-parlamentsvalg nylig og i Finland ble det denne uka klart at en sosialdemokrat, nemlig partileder Antti Rinne, vil lede regjeringen for første gang på nærmere to tiår.

Valgresultatet vil være en dom over en av de mest utbredte tesene i europeisk politikk om dagen.

Likevel er det åpenbart at sosialdemokratiet på kontinentet har utfordringer. I viktige land som Frankrike (der Sosialistpartiet er så godt som utradert), Tyskland (der SPD-lederen ble tvunget til å gå av i helga på grunn av et dårlig EU-parlamentsvalg) og Storbritannia (der valget var en skrell også for Labour, som sliter med å kapitalisere på de konservatives brexit-implosjon), er sosialdemokratiet i krise. De fleste andre steder tripper man nokså nervøst omkring.

Nettopp dette gjør valget i Danmark ekstra interessant. Valgresultatet vil kunne si noe om en av de mest utbredte tesene i europeisk politikk om dagen, nemlig den at sosialdemokratiet må gjennomføre et drastisk linjeskift i innvandringspolitikken for å overleve som brede folkepartier.

 

Bitter, men effektiv eliksir

Det er en kanskje bitter, men likevel effektiv medisin mot en sykdom som truer med å ta livet av de ansvarlige sentrum/venstre-partiene, er argumentet.

Danske Socialdemokratiet (S) har under Frederiksens ledelse tatt en nokså voksen dose av denne eliksiren. Lykkes hun i valget – og i å danne regjering – vil mange anse det som et bevis for at kuren virker. Spørsmålet er om det ikke også kan oppstå ubehagelige bivirkninger man bør være klar over før man administrerer den til andre.

Mette Frederiksen framsto som en lederskikkelse. Samtidig gikk hun ganske mye lengre enn sine kolleger.

Frederiksen ligger svært godt an før onsdagens valg. Hennes blokk har en pen ledelse, og det skal mye til for at hun ikke ender på topp.

Det er dessuten vanskelig å se vekk fra partiets innvandringskritiske vending når dette skal forklares. Tross alt er det her hun har satt sine tydeligste spor som partileder. Likevel er det ingen tvil om at grepet hun har tatt er kontroversielt.

 

Lederskikkelse

Nettopp dette ble tydelig under den årlige konferansen i SAMAK, et sammordningsorgan for arbeiderbevegelsen i Norden, på Arlanda utenfor Stockholm vinteren 2018.

Her var interessen for den lovende, nye behandlingsformen i ferd med å bryte gjennom for alvor i de skandinaviske landene.

På dette tidspunktet hadde Arbeiderpartiet i Norge nylig tapt et valg, noe som medførte nedsettelsen av et innvandrings- og integreringspolitisk utvalg. I Sverige var Socialdemokraterne på vei inn i en valgkamp som de forsøkte å vinne ved å bevege seg i en mer restriktiv retning i det de selv kaller «harde trygghetsspørsmål».

Man ville blåse vekk alle innsigelser med et retorisk trykk som ikke levnet særlig rom for dem som måtte ha samvittighetskvaler.

Mette Frederiksen framsto som en lederskikkelse i forsamlingen. Samtidig gikk hun ganske mye lengre enn sine kolleger. Da hun entret talerstolen, var det ingen omveier, ingen nøling, ingen tvil.

Forslagene i tiltakspakken hun presenterte var flere, og de kunne selvsagt diskuteres hver for seg, men retningen var ikke til å ta feil av: Man ville blåse vekk alle innsigelser med et retorisk trykk som ikke levnet særlig rom for dem som måtte ha samvittighetskvaler.

 

Et sus gjennom salen

Det Mette Fredriksen sa førte til et sus gjennom salen: Det var sterk kost. Det var interessant, men sterkt. Det var godt og interessant. Det var drøyt, eller beint ut forferdelig.

Uansett hva man mente, var det klart at innvandringsspørsmål fra da av ville dominere samtalene mellom slurkene med konferansekaffe: Hva burde man mene om asylsystemet? Om båtene på Middelhavet? Om integreringen av dem som kom helt til Norden? Om uroen i befolkningen? Om den politiske dynamikken som så ut til å endre europeisk politikk nærmest fra uke til uke?

Man kunne merke at det spredte seg en erkjennelse av at det virkelig var nød­vendig å ta noen grep.

Debatten i pausene handlet om hva en sosialdemokratisk innvandrings­ og integreringspolitikk burde inneholde. Den handlet om hvor langt man skulle gå i restriktiv retning, om hvor strenge krav man skulle stille til innvandrerne, om hva som egentlig var i tråd med det sosialdemokratiske verdigrunnlaget.

Selv om de færreste jeg snakket med ville gå like langt som danskene, kunne man merke at det spredte seg en erkjennelse av at det virkelig var nød­vendig å ta noen grep.

 

Paradigmeskiftet

I Frederiksens innvandringspolitiske pakke het det at politikken nå måtte bli «realistisk og rettferdig». Den «ideelle» løsningen var, slik partilederen selv beskrev det, å innføre et tak på hvor mange som kunne komme til Danmark hvert år. For å regulere det ville hun innføre asylsentre utenfor Europa og bare ta imot flyktninger gjennom FNs kvotesystem.

Samtidig ville hun sikre at ingen boligområder i Danmark hadde mer enn 30 prosent innvandrere eller barn av innvandrere fra ikke-vestlige land. Alle innvandrere ville dessuten møte pålegg om 37 timers aktivitetsplikt i uka så lenge de mottok integrasjonsstøtte eller kontanthjelp.

Integrasjon skal ikke lenger skal være målet for politikken. Nå er det hjemsendelse som gjelder.

Partiets nye linje har siden fått realpolitiske konsekvenser. I februar i år gikk Socialdemokratiet sammen med de borgerlige regjeringspartiene i Danmark – samt Dansk Folkeparti (DF) – om å vedta et «paradigmeskifte» i den danske innvandringspolitikken.

Kort fortalt går det ut på at integrasjon ikke lenger skal være målet for politikken. Istedenfor er det nå hjemsendelse som gjelder.

 

Bildet snudd opp/ned

Da vedtaket var gjort, oppfattet Dansk Folkeparti det som en seier. Tre måneder senere ser bildet ut til å være snudd opp/ned.

Med Socialdemokratiets linjeskift og den blokkoverskridende enigheten om innstramminger, er Dansk Folkepartis eksistensberettigelse vekk. På meningsmålingene den siste tiden har partiet ligget på bare 10-11 prosent, omtrent halvparten av resultatet ved folketingsvalget i 2015.

Takket være Frederiksens egen dyktighet, har man gjenvunnet troverdighet i velgergrupper man mistet taket på.

Tenker man nøyere over hva utviklingen i dansk politikk innebærer, blir det likevel tydelig at tiltroen til Mette Frederiksens magiske medisin bør dempes en smule.

Ved å legge seg tett opp til DF i innvandringspolitikken har Socialdemokratiet ganske riktig klart å stoppe velgerlekkasjene. Takket være Frederiksens egen dyktighet, og også det politiske stortalentet Mattias Tesfaye, har man også gjenvunnet troverdighet i velgergrupper man så ut til å ha mistet taket på.

 

Har unngått kopiproblematikken

Man har klart å unngå den faren som ofte påpekes når sosialdemokratiet vurderer å gå i innvandringskritisk retning, nemlig at velgerne uansett vil foretrekke originalen foran kopien.

Det skyldes at Frederiksen og Tesfaye har gjort sitt ytterste for å utvikle en begrunnelse for politikken som i alle fall lyder sosialdemokratisk. I tillegg har man også begynt å føre en mer klassisk sosialdemokratisk velferdspolitikk.

Det er rød blokk, samlet sett, som vokser, og da først og fremst Mette Frederiksens innvandringsliberale støttepartier.

Dermed har man vunnet tilbake mer enn 63.000 velgere fra de danske høyrepopulistene. Det paradoksale er at Socialdemokratiet ser ut til å miste omtrent like mange til de andre partiene i rød blokk, og det på grunn av de samme politikkendringene.

Det ser dermed ikke ut til å finne sted noen voldsom vekst i oppslutning til Socialdemokratiet i Danmark denne våren, selv om man kan få det inntrykket om man bare leser overskriftene. Det er nemlig rød blokk, samlet sett, som vokser, og da først og fremst Mette Frederiksens mer innvandringsliberale støttepartier.

 

Ikke sikkert at S vokser

Det er faktisk ikke en gang gitt at S ender med et bedre resultat enn sist. Da landet man på 26,3 prosent, en liten forbedring fra valgene i 2011 og 2007, men langt unna resultatene fra 1990-tallet, da S lå på cirka 35 prosent.

Europaparlamentsvalget nylig var også en kalddusj for Frederiksen: Hun måtte se seg slått av Lars Løkke Rasmussens Venstre, som endte først med en oppslutning på 23,5 prosent.

 

 

Poenget er at det også for S er krevende å holde sammen en allianse av tradisjonelle arbeiderklassevelgere, ofte bosatt utenfor de store byene, og et høyt utdannet middelklassesjikt konsentrert rundt København, Århus og de andre universitetsbyer.

Disse ulike velgergruppene haler og drar i det danske sosialdemokratiet fra hver sin kant, slik tilsvarende grupper trekker i andre sosialdemokratiske partier ellers i Europa.

 

Kompromissene kollapser

Tradisjonelt har den sosialdemokratiske løsningen vært å søke kompromisser i saker som har truet med å splitte koalisjonen som de tidligere maktet å holde sammen.

Etter hvert som nye politiske spørsmål fyller stadig mer av folks politiske selvforståelse, har denne strategien begynt å svikte. Den fører ikke lenger til at man blir likt av alle, slik intensjonen var, men at man blir mislikt av alle. Det er dette som skjer når nye politiske akser trekkes ut og blir mer avgjørende for den politiske meningsdanningen, slik tilfellet er i Europa for tiden.

Man bør tenke seg om før man sender gratulasjonstelegrammer til Mette Frederiksen.

Danskene har tatt konsekvensen av det. På innvandringsområdet gjorde de et tydelig valg da kompromisspolitikken kollapset.

Grepet ser også ut til å ha skjøvet balansepunktet mellom partiblokkene i venstresidens favør. Hadde sosialdemokratiet i Danmark gått like langt i motsatte retning, er det nærliggende å tenke seg at det var Dansk Folkeparti som nå opplevde en massiv tilstrømning – og at det var blå blokk som hadde en pen ledelse før ukas valg.

 

Et prinsipielt spørsmål

Likevel er det minst tre grunner til at man bør tenke seg om før man sender de mest panegyriske gratulasjonstelegrammene til Mette Frederiksen.

For det første ligger det et viktig prinsipielt spørsmål i bunnen her. Mener man at det finnes en god nok begrunnelse, som springer ut av den sosialdemokratiske tradisjonen, for den politikken hun har gått inn for?

Det finnes noen grenseoppganger en del vil mene at Mette Frederiksens parti støter an mot.

I så fall er dette punktet lite å bry seg om, men jeg er sikker på at ikke alle føler det slik. Selv om innvandrings­- og integreringsspørsmålene i dag har antatt en egentyngde som det er umulig å se vekk fra, finnes det noen grenseoppganger en del vil mene at Mette Frederiksens parti støter an mot.

Selv om noen innvandringsliberalere har manglet virkelighetsforankring, betyr det heller ikke at enhver innvandringskritisk idé finner støtte i det sosialdemokratiske verdigrunnlaget.

 

En farlig dynamikk

Overgrepene, dødsfallene, utnyttelsen av svake, alles kamp mot alle i de overfylte båtene er en del av migrasjonsvirkeligheten under dagens system. Det er også sant at integreringsutfordringene er store mange steder i Europa og at det finnes en grense for hvor stor innvandring velferdssystemene våre kan bære.

Formulerer man en politikk som faktisk gjør noe med disse reelle samfunnsutfordringene, fordi man som sosialdemokrat ser at det må til, er alt i orden.

I Danmark står man i fare for å løfte en høyrepopulistisk politikk inn på statsministerens kontor, og det var vel neppe meningen?

Har man istedenfor gitt startsignalet for en politisk dynamikk som innebærer at grensesteinene stadig flyttes, setter man i imidlertid ingen stopper for høyrepopulismen.

I så fall har man snarere adoptert den og gjort den til sin egen. I Danmark står man i fare for å løfte den helt inn på statsministerens kontor, om man ikke vet hvor grensene går. Og det var vel neppe meningen?

 

Polarisering og ekle utslag

For det andre er det åpenbart at linjeskiftet hos Socialdemokratiet har ført til en ytterligere polarisering i dansk innvandringsdebatt. En del ganske ubehagelige utslag har allerede blitt synlige i valgkampen.

Da Dansk Folkeparti var i ferd med å oppnå sitt politiske hovedmål, kom det nemlig en velgeravskalling til ytre høyre. To nye og ganske ekstreme partier ligger derfor an til å komme inn i Folketinget nå.

Paludans repertoar består av handlinger som å surre koranen inn i bacon, brenne den eller rive den i stykker.

Det mest omtalte av dem, Rasmus Paludans Stram Kurs, er basert på tanken om «etnonasjonal utilitarisme», altså på å maksimere lykken for etniske dansker. Det innebærer blant annet å forby islam, full innvandringsstopp og deportasjon av muslimer.

Paludans repertoar består av handlinger som å surre koranen inn i bacon, brenne den eller rive den i stykker. Redaktøren i Weekendavisen Martin Krasnik har beskrevet ham som en ren nazist.

 

Bokbombe i valgkampen

Det andre partiet som nå kan rykke inn i Folketinget er Nye Borgerlige, stiftet av to utbrytere fra det konservative partiet i Danmark i 2015, fordi de syntes at Dansk Folkeparti var blitt for bløte i innvandringspolitikken. Partiet tar blant annet til orde for å ta Danmark ut av FNs flyktningkonvensjon.

En uintendert konsekvens av Socialdemokratiets linjeskifte ser altså ut til å være at de aller mest ubehagelige formene for ytre-høyrepopulisme blir representert i Folketinget. Sist gang noe slikt skjedde var i 1939.

Med en komfortabel ledelse for rød blokk på meningsmålingene takket Frederiksen pent nei til frieriet.

Dette var også bakgrunnen for den bokbomben sittende statsminister Lars Løkke Rasmussen detonerte i valgkampen. I «Befrielsens øyeblikk» tar han til orde for en dansk storkoalisjon mellom Venstre og Socialdemokratiet.

Med en komfortabel ledelse for rød blokk på meningsmålingene takket Frederiksen pent nei til frieriet. Hun vil istedenfor danne en sosialdemokratisk regjering basert på et parlamentarisk grunnlag som innebærer samarbeid med partier som vil bruke sin økte oppslutning i valget til å presse fram innrømmelser fra Socialdemokratiet på migrasjonsområdet.

 

Vil bli krevende forhandlinger

Dermed er vi framme ved det tredje poenget: Frederiksens lovnader fra valgkampen, om at en Socialdemokratisk regjering ikke under noen omstendighet vil innebære en oppmykning av innvandringspolitikken, kan vise seg vanskelig å oppfylle.

Nettopp dette la Løkke Rasmussen vekt på i den siste partilederduellen før valget, sendt på DR1 søndag kveld. Her påpekte han at Fredriksen nye politikk ville være avhengig av partier som mener det stikk motsatte av henne.

«Utlendingspolitikken er for meg fundamental,» som Frederiksen uttrykte det.

Sist Socialdemokratiet kom i regjering, fikk disse partiene også innflytelse over innvandringspolitikken. Nettopp det var grunnen, fortsatte Løkke Rasmussen, til at han inviterte Frederiksen til et samarbeid over blokkgrensene. «Men den døren lukket du altså i ansiktet på meg,» sa han. «Du har valgt ditt selskap.»

Dersom hun tvingestil å kompromisse med støttepartiene på innvandringsområdet, vil hun ikke bli statsminister, svarte S-lederen umiddelbart. «Utlendingspolitikken er for meg fundamental,» som Frederiksen uttrykte det.

 

Debatten har flyttet seg langt

Deretter gikk hun til motangrep og peke på de nevnte utskuddene i blå blokk: «Du har partier som vil bryte konvensjoner og kaste helt alminnelige dansker ut av landet,» sa hun. «Dermed står vi vel i den samme situasjon, Lars.»

Du leste rett: Det danske Socialdemokratiets leder mener at støttepartiene hun selv vil være avhengig av er så håpløse i innvandringspolitikken at de kan sammenlignes med Stram Kurs og Nye Borgerlige.

Kandidatene har i sluttspurten knivet om hvem som representerer det grønneste klimaalternativet.

Det sier ikke rent lite om hvor langt Danmark allerede har flyttet seg, og hvor langt etter S også har beveget seg de seneste par årene.

Til slutt må det sies at den danske valgkampen også har vært preget av den andre, nye politiske bølgen som for tiden skyller over kontinentet: Kandidatene har i sluttspurten knivet om hvem som representerer det grønneste klimaalternativet.

Foreløpig har det vist seg mulig for Frederiksen å kombinere ambisjonen om å ta en lederrolle i den grønne omstillingen med en tydelig appell til de delene av elektoratet som i størst grad vil være utsatt når kravene om store endringer i næringsstruktur og livsstil blir til politiske imperativer.

 

Den neste vanskelige saken

Er det siste årets utvikling i Europa noe å gå etter, kan balansegangen i klimaspørsmålet vise seg å bli like krevende som den i innvandringspolitikken. I Danmark har dette tilsynelatende ikke slått ut i full blomst ennå, men det er liten tvil om at det er nokså store forskjeller mellom landdistriktene og storbyene i både interesser og utsyn også på dette politikkområdet.

Igjen er utfordringen den at Socialdemokratiet må holde seg inne med flere grupper samtidig, eller ta et valg som vil føre til at noen faller fra. Frederiksen har vist seg som en handlekraftig type, og hun ser så langt ut til å ha tatt et klimavalg.

Europas sosialdemokrater vil neppe slippe opp for utfordringer å diskutere med det første.

Så er spørsmålet om hun kan beholde den tilliten hun har gjenvunnet i tradisjonelle arbeidervelgergrupper gjennom innvandringspolitikken når klimapolitikken settes skikkelig på spissen.

Selv om Mette Fredriksen trolig blir statsminister i Danmark denne uka, er det altså ikke slik at Europas sosialdemokrater vil slippe opp for utfordringer å diskutere med det første.

Snarere tyder vel mye på at lidelsen i sosialdemokratiet er en nokså sammensatt affære, og at det ennå ikke har lykkes noen å komme opp med en vidunderkur.