Myanmar mot resten av verden?

«We did our duty as responsible citizens!» Smilende holdes lillefingeren dyppet i blekk mot kameraet. I løpet av søndagen fyltes Facebook-feeden min med selfier av venner fra Myanmar som viser frem en blekkete finger som bevis på at de har stemt i parlamentsvalget.

 

Overlegen seier

8. november kunne borgerne i Myanmar velge sine ledere for tredje gang siden militærkuppet i 1962. Tidlige resultater viser at National League for Democracy (NLD) nok en gang har vunnet en overlegen seier. Men i motsetning til høytidsstemningen jeg så blant vennene mine på søndag, blir ikke valget møtt med entusiasme internasjonalt.

Valget blir ikke møtt med entusiasme internasjonalt

Særlig i vestlige land har landets leder Aung San Suu Kyi falt i unåde de siste årene, og militæret har blitt anklaget for å ha begått folkemord mot Rohingya-minoriteten. I internasjonale medier blir det ofte fremstilt som et paradoks at den tidligere fredsprisvinneren fortsatt har så mye oppslutning i hjemlandet. Dette i sterk kontrast til tidligere.

 

Demokratiprosess i revers?

Ved valget i 1990 nektet generalene å anerkjenne valgresultatene og overgi makten til NLD, partiet de fleste forbinder med den profilerte demokratiaktivisten Aung San Suu Kyi. Det skulle ta nesten 20 år under nok et brutalt militærstyre, før overgangen til et sivilt styre skulle igangsettes i 2010.

Det første frie valget i 2015 ga et valgskred for NLD. Både i Myanmar og internasjonalt ble dette feiret som en seier for det liberale demokratiet og menneskerettighetene: Kampen mot militærets undertrykkelse av landets befolkning var vunnet. Ambassader, internasjonale investorer og organisasjoner flokket til landets tidligere hovedstad Yangon.

Også Norge, som lenge har vært en viktig støttespiller i demokratiseringsprosessen, åpnet sin ambassade i 2013. Telenor signerte i 2014 en landsdekkende lisensavtale med Myanmar, og er nå en av landets største mobiloperatører.

 

Kritikk fra Human Rights Watch

Årets valgprosess har blitt sterkt kritisert: Human Rights Watch (HRW) kalte valget «fundamentally flawed». En viktig grunn er de diskriminerende statsborgerskapslovene som fratar Rohingyaene retten til å stemme og til å stille som kandidater. Arrestasjoner av regjeringskritikere og ulik tilgang til mediekanaler blant partiene, forhindrer ifølge HRW en rettferdig og fri valgprosess. I tillegg ble valget avlyst i flere distrikter. Grunnloven fra 2008 trekkes også frem som udemokratisk, da den blant annet reserverer 25 % av setene i nasjonalforsamlingen til militæret.

 

Urovekkende utvikling

Militærets vedvarende makt, begrenset ytringsfrihet, undertrykkelse av etniske minoriteter: Problemene ved valgprosessen er på mange måter symptomatiske for den urovekkende utviklingen de siste årene, under landets første demokratiske regjering på over et halvt århundre.

Særlig konflikten i Rakhine-staten, som har drevet nesten en million mennesker på flukt, har utløst sterke internasjonale reaksjoner. Mens FN har slått fast at de militære myndighetene driver med etnisk rensing mot Rohinygaene, benekter landets ledelse, med Aung San Suu Kyi i spissen, disse anklagene. Dette er et syn som stort sett deles av den buddhistiske majoritetsbefolkningen.

Den internasjonale støtten for Rohingyaenes krav, blir ikke bare sett på som en trussel mot landets suverenitet, men også mot majoritetsbefolkningens buddhistiske og nasjonale identitet

Politisk sett dreier konflikten seg om Rohingyaenes rett til statsborgerskap: Siden 70-tallet har den stort sett muslimske folkegruppen vært rammet av diskriminerende lovgivninger, og blir fortsatt ikke anerkjent som en av Myanmars 135 «nasjonale etniske raser». De regnes som illegale migranter fra Bangladesh, uten rett til statsborgerskap i Myanmar.

Den internasjonale støtten for Rohingyaenes krav, blir derfor i Myanmar ikke bare sett på som en trussel mot landets suverenitet, men også mot majoritetsbefolkningens buddhistiske og nasjonale identitet. Dette danner et viktig bakteppe for å forstå hvorfor NLD-partiet fortsatt har så stor oppslutning i hjemlandet.

 

«We stand with Mother Suu»

I desember i fjor dro Aung San Suu Kyi til Haag. Selv om hun ikke selv var ansvarlig for overgrepene, skulle hun forsvare landet sitt mot anklagene om folkemord. I Myanmar dro titusenvis av mennesker på gatene for å vise støtten sin til «Mother Suu», som landets leder ofte blir kalt.

At hun stod opp for landet sitt mot det mange ser på som feilaktige anklager, oppleves som positivt blant store deler av befolkningen. Antakelig har den internasjonale kritikken dermed til dels bidratt til å øke hennes oppslutning i hjemlandet, særlig blant den buddhistiske majoritetsbefolkningen.

 

Myanmar mot verden

Nasjonalt samhold i forsvar mot mektige internasjonale aktører har blitt en viktig del av den politiske identiteten i Myanmar. Denne fremstillingen av et Myanmar som står alene mot internasjonal fordømmelse var også sentral i Aung San Suu Kyi’s TV-tale under valgkampen: «Hvorfor har Myanmar blitt møtt med så mye kritikk og press, i stedet for forståelse, sympati og støtte?», spurte hun seerne. «Fordi det er få som kjenner til landet vårt, eller har et ønske om å lære om vårt land.»

Nasjonalt samhold i forsvar mot mektige internasjonale aktører har blitt en viktig del av den politiske identiteten i Myanmar

Liknende oppfatninger møtte jeg i forsknings-intervjuene til bacheloroppgaven min, hvor jeg undersøkte hvordan Rohingya-krisen ble oppfattet i Myanmar. Blant annet påpekte informantene mine at den sivile regjeringen, og særlig Aung San Suu Kyi, for mange fortsatt representerer et ønske om frihet, menneskerettigheter og demokrati.

Den internasjonale kritikken av den sivile regjeringen oppleves derfor som både urettferdig og negativ. Særlig det mange ser på som et ensidig fokus på Rohingya-krisen i vestlige medier, blir oppfattet som en manglende forståelse av landets komplekse og vanskelige situasjon.

 

Uoppfylte løfter og en ny sjanse

Ved valget i 2015 ble Myanmars befolkning lovet pressefrihet, en grunnlovsreform og en fredelig løsning på de pågående etniske konfliktene. Folk flest er nok klare over at Aung San Suu Kyi og regjeringen hennes ikke har lykkes i å holde løftene sine fra 2015. På valgdagen sier Kan Myint Tun: «Jeg er ikke fornøyd med det NLD har prestert de siste fem årene […]» . 38-åringen fra Yangon er likevel blant flertallet som ønsker å gi partiet en sjanse til. «Vi må stemme for å redde landet vårt… for å kjempe mot vår felles fiende, det gamle regimet», mener en annen velger. For mange symboliserer «Mother Suu» fortsatt et håp om en bedre fremtid.

Selv om NLD fortsatt står sterkt blant den buddhistiske majoritetsbefolkningen, har begeistringen for partiet sunket i distriktene og blant etniske minoriteter.

I mediene finner man også enkelte som kritiserer NLD-partiet for å være for autokratisk og kontrollerende. Særlig unge politikere har tatt til orde mot den eldre generasjonen av politiske aktivister, som dominerer regjeringspartiets ledelse.

Flere sivilsamfunnsorganisasjoner har uttalt seg kritiske til regjeringens handlinger, blant annet ved å støtte den internasjonale domstolens oppfordring til regjeringen om konkrete tiltak for å forhindre videre folkemord mot Rohingyaene.

 

Veien fremover

Den anerkjente historikeren Thant Myint-U skriver at historien om Myanmar i flere tiår har blitt fremstilt som en dualistisk kamp mellom de regjerende generalene og demokratibevegelsen. Men, mener han, denne gamle historien passer ikke sammen med utviklingene som har funnet sted de siste årene.

Det var nok for tidlig å feire valget i 2015 som en seier over generalene. Grunnloven fra 2008 som sikrer militæret betydelig innflytelse er fortsatt uendret. Selv om NLD nok kunne ha gjort mer for å sikre veien mot et fullverdig demokratisk styre, krever reell demokratisering av landet et samarbeid fra militærets side, noe som foreløpig ikke virker realistisk.

Likevel er det viktig å anerkjenne at ting har endret seg. På tross av snedige kommentarer fra generalenes side og bekymringer for hva koronasituasjonen ville ha å si, var det lite tvil om at årets valg faktisk ville finne sted. I 2015 var det derimot en reell bekymring at militæret, som i 1990, ville annullere valgresultatet da det ikke svingte i deres retning.

På tross av uregelmessighetene ved årets valg, mener blant annet Myanmar-eksperten David Steinberg at 2020-valget likevel er et viktig moment i landets historie. Det vil nemlig bidra til å etablere regelmessigheten av parlamentsvalgene, og dermed gjøre det vanskeligere for fremtidige regjeringer å undergrave den demokratiske prosessen ved å unngå å holde valg.

Myanmar befinner seg ved et viktig punkt i sin demokratiske utvikling

Kritiske blikk fra utlandet er selvfølgelig viktige. Myanmars regjering og militæret må selvsagt ta ansvar for de dypt alvorlige menneskerettighetsbruddene som skjer, både mot Rohingyaene og andre etniske minoriteter i landet. Samtidig befinner Myanmar seg ved et viktig punkt i sin demokratiske utvikling, hvor multilateralt samarbeid og støtte i regjeringens dialog med etniske minoritetspartier vil være sentrale.

Dette vil kreve en bedre forståelse av lokale oppfatninger og av landets komplekse historiske og politiske situasjon. Støtte fra det internasjonale samfunnet vil være helt uunnværlig, nettopp for å forhindre legitimeringen og utviklingen av mer ekstrem nasjonalisme, illiberale styringstiltak og isolasjonisme.