Når SIAN setter dagsorden

Det er på en måte paradoksalt at en så marginal gruppe som SIAN (Stopp islamiseringen av Norge), klarer å sette dagsorden i Norge. Forrige gang handlet om de burde slippes til på Arendalsuka. Nå om de bør få lov til å brenne Koranen. Grunnen til at de klarer å få uforholdsmessig stor oppmerksomhet er nettopp fordi de utfordrer samfunnets toleransegrense. Nærmere bestemt grensen for hva vi ser som akseptable ytringer. Hadde det ikke vært for det, ville jeg ikke tatt meg bryet med å skrive denne kommentaren og gi dem enda mer oppmerksomhet.

SIANs koranbrenning i Kristiansand er ikke religionskritikk, men en provokasjon som jeg tar sterk avstand fra. Vi snakker om en islamfiendtlig organisasjon som bruker en demoniserende retorikk mot muslimer. Selv forsøk på å nyansere islamdebatter kan være nok til å bli beskyldt av dem for å ønske å islamisere Norge. I et motinnlegg mot meg skrev leder av SIAN, Arne Tumyr, at «islam er islam – her finnes ikke liberal islam eller konservativ islam». Dette synet deler han med de mest fundamentalistiske blant muslimene. Han avsluttet kronikken sin med følgende karakteristikk av meg og mine intensjoner: «Sylo Taraku er åpenbart en islamvenn som ikke ser noe betenkelig med å islamisere Norge.»

Å si at en ytring er lovlig er ikke det samme som å si at den er legitim.

Debatten om de burde delta i Arendalsuka endte med at de ble ekskludert sammen med det antisemittiske partiet Alliansen. Demokratifestivalen kunne bruke sine egne vedtatte regler for å stenge ute antidemokratiske organisasjoner. Debatten om Koran-brenningen endte derimot i SIANs favør, i den forstand at de fikk lov til å brenne Koranen. Dette kan oppleves som en seier fra organisasjonens side.

Selv tenker jeg at det kun er en juridisk seier. Å si at en ytring er lovlig er ikke det samme som å si at den er legitim. Det er fullt mulig å fordømme koranbrenningen moralsk samtidig som man forsvarer den juridisk. Det er viktig å signalisere overfor grupperinger som SIAN at deres ytringer er ikke innenfor grensene av det normale, sunne ordskiftet i Norge, selv om de ikke bryter loven. I et demokrati tåler vi også ytringer vi sterkt misliker.

Fordømmelsen av ytringen kan oppfattes som om man beklager ytringsfriheten.

Den neste utfordringen er hvordan kommunisere dette skillet ute blant muslimer som føler seg krenket av Koran-brenningen. Her blir ting mye mer komplisert. For det første møter man ikke nødvendigvis forståelse for at man ikke forbyr det man ellers fordømmer som moralsk galt. For det andre kan fordømmelsen av ytringen oppfattes som om man beklager ytringsfriheten. For det tredje kan fordømmelsen oppfattes som om man setter likhetstegn mellom denne konkrete ytringen fra denne konkrete organisasjonen med alle andre tilfeller av blasfemiske uttrykk mot islam, inkludert religionskritisk satire.

For å komplisere signaleffekten ytterligere har myndighetene håndtert denne saken som om Koran-brenningen var straffbar. Politidirektoratet hadde gitt ordre om å stoppe Koran-brenningen med henvisning til hatytringsparagrafen § 185. En ordre som med rette ble sterkt kritisert av anerkjente fagfolk på feltet, som Anine Kierulf og Jon Wessel-Aas, ettersom den nevnte paragrafen skal beskytte mennesker og ikke religioner. Vi fikk en snuoperasjon fra myndighetenes side etter at det hele var over. Under Debatten på NRK uttalte justisminister Jøran Kallmyr (Frp) at koranbrenning er innenfor loven. En ny ordre skal sendes til politiet.

Myndighetene kan derfor være tilbøyelig til å tenke pragmatisk og handle i strid med våre ytringsfrihetsprinsipper.

Blasfemiske ytringer eller handlinger mot islam kan skape sterke reaksjoner nasjonalt og internasjonalt og slik ramme Norge på ulike måter. Myndighetene kan derfor være tilbøyelig til å tenke pragmatisk og handle i strid med våre ytringsfrihetsprinsipper.

Men når man viser vilje til å sette ytringsfriheten til side én gang, kan det fort bli vanskeligere å stå imot presset neste gang dette blir aktuelt. Og da kan skytset rettes mot norske medier som NRK, en norsk satiriker, forfatter eller samfunnsdebattant. Med andre ord kan vi stå overfor tilfeller der ytringen ikke bare er juridisk, men også et moralsk legitimt uttrykk for islamkritikk.

Samtidig viser disse sakene at behovet for dialog er sterkt til stede. Det er få ting som skiller den islamske og vestlige sivilisasjonen så sterkt som synet på blasfemi og religionskritikk. Dette verdiskillet er sterkt også her i Norge. Flertallet av norske muslimer er mot blasfemilover. Men hele 41 prosent sier seg helt eller delvis enig i at blasfemi bør være straffbart i Norge.

Blasfemilover begrenser ytringsfriheten og rammer også andre typer kritikk mot myndighetene, ikke bare kritikk av islam.

Her har vi en jobb å gjøre i å bygge gjensidig forståelse og respekt, samtidig som vi står tydelig imot presset mot ytringsfriheten. Det er også i muslimenes interesse – de blir også rammet av blasfemilover og manglende ytringsfrihet. Blasfemilover begrenser ytringsfriheten og rammer også andre typer kritikk mot myndighetene, ikke bare kritikk av islam. Derfor er opphevelsen av blasfemistraffer avgjørende for demokratiutvikling i muslimske samfunn.

Jeg håper norske muslimske ledere kan bidra konstruktivt i dialogen med muslimske land ute i verden for å dempe spenningen rundt blasfemisaker.