Når USA etterligner Kina

CAMBRIDGE: Det er vanlig å tenke på spenningene mellom USA og Kina som et uunngåelig resultat av de store forskjellene mellom de to landene. USA er en fullt ut kapitalistisk markedsøkonomi, mens kinesiske myndigheter holder et fast grep om økonomien. USA er et demokrati, med sine feil og mangler. Kina er derimot en ettpartistat som ikke tolererer noen form for politisk opposisjon.

Selv om USA fortsatt er verdens mektigste land, truer Kinas voksende økonomiske og geopolitiske makt det amerikanske hegemoniet.

Følgelig har Kina spilt globaliseringsspillet på egne premisser.

Alt dette er sant. Men mange konflikter mellom USA og Kina skyldes også at de ligner stadig mer på hverandre. USA har opplevd relativ tilbakegang, og amerikanerne er mindre selvsikre. Dette har fått amerikanske myndigheter til å iverksette sikkhetspolitiske og økonomiske tiltak som minner om tilsvarende tiltak i Kina.

Kinesiske myndigheter har gjennom flere tiår hatt en strategi der de prioriterer nasjonal økonomisk styrke og fornyelse framfor kravene til en åpen, «liberal» verdensøkonomi. Det paradoksale er at etter hvert som USA har etterlignet strategier som har fungert godt for Kina, har det bidratt til å øke spenningene betydelig i forholdet mellom de to landene.

Selv om Kina etter 1978 har beveget seg i retning av en markedsøkonomi og liberalisert økonomien i betydelig grad, har det kinesiske kommunistpartiets politikk også hatt andre mål enn bare økonomisk vekst. Den økonomiske politikken har vært del av et nasjonalt revitaliseringsprosjekt utformet for å gjenopprette Kina som en stormakt.

Følgelig har Kina spilt globaliseringsspillet på egne premisser. Kineserne har beskyttet og fremmet sitt eget næringsliv og samtidig utnyttet tilgangen til eksterne markeder. Staten var aldri redd for å gripe inn og subsidiere det som ble ansett som strategisk viktige næringer (enten det var ut fra økonomiske eller sikkerhetspolitiske hensyn).

Kinas fenomenale økonomiske vekst var i siste instans svært gunstig for verdensøkonomien.

Jeg hørte en gang en kinesisk politisk beslutningstaker beskrive denne strategien som å «åpne vinduet, men sette en skjerm foran det». Den kinesiske økonomien ville få frisk luft – tilgang til globale markeder, utenlandsk teknologi og avgjørende innsatsfaktorer. Men den ville samtidig skjermes for skadelige elementer, som destabiliserende kortsiktige kapitalstrømmer, for hard konkurranse, som kunne skade landets gryende industrielle kapasitet, eller faktorer som kunne begrense myndighetenes evne til å iverksette næringspolitiske tiltak.

Kinas fenomenale økonomiske vekst var i siste instans svært gunstig for verdensøkonomien, ettersom denne utviklingen skapte et stort marked for andre lands bedrifter og investorer. Og landets grønne næringspolitikk har bidratt betydelig til det globale lavkarbonskiftet ved å senke prisen på sol- og vindkraft.

Ikke overraskende har andre land klaget over Kinas intervensjonistiske og merkantilistiske politikk. Det som har hatt størst konsekvenser, er den raske kinesiske eksportveksten – det såkalte «Kina-sjokket». Dette har gått hardt ut over vestlige industrisamfunn og regioner som har sakket akterut – både økonomisk og sosialt. Og dette har gitt grobunn for framveksten av høyrepopulistiske bevegelser og bidratt til den politiske fremgangen til autoritære populister som Donald Trump.

Men så lenge den økonomiske politikken i de avanserte økonomiene var basert på en forbruksorientert, markedsfundamentalistisk logikk, bidro ikke dette til å skape spenninger i forholdet til Kina.

USA setter opp et høyt gjerde rundt en liten hage.

Tvert imot mente mange intellektuelle og politiske eliter at vestlige og kinesiske tilnærminger til økonomien utfylte hverandre og støttet opp om hverandre. Historikerne Niall Ferguson og Moritz Schularick kom opp med begrepet «Chimerica» for å beskrive det tilsynelatende symbiotiske forholdet mellom Kina og Vesten – der Kina subsidierer egen industri og Vesten med glede forbruker de billige varene som kommer fra Kina.

Så lenge denne forestillingen gjorde seg gjeldende i Vesten, fikk arbeidstakere og lokalsamfunn som tapte på denne utviklingen, lite hjelp eller sympati. De ble bedt om å omskolere seg eller flytte til områder som kunne by på bedre økonomiske muligheter.

Men denne utviklingen var ikke bærekraftig. Gode jobber forsvant. Regionale forskjeller økte. Og strategisk viktige næringer ble stadig mer avhengig av utenlandske leverandører. Problemene som oppsto, var for store til at man kunne overse dem. Politiske beslutningstakere i USA ble mer oppmerksomme på produksjonssiden av økonomien, først under Trump og mer systematisk under Joe Biden. Biden-administrasjonen har prioritert politiske tiltak som fremmer interessene til middelklassen og som legger vekt på behovet for mer robuste leveransekjeder og grønne investeringer.

Kina har satt opp en skjerm foran sitt åpne vindu.

Den nye strategien dreier seg om næringspolitiske tiltak som ikke er så forskjellige fra den næringspolitikken som kinesiske myndigheter har praktisert i lang tid. Ny teknologi og avansert industriproduksjon blir subsidiert. Det samme blir fornybar teknologi og grønne næringer. Det blir oppfordret og stimulert til bruk av lokale leverandører og nasjonale innsatsvarer, mens utenlandske produsenter blir diskriminert.

Myndighetene følger nøye med på investeringer foretatt av kinesiske selskaper i USA. Med utgangspunkt i doktrinen som har fått navnet «liten hage, høyt gjerde», forsøker amerikanske myndigheter å begrense kinesernes tilgang til teknologi som anses å være av kritisk betydning for nasjonal sikkerhet.

Hvis denne politikken lykkes med å skape et mer fremgangsrikt, sammensveiset og trygt amerikansk samfunn, vil også resten av verden nyte godt av det – i likhet med at kinesisk næringspolitikk har kommet handelspartnere til gode ved å utvide det kinesiske markedet og redusere prisen på fornybar energi og miljøvennlig teknologi. Det følger av dette at disse nye tiltakene og prioriteringene ikke nødvendigvis må føre til en dypere konflikt mellom USA og Kina.

Men de krever et nytt sett med regler for å håndtere relasjonen på en bedre måte.

Ingen av partene synes å se ironien.

Et første steg – og et godt sted å begynne – er at både USA og Kina slutter å opptre hyklersk og erkjenner at tilnærmingene deres ligner på hverandre. USA kritiserer fortsatt kinesiske myndigheter for angivelig å føre en merkantilistisk og proteksjonistisk politikk og for at Kina bryter normene til en «liberal» internasjonal orden. Samtidig beskylder kinesiske beslutningstakere USA for å vende ryggen til globalisering og for økonomisk krigføring.

Ingen av partene synes å se ironien: Kina har satt opp en skjerm foran sitt åpne vindu. USA setter opp et høyt gjerde rundt en liten hage.

Det neste viktige steget er å fremme en større grad av transparens og sørge for bedre kommunikasjon om hva som er målene ved tiltakene som iverksettes. I en sammenvevd verdensøkonomi, der mange land er avhengige av hverandre, er det uunngåelig at mange tiltak som skal fremme økonomisk velferd, sosialpolitiske mål og miljømessige prioriteringer på nasjonalt nivå, vil ha noen bivirkninger som påvirker andre land negativt.

Når styresmaktene i et land iverksetter næringspolitiske tiltak for å rette opp i vesentlig markedssvikt, må landets handelspartnere være tolerante og forståelsesfulle. Man bør skille mellom slike tiltak og tiltak som er en uttrykkelig form for det som kan kalles «alles kamp mot alle» (i betydningen av at de er gunstige for hjemlandet nettopp fordi de skader andre land).

Samarbeid vil ikke stå på dagorden.

For det tredje: Det er viktig å sørge for at restriktive nasjonale sikkerhetstiltak er målrettede. USA karakteriserer sin eksportkontroll som «skreddersydde» tiltak som kun dreier seg om visse, begrensede former for avansert teknologi ut fra klare nasjonale sikkerhetshensyn.

Disse selverklærte begrensningene er prisverdige, men man kan stille spørsmålstegn ved om den faktiske politikken knyttet til mikrobrikker passer til denne beskrivelsen – og hvordan andre tiltak kan komme til å se ut. USA har også en tendens til å definere sin nasjonale sikkerhet altfor bredt.

USA vil fortsatt prioritere egne økonomiske, sosiale, miljømessige og sikkerhetspolitiske mål. Og Kina vil ikke gå bort fra sin statsdrevne økonomiske modell. Samarbeid vil ikke stå på dagorden.

Men det kan bli litt enklere dersom begge land erkjenner at den politikken de fører ikke skiller seg så mye fra hverandre og at denne politikken ikke nødvendigvis er til skade for motparten.

 

Oversatt av Marius Gustavson

Copyright: Project Syndicate, 2024.
www.project-syndicate.org