Nerdenes hevn på det gode selskap

Hva er det som skjer, spør mange om dagen. Vi ser rundt oss og føler oss fremmedgjort i en verden som ikke er til å kjenne igjen. Ting som ikke kunne sies, sies. Holdninger som ikke kunne aksepteres, aksepteres. Det meste er snudd opp og ned.

Kjærligheten til Arbeiderpartiet i NRK er for stor, mener Jahr.

Mediene speiler, men forvalter og definerer også vår opplevelse av verden. Nå står portvokterne til offentligheten på kne. I USA har president Trump tvunget mediene til lydighet. Torsdag våknet vi til at talk show-vert Jimmy Kimmel var tatt av lufta etter spøk om Trump og avdøde Charlie Kirk. Det er bare gått måneder siden Stephens Colberts «Late Night» ble kansellert.

De to amerikanske tidligere så fryktløse TV-gigantene CBS og ABC har gitt etter for Trumps press. Fyrsten vil ikke les av. Og tidligere denne uka ble klart at Trump saksøker New York Times. Finansieringen av amerikansk allmennkringkasting er strupt. Hvem våger til slutt å kritisere Trump? Alarmen går for ytringsfriheten i USA.

Samtidig i Norge taper de redaktørstyrte mediene tillit og terreng for hver dag som går. Nye lesertall denne uka var ikke gode nyheter. Etablissementet vakler. Valgvinner Frp ønsker å legge ned NRK og kutte pressestøtta. Avisa Dagens kommentator Karl Andreas Jahr, med sterk kristenkonservativ medvind i ryggen, skriver denne uka at hans tålmodighet med NRK er over.

Kjærligheten til Arbeiderpartiet i NRK er for stor, mener Jahr: «NRK-satiren ligner mer og mer på amerikanske talkshow. Der er kjærligheten til Demokratene og forakten for Republikanerne dårlig skjult». I Nettavisen tar Høyre-politiker Oda Omdal (22) et såkalt oppgjør med «venstrevridd presse», som hun hevder skaper et skjevt bilde. En påstand som åpenbart ikke holder. Men ingen i Nettavisen følger opp.

Det store flertallet i Norge, og sikkert i mange andre land, har følt seg omfavnet og som del av dette fellesskapet.

Jahrs perspektiv er interessant. Det er illustrerende. For det som skjer nå er et globalt skifte. Som snur opp-ned på kulturelle og politiske maktforhold som har vedvart siden slutten av andre verdenskrig. Det er et oppgjør på gang. Drapet på Charlie Kirk viser dette godt. En kontroversiell yrkesprovokatørs død har avslørt en flytting av tyngdepunktet i den offentlige samtalen. Det som har vært sett på som ytterliggående syn, krever nå plass sentralt i den nasjonale manesjen. De ugyldige krever gyldighet for sitt verdenssyn.

Vår offentlighet har så lenge vi kan huske vært dominert av en liberal og progressiv dagsorden. En verdensorden. Vi har dyrket kunnskap, vidd og dannelse i en verden på stadig vei framover. Det ble skapt et medialt meritokrati – både her hjemme og der ute med USAs myke, globale makt – av forfattere og komikere, musikere og skuespillere. Dette var åpenbart ingen politisk nøytral arena, men verdimessig svært sentrum-venstre dominert. Mediene har hatt uomtvistelig rett til å definere kult og ikke – bra og dårlig. Jo da, smaksdommere med stor makt og privilegier, men også regelstyrte, sannhetssøkende og med et uttalt samfunnsoppdrag.

En høyreorientert komiker i Norge siden 1945? Jeg kan ikke huske én. En forfatter? En musiker? Skuespiller? Knapt en redaktør. Har de funnets, har de ikke akkurat blitt løftet fram. Noen ting har bare ikke vært tålt. Allmennkringkastende statskanaler og redaktørstyrte medier har i etterkrigstida skapt en silt offentlighet. Med et ikke pålagt, men opplevd ansvar for samfunnets retning og verdier. I det godes tjeneste.

Denne uka er det premiere på kinofilmen «Grevlingene», som Morgenbladets mann hevder er «Norges første åpent høyrevridde familiefilm». Det er et tegn i tida.

For dum til å bli tatt på alvor. Men Trump ler sist.

Det store flertallet i Norge, og sikkert i mange andre land, har følt seg omfavnet og som del av dette fellesskapet. Vi har stått en stor gjeng i midten, på innsiden. Gjerne høyt utdanna, byfolk eller middelklasse, med titalls løpemeter med bokklubbens bøker i hyllene. Og om ikke med store kroneverdier i banken, velbeslåtte med kulturell kapital. Som majoritet har vi kunnet peke ut, fra vårt trygge hegemoni, på de utenfor. Begreper som inn- og utgrupper er kjent fra psykologien og sosiologien. Og mange av oss har kjent vår plass i dette hierarkiet.

Som vi har ledd av snobber. Tenk på Trond Kirkvaags rikingparodier fra Montebello. For mange er det sikkert en rød klut med Tage Danielsson politisk lada klassiker «Karl-Bertil Jonssons jul» på NRK julaften. For andre en selvfølge. Kristenfolk har gjerne blitt framstilt som karikaturer, og knapt vært å se i den brede pop- og mediekulturen før Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk ble «kjent fra TV» gjennom diverse realityprogrammer. Skal det males med bred pensel, kan vi si at Distrikts-Norge – bønda og bygdefolket – fikk sine ukentlige 20 minutter med «Norge Rundt». Lista kan gjøres ganske lang. Frp-ere, for eksempel. Aldri kult. Før nå.

Nå er det tid hevn. For nerdenes hevn, som det heter i den amerikanske college filmklassikeren fra 1984 der en gruppe med utstøtte og mobba ungdommer bestemmer seg for å slå tilbake og ender opp med de fineste jentene og stjernestatus. Trumps plass i Det hvite hus har vært signal til alle i utenforskap om at det er mulig, uansett hvor langt ute man har vært.

Trump har vært en outsider et helt liv. Myten skal ha det til at det var president Obamas tale under en middag for utenlandske korrespondenter i Washington, der Trump ble latterliggjort, som gjorde at han bestemte seg for å bli president. Trumps vulgære smak når det gjelder bling og interiør har vært en komikkens punchingball, hentesveisen og ansiktsfargen er blitt vitset om i tiår. For dum til å bli tatt på alvor. Men Trump ler sist.

Det er bare å rope høyt nok. Og før du vet ordet av det, er de og det som var ute, inne. Som Trump.

Og med han gapskratter en uendelig rekke av utstøtte og uglesette verden over. De kommer fra mange ulike hold, men deler skjebne og finner fellesskap i ønsket om å ramme det gode selskapet de aldri var invitert inn i. Selvtilliten er farlig stor. Hva får vi i stedet? Det er grunn til å være alvorlig bekymret. Først for USA, men også for vårt eget samfunn.

Nå brister strukturene, forvalterne vakler, og det som en gang var galt, kan med ett sies, menes og gjøres. Man kan si det høyere og tydeligere og uten risiko, for det er alltid noen i et kommentarfelt på sosiale medier som vil gi deg en tommel opp og oppildne til mer av det samme. Det er alltid en gjeng. Man trenger ikke en avisredaktør til å vurdere om ordene hører hjemme i offentligheten. Det er bare å forsyne seg av produksjonsmidlene og kringkaste fritt. Alt man trenger er et publikum.

Det er bare å rope høyt nok. Og før du vet ordet av det, er de og det som var ute, inne. Som Trump. Det er som i kjellerscenen i «Pulp Fiction». Rollene er snudd. Nå er det de andres tur til å «get medieval on your ass».

(Først publisert i Dagsavisen.)