Noen blir absurd rike

I år er det ti år siden Occupy Wall Street bevegelsen tok over Zuccotti parken i finansdistriktet i New York. Bevegelsen fokuserte på økt økonomisk ulikhet og kampropet «we are the 99 %» rettet søkelyset mot at de én prosent rikeste siden 1980 hadde stått for omtrent all inntektsøkning i USA. Bevegelsen spredte seg raskt og ble en global bevegelse.

Milliardærer i private jetfly er normalisert.

Occupy-bevegelsen rommet en rekke økonomiske og politiske krav, den utgjorde en ekstremt heterogen gruppe og etter hvert tapte bevegelsen momentum. Men det er ingen tvil om at bevegelsen gjorde det abstrakte begrepet økonomisk ulikhet til et globalt samtaleemne. Godt hjulpet av den franske økonomen Thomas Pikettys bok «Kapitalen i det 21. århundre» som kom i 2015, er bekymring for økonomisk ulikhet nå på den politiske dagsordenen, både i Norge og globalt.

Mens vi fortsetter å snakke om økonomisk ulikhet og politikere verden over skriver taler mot ulikhet, fortsetter ulikhet å øke som en rullende snøball. Nobelprisvinneren i økonomi, Joseph Stiglitz, estimerer at den rikeste én-prosenten av USAs befolkning kontrollerer nær en fjerdedel av landets samlete verdier. Verden over har de rikeste blant oss forsynt seg grovt av kaken. Analyser av «Top 1% Wealth Share» for en rekke OECD land viser slående likheter.

Skulle ikke demokratiet – flertallets styreform, hindre dette?

Inntektskonsentrasjon blant de rikeste var svært høy i nesten alle land ved inngangen til det 19. århundre, men ulikhetene ble drastisk redusert i perioden 1940-1980. Etter 1980 har økonomisk ulikhet økt markant i alle OECD-land. Milliardærer i private jetfly, som har inntekter på linje med enkelte lands brutto nasjonal produkt, er normalisert; Jeff Bezos og Mark Zukcerberg er bare to eksempler på rekken av ekstremt rike personer fra de sist 40 årene.

Hvordan kan noen bli så absurd rike? Hvordan havnet vi her? Og, skulle ikke demokratiet – flertallets styreform, hindre dette?

Svekkelse av fagbevegelsen og globalisering

Det er noen grafer som tydelig viser det ord ikke kan formidle. For meg er det særlig grafen som viser fagforeningsmedlemskap verden over og grad av økonomisk ulikhet. De to linjene i grafen – andel arbeidere som er fagorganiserte og grad av økonomisk ulikhet – følger hverandre parallelt helt til 1980. Etter det går fagforeningsmedlemskap dramatisk ned, og ulikheten opp.

Gjennom tiår med bevisst politikk har høyresidepartier gått til angrep på arbeidslivet.

Vendepunktet for fagbevegelsen i startet på slutten av 1970-tallet. Økonomisk vanskelige tider og flytting av tradisjonell industri, kombinert med liberalisering under president Ronald Reagan fra 1981 er sentrale forklaringer på svekkelsen av den amerikanske fagbevegelsen. Tilsvarende ble valget av Margaret Thatcher en viktig faktor for nedbyggingen av fagbevegelsen i Storbritannia.  Thatcher vant valget i 1979 og satte straks i gang med å bygge ned fagforeningene.

I samme periode ble det organiserte arbeidslivet svekket over hele Europa. Gjennom tiår med bevisst politikk har høyresidepartier gått til angrep på arbeidslivet, og undergravd anstendige lønninger for den store middelklassen. Politikken og årsakene har vært ulik, men konsekvensene nokså like. Fra 1980 til 1990 falt organisasjonsgraden i EU fra 40 prosent til 33 og det har bare fortsatt nedover. Nå er den nede i ca. 20 prosent. Tilbake står en fagbevegelse med svekket oppslutning og færre muligheter for å ivareta medlemmenes interesser, mindre mulighet til å påvirke, sikre rettferdig fordeling og en mer demokratisk samfunnsutvikling.

En stund så det ut til at økt velstand, globalisering og fred kunne gå hånd i hånd.

Svekkelsen av fagbevegelsen verden over er også del av et større bilde. Ser vi tilbake, fortoner 1990 årene seg som de  «ukompliserte» årene for global samhandling. En stund så det ut til at økt velstand, globalisering og fred kunne gå hånd i hånd. Det ingen på dette tidspunktet så for seg, var hvordan økt global samhandling også ville føre til galopperende økonomisk ulikhet. Kan hende at de som hyllet globalisering for effektene på verdens totale fattigdomsreduksjon ikke i tilstrekkelig grad tok hensyn til politiske og økonomiske effekter i vestlige land. WTO forholder seg ikke til rettferdighetsprinsipp og den globale organisasjonen har heller ikke verktøy som kan kompensere de som blir tapere av global handel. Internasjonal forflytting av kapital har gjort selskapsskatt til et såkalt «race to the bottom». Fordi det er så lett å flytte kapital på vers av landegrenser blir det bare vanskeligere og vanskeligere å beskatte de rikeste kapital eierne.

Demokrati som en garanti mot ulikhet?

Én grunn til å anta at demokratiet skulle hindre ekstrem økonomisk ulikhet er at åpenheten i demokratiske regimer gjør det både lettere å identifisere sin egen posisjon i samfunnshierarkiet og vanskeligere å akseptere den. Demokratier kjennetegnes også av organisasjonsfrihet – en frihet som i prinsippet styrker folks kollektive ressurser. Og ettersom demokrati garanterer for en fri og uavhengig presse, en kritisk opposisjon, sterke interesseorganisasjoner og et uavhengig rettsvesen, burde vi kunne anta at demokrati vil bidra til å redusert økonomisk ulikhet.

Kanskje prioriterer demokratiene frihet, sivile rettigheter og sosial mobilitet fremfor likhet, rettferdighet og solidaritet?

Til tross for teoretiske antagelser er det ingenting som tyder på at demokratiet nødvendigvis reduserer økonomisk ulikhet og at demokratiet i seg selv virker sosialt utjevnende. Forskning viser at demokratier ikke bidrar til mindre økonomisk ulikhet og fattigdom enn autoritære regimer. Vi vet for eksempel at landreformer historisk sett har vært svært viktig for å redusere økonomisk ulikhet. Men, mange av de mest signifikante landreformene i det 20. århundret var det autoritære regimer som stod for. Kina, Korea og Taiwan er noen av de viktigste eksemplene. Studier av landreformer i Latin Amerika viser at demokratiske regimer har engasjert seg langt mindre i landreformer enn deres autoritære kollegaer. Det viktigste er imidlertid ikke om det er et demokrati eller et diktatur, men hvorvidt det oppstår en splittelse mellom den landeiende eliten og den styrende eliten.

De store gruppene er uorganisert mens den rike eliten er godt organisert.

Kanskje mer overraskende viser forskningsfunn at innbyggerne i demokratier heller ikke krever større likhet enn innbyggere i andre regimer. Demokratiet og én-mann-én-stemme-prinsippet har ikke ført til sterkere krav om økonomisk likhet. Dette kan forklares med at velgerne er opptatt av andre ting eller at konfliktlinjer krysser hverandre. Eller kanskje prioriterer demokratiene frihet, sivile rettigheter og sosial mobilitet fremfor likhet, rettferdighet og solidaritet? Trolig handler dette også om hvordan velgere tenker om rettferdighet. Studien Taxing the Rich (Scheve and Stasavage, 2016) viser at hvordan medborgere tenker om rettferdighet har stor betydning for staters beslutninger om hvor mye de aller rikeste skal beskattes.

Til sist er også spørsmålet hvem politikken jobber for. Dersom demokratiet er «tatt over» av de rikeste blant oss, slik at økonomisk ulikhet har skapt politisk ulikhet, er det grunn til å betvile at demokrati kan være en motvekt til ulikhet. Dette perspektivet lanserte E. Schattschneider så langt tilbake som i 1960 i boken The Semisovereign People: A Realist’s View of Democracy in America.

Ulikhet blir både årsak og virkning.

Schattschneider påpekte at demokratiet ikke var noen garanti mot ekstrem ulikhet ettersom det slett ikke var slik at hver stemme talte like mye. Som han uttrykte det: «The flaw in the pluralist heaven is that the chorus sings with a strong upper-class accent». Dette berømte utsagnet er senere støttet av mye forskning som viser at politiske prosesser systematisk støtter opp om den øvre økonomiske eliten. De store gruppene er uorganisert mens den rike eliten er godt organisert.

Kan økonomisk ulikhet true demokratiet?

I alle OECD-land har globalisering, markedsliberalisering og lavere skatt på kapitalinntekter de siste 40 årene bidratt til at de rikeste har fått en stadig større del av markedsinntektene. Inntekts- og formueskonsentrasjonen og den tilhørende maktkonsentrasjonen har gått sammen med økt inntektsulikhet, også etter skatt og overføringer. Denne utviklingen er et resultat av samspillet mellom økonomi og politikk. Ulikhet blir både årsak og virkning.

Vi kan konkludere med at demokratier ikke nødvendigvis vil bidra til politikk som utjevner inntektsforskjeller. Dette reiser nye spørsmål. Om demokrati ikke evner å hindre ulikhet, kan ulikhet knekke demokratiet? Når den økonomiske ulikheten blir så høy reiser det spørsmålet om denne utviklingen bidrar til at det økonomiske, politiske og sosiale demokratiet mister legitimitet, slik at motstanden mot autoritære alternativer blir svakere. Hvor mye, og hvilke typer ulikhet som er akseptable, og hvilken grad eller type ulikhet utgjør utfordringer for demokratiet? Dette er krevende spørsmål som bør oppta tverrfaglige forskning i årene framover.