Norge danser etter Kinas pipe

Det ble ingen samtaler om menneskerettigheter med Xi Jinping under det norske statsbesøket i Kina. Utenriksministeren sier hun snakket med andre kinesiske ledere om dette, men vil ikke si med hvem eller hvor.

Det er ikke overbevisende.

Statsbesøk er grundig planlagt, helst lang tid i forveien. Lang tid betyr i denne sammenheng mange måneder, kanskje et år. Møter, taler, temaer og avtaler avklares mellom de to lands utenriksdepartementer og øverste politiske myndigheter, og det er ikke rom for overraskelser eller spontane utspill, aller minst av politisk art.

Hvilken anledning kunne vært bedre for å presentere Norges bekymringer?

Dessuten er alltid minst ett framtredende medlem av regjeringen med, som regel utenriksministeren, for å framføre det som måtte være av politiske budskap. Kongen snakker ikke politikk. Når kongen har sagt sine høflige, innledende ord i møter med fremmede statsledere, gir han straks ordet videre til sin utenriksminister, som framfører det politiske budskapet.

Det samme skjemaet ble fulgt i Beijing, men utenriksminister Ine Eriksen Søreide tok ikke opp menneskerettighetene, angivelig fordi møtet mellom de to statsoverhodene «er ikke det best egnede formatet». Men hvilket format kunne være bedre? Xi Jinping er dessuten ingen gallionsfigur. Han er landets mektigste politiker, generalsekretær i kommunistpartiet, formann for partiets militærkommisjon og øverstkommanderende for de militære styrkene.

Hvilken anledning kunne vært bedre for å presentere Norges bekymringer?

Å irritere Kina voldsomt med spørsmål om menneskerettigheter i tiden fram til 2020 er selvfølgelig en dårlig idé.

Men det kunne vært ubehagelig, selvsagt. Kinas holdning ble avlevert av nestlederen for Europa-avdelingen i Kinas UD, som ikke hadde mye til overs for norske journalisters spørsmål om menneskerettigheter. Han ba dem finne på noe bedre å snakke om og ikke være så «besatt» av dette spørsmålet.

Xi Jinping ville neppe vært begeistret heller. Men at spørsmålet ikke ble reist fra norsk side, skyldes trolig at det heller ikke har vært planlagt tatt opp fra norsk side. Bekymring for uigurenes situasjon i Xinjiang skal ha blitt nevnt for kineserne, men vi vet ikke overfor hvem og når.

Utenriksministeren ville ved ankomsten til Beijing «ikke forskuttere» hva diskusjonene ville gå ut på, sa hun til Aftenposten. Men hun sa at Xinjiang-situasjonen hadde vært oppe i de siste forberedende samtalene to uker før statsbesøket begynte.

Hva kan så være grunnen? Politisk ettergivenhet, kanskje kombinert med frykt for at kineserne trekker fram erklæringen som Norge gikk med på for to år siden, kan være en forklaring, selv om utenriksministeren stadig sier den ikke hindrer Norge i å ta opp kontroversielle saker.

Norges kampanje for å bli innvalgt i Sikkerhetsrådet er dessuten et svært viktig tema i Utenriksdepartementets virksomhet for tiden. Norge kjemper for å vinne en plass for de to årene 2021-2022. Valget skjer i 2020, og helt avgjørende er det da at man har støtte fra alle de fem permanente medlemmene, slik at ingen nedlegger veto. De fem er USA, Storbritannia, Frankrike, Russland og Kina.

Å irritere Kina voldsomt med spørsmål om menneskerettigheter i tiden fram til 2020 er selvfølgelig en dårlig idé.

Også kinesiske toppledere er rettsløse når de tas av partiets politi.

Det forblir en politisk gåte hvem utenriksministeren hadde politiske møter eller samtaler med etter møtet mellom kong Harald og Xi Jinping, men før banketten. «Hun vil ikke utbrodere hvem hun snakket med, men sier følgende: -Det er mange som deltar. Det er mange statsråder fra kinesisk side også. Det er politbyråmedlemmer og andre som er høyt oppe i systemet», skrev NTB.

«I stedet, sier hun, har hun diskutert temaet i de andre politiske møtene hun hadde i Beijing i løpet av tirsdagen – uten at hun vil utdype hvem hun hadde disse møtene med», skrev Aftenposten. På forespørsel fra undertegnede etter at den norske delegasjonen var kommet hjem, opplyser Utenriksdepartementets pressetalsmann Frode O. Andersen at han ikke kan si noe mer enn det utenriksministeren sa til mediene i Beijing.

Nye ord

Utenriksministeren holdt én tale i den kinesiske hovedstaden. Den var om Norges internasjonale fredsmekling på konferansen «Asia Mediation Retreat» 16. oktober. Talen var i innhold ikke ulik en tale hun holdt på den norske, årlige fredsmeglerkonferansen Oslo Forum i juni i år, Men der hun et sted i talen på Losby gods snakket om «menneskerettigheter», var ordene i Beijing blitt til «internasjonale standarder» og «ofrenes rettigheter», som er noe annet:

«Norge opptrer upartisk, men ikke verdinøytralt. I forhandlinger fremmer vi internasjonal rett og menneskerettigheter – også der det møter motstand hos partene», het det på Losby gods 19. juni.

I Beijing i oktober lød det nesten det samme, men bare nesten:

«Norway can be impartial, but not neutral. Norway’s engagement is built on principles of democracy and international standards, for instance relating to victims’ rights.» («Norge kan være upartisk, men ikke nøytralt. Norges engasjement bygger på prinsipper om demokrati og internasjonale standarder, for eksempel nær det gjelder ofrenes rettigheter») Hva gjør man ikke for å unngå å irritere vertskapet?

For høy og lav

At menneskerettigheter er et spørsmål for høy og lav i Kina, viste en hendelse som utspilte seg før og under det norske statsbesøket, en av de hittil mest bisarre episodene i forholdet mellom Folkerepublikken og verdenssamfunnet: Kina arresterte og fengslet sjefen for Interpol, en arrestasjon og fengsling som Kina først prøvde å hemmeligholde, og hvor fortsatt mye er ukjent. Også kinesiske toppledere er rettsløse når de tas av partiets politi.

Man må huske hvem som sier det: kona til han som inntil for kort tid siden var viseminister for offentlig sikkerhet.

Etter vel en måned er fortsatt ingenting konkret offentliggjort om fengslingen. Hvilke bestikkelser han har mottatt, er det ikke sagt noe om. Hvor han holdes i arrest er ukjent. Bare Interpols erklæring om at organisasjonens leder var forsvunnet og konas uttalelser til pressen, tvang kinesiske myndigheter på banen. Meng Hongweis siste sms til kona kom 25. september.

Først natt til 8. oktober innrømmet kinesiske myndigheter at han var arrestert. Innrømmelsen kom etter at ministeren for offentlig sikkerhet hadde innkalt et nattlig møte i kommunistpartiets gruppe i departementets ledelse der opplysninger om Mengs påståtte korrupsjon var lagt fram. Han skal ha mottatt bestikkelser. Det er også nedsatt en spesialgruppe som skal etterforske Mengs medarbeidere, het det.  Mye tyder på at Meng er arrestert av politiske grunner.

– Han hadde bare seg selv å takke for at han ble satt under etterforskning siden han hadde insistert på å gjøre ting på sin egen måte, hevdet ministeriet, ifølge South China Morning Post. Han skal altså ha avvist partiets innblanding i Interpol-arbeidet. Dessuten opplyste departementet i april i år at Meng ikke lenger tilhørte partigruppen i departementets ledelse, ifølge The Economist.

Partigruppens nattmøte ble avsluttet med «enstemmig støtte» til etterforskningen og «absolutt politisk lojalitet» til partileder Xi Jinping, ifølge det partistyrte nyhetsbyrået Xinhua.

Kon og barna tør ikke reise hjem.

De foreløpig siste kommentarene fra Interpolsjefens kone bekrefter til fulle at menneskerettigheter og et uavhengig rettsvesen er et prekært behov for hele Kinas befolkning:

– Alle i Kina risikerer dette. Alle bør være bekymret for at noe som dette kan skje med dem, sa Grace Meng i et intervju med nyhetsbyrået Associated Press 20. oktober.

Man må huske hvem som sier det: kona til han som inntil for kort tid siden var viseminister for offentlig sikkerhet. Interpolsjef Meng Hongwei ble arrestert av det nyopprettede politiorganet Den nasjonale overvåkingskommisjon.

Kommisjonen har fått myndighet til å granske ledersjiktene i kommunistpartiet, men også i alle offentlige styringsorganer. Siden Xi Jinping satte i gang kampanjen mot korrupsjon i 2013, er over en million fengslet eller straffet på annen måte, ifølge offisielle kinesiske tall.

Men rettsstatlige prinsipper er ikke styrket. Kommisjonens agenter kan holde pågrepne personer innesperret på steder partiet velger i inntil seks måneder. De trenger ikke informere familie eller andre pårørende hvis de mener det kan hindre etterforskningen, og anholdte har ikke krav på advokat. Ekssjefen for Interpol har verken blitt framstilt for en dommer for varetekt eller fått forsvarer. Kon og barna tør ikke reise hjem.

Det var ikke Norge som fikk Liu Xiaobos enke, Liu Xia, ut av fangenskap tidligere i år, men Tyskland.

Meng Hongweis skjebne kan få negative følger for Kinas internasjonale status. Hvilken internasjonal organisasjon vil etter dette føle seg komfortabel med å velge en kinesisk leder? Noen av statene som stemte for en kinesisk leder for Interpol i 2016, vil kanskje også betenke seg ved neste anledning. Interpol er verdens nest største internasjonale organisasjon med 192 medlemsland. Bare FN er større.

Hva hvis FNs generalsekretær skulle bli en kineser fra Folkerepublikken? Xi Jinping har naturligvis vært klar over følgene arrestasjonen kunne få for Kinas rykte utenlands, men gjennomførte arrestasjonen likevel. Det er tankevekkende og antyder et arrogant selvbilde av hvilken innflytelse landets ledere nå mener å ha.

Mange er naturlig nok rystet. Men man burde ikke bli det. Kina har uavbrutt gått i retning av å bli et stadig mer omfattende og stramt diktatur, med en knust opposisjon og en overvåking av hele samfunnet som verden ikke har sett maken til. Det har vært en helt entydig tendens siden Xi Jinping grep makten høsten 2012.

 «Norge har lært leksen»

Mens europeiske stater som særlig Tyskland og Frankrike, men også andre, fortsatt snakker åpent og direkte om menneskerettigheter og demokrati, har Norge lovet Kina å ikke irritere diktaturet på noe vis, og gjør det heller ikke. Det var ikke Norge som fikk Liu Xiaobos enke, Liu Xia, ut av fangenskap tidligere i år, men Tyskland.

Det norske knefallet for Kina etter seks års boikott fra kinesisk side på grunn av fredspristildelingen til Liu Xiaobo i 2010 er registrert som et av de klareste eksemplene på at et europeisk land som lar seg kneble av kinesisk press i en rapport som har fått stor oppmerksomhet internasjonalt.

Tyskland slo alarm etter en bølge av kinesiske oppkjøp.

«Det mest høyprofilerte europeiske tilfellet i denne kategorien er Norge…Norge ser virkelig ut til å ha «lært leksen» av denne episoden. For eksempel nektet Norges statsminister Erna Solberg å kommentere oppfordringer om å løslate Liu Xiaobo i juli 2017 fordi hun ikke ville sette gjenopptagelsen av forhandlingene med Kina om en frihandelsavtale i fare», heter det i rapporten Authoritarian Advance – Responding to China’s Growing Political Influence in Europe, utgitt av Global Public Policy Institute (GPPI) og Mercator Institute for China Studies (merics) i Berlin i februar 2018.

En lite flatterende omtale av Norge fra to institusjoner med solid ry.

Flere land

Norge er definitivt ikke det eneste europeiske landet som lar alt snakk om rettigheter og demokrati fare for å styrke utsiktene til kinesiske yuan-inntekter. Det liberale britiske ukemagasinet The Economist oppsummerte nylig under overskriften «Kinas planer for Europa»:

– Kina bruker også sine finansielle muskler til å kjøpe politisk innflytelse. Tsjekkias president Milos Zeman ønsker at landet hans skal bli Kinas «usenkelige hangarskip» i Europa. Hellas blokkerte i fjor EU i å kritisere Kinas menneskerettighetspraksis i et FN-organ. Ungarn og Hellas hindret EU i å støtte en domstolskjennelse mot Kinas ekspansive, territoriale krav i Sør-Kinahavet. Mot slik opptreden er det bare forstandig for europeerne å være nervøse, lød The Economists korte sammenfatning av en klar tendens der lov og rett viker til fordel for kinesiske lån, investeringer og markedsadgang.

Norge arbeider intenst for fortgang i forhandlingene om en frihandelsavtale med Kina, en type avtale som hittil bare Sveits og Island har inngått i Europa. Andre stater i Europa har derimot begynt å se hvilke farer som lurer ved å gi et diktatur som Kina fri adgang, mens Kina selv holder fast ved sine strikte begrensninger for utenlandsk virksomhet, sin strenge sensur og sitt omfattende hemmelighold.

Det man hører mindre om i forbindelse med CASS, er akademiets direkte underordning sentralkomiteen i det kinesiske kommunistpartiet.

Tyskland slo alarm etter en bølge av kinesiske oppkjøp, også av strategisk viktig industri i 2017 og vedtok nye regler om å vurdere hensyn til nasjonal sikkerhet ved framtidige oppkjøp. Frankrike og andre vurderer å følge etter. Det er å håpe at Norge snakker litt med vårt viktigste samarbeidsland i Europa om slike spørsmål før en frihandelsavtale inngås.

Forskningssamarbeid?

Utenfor de akademiske sirkler har det ikke vært mye oppmerksomhet om symposiet og samarbeidsavtalen som ble inngått mellom Kinas samfunnsfaglige vitenskapsakademi (CASS, China Academy of Social  Science) og Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI). Men avtalen er enda et skritt som vil øke det offisielle Kinas innflytelse i Norge.

CASS har spilt en sentral rolle i kontakten mellom norske og kinesiske akademiske institusjoner i lengre tid. Akademiet har vært hovedsamarbeidspartner for forskningsstiftelsen FAFO som har vært aktive i Kina siden 1994. Representanter for Norsk senter for menneskerettigheter (SMR) og juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo møtte også ledelsen for CASS da de besøkte Kina i 2017 for å styrke samarbeidet med Kina.

Det man hører mindre om i forbindelse med CASS, er akademiets direkte underordning sentralkomiteen i det kinesiske kommunistpartiet. Dagens president for CASS, Xie Fuzhan, som tiltrådte tidligere i år, er medlem av sentralkomiteen i partiet og har vært det siden 2007. Det er hans tredje periode som medlem av det politiske maktsenteret i Kina. Visepresident Wang Jingqing er varamedlem til partiets sentralkomité. Den andre visepresidenten, Li Peilin, var varamedlem til den forrige, 18. sentralkomiteen i partiet.

CASS’ ledelse utgjøres rett og slett av «den ledende partigruppen», som består av seks framtredende partimedlemmer, framgår det av akademiets hjemmeside. Siden oppstarten i 1977 har samtlige presidenter for CASS vært medlemmer av kommunistpartiets sentralkomité, to av dem sågar i politbyrået. Det er altså en helt sentral akademisk institusjon for kommunistpartiets ledelse. Hvilken frie forskning kan utgå av denne ledergruppen?

Nå strekker CASS’ armer seg også sterkere mot Norge.

Rapporten «Authoritarian Advance» omtaler CASS som et av de vesentlige instrumenter Kina bruker for følge med på europeisk opinion og særlig det kinesiske «Belt and Road Initiative», de gigantiske utbyggingsplanene Kina har igangsatt overfor nesten hele verden. Rapporten beskriver en velorganisert kinesisk offensiv blant akademikere og akademiske institusjoner i Europa, særlig Sentral- og Øst-Europa, for å vinne fram med kinesiske synspunkter.

«Spesifikt har Beijing gitt CASS i oppgave å samle kinesiske og utenlandske beslutningstakere på høyt nivå og akademikere fra tankesmier i former som offisielt rubriseres som folk-til-folk-utveksling. I tillegg har Beijing instruert CASS til å opprette avdelinger i utlandet. Dette nye ansvaret kommer i tillegg til andre kinesiske tenketanker som mer tradisjonelt er knyttet til kinesiske etterretningsframstøt… I Europa har CASS’ armer så langt strukket seg hovedsakelig til Sentral- og Øst-Europa», heter det i rapporten.

Initiativene i Europa kommer som følge av planer utviklet av det kinesiske kommunistpartiets hovedkontor i 2015, ifølge «Authoritarian Advance». Det første lokale instituttet ble opprettet i Budapest i 2017. Nå strekker CASS’ armer seg også sterkere mot Norge.