Er den norske eliten elitistisk?

Kritikk av eliter er ikke noe nytt fenomen. Kjente filosofer som Christopher Lasch (1996) og Peter Sloterdijk (2000) har kritisert elitene for å se ned på massene og for å underkjenne deres kulturelle smak og intellektuelle nivå.

Det er faktisk en tradisjon i deler av vestlig tenkning for en slik nedlatende holdning til folket, borgerne eller velgerne. I mellomkrigstiden hevdet for eksempel kjente filosofer at massenes økte deltakelse i samfunnet var truende for de europeiske sivilisasjonene.

I de senere årene har enkelte amerikanske filosofer kritisert velgerne for ikke å ha nok kunnskap til å kunne delta i demokratiske valg. Det har til og med blitt foreslått at bare de mest kunnskapsrike velgerne skal få lov til å delta i valg.

Å peke på elitistiske holdninger hos elitene er dermed ikke ubegrunnet.

 

Elitismekritikk i praksis

Angrep på eliten er også en del av retorikken til populistiske grupperinger og partier. Både Brexit i England og Trumps valgseier i USA har blitt forklart som resultat av folkelig misnøye med nedlatende eliter som ikke tar hensyn til velgernes behov.

En fortelling om avstand mellom elitene og folket er heller ikke ukjent i Norge, noe følgende sitater illustrerer:

• «AP er veldig elitistisk og høyt hevet over folket, men folk vil ikke lenger bli ignorert og behandlet som idioter» (Siv Jensen, Dagbladet 27. mars 2009).
• «Jeg misliker også elitene, og de som forakter vanlige folk. Og i EU har de skapt seg et paradis for økonomer og diplomater, næringslivsledere og politikere som ikke liker de folkene som har innsatt dem og heller vil flykte bak lukkede dører i Brussel» (Per Edgar Kokkvold, Dagsavisen 11. juni 2016)
• «Lysbakken er snobbete og elitistisk» (Olav Gunnar Ballo, Bergens Tidende 2017).
• «Ultima-festivalen er elitistisk, selvgod og kvalmende» (Ragnar Søderlind, Ballade 2017)

 

Norsk elitisme?

Er så eliten eller elitene i Norge elitistiske? Problemet med å svare på dette spørsmålet er at ordene «elitisme» og «elitistisk» brukes om flere ulike fenomener og holdninger, noe også de foregående sitatene viser.

Derfor er det nødvendig med noen presiseringer og avgrensninger. Jeg vil rette oppmerksomheten mot tre former for elitisme eller elitistiske holdninger:

1. Elitisme i form av at eliten er i utakt med befolkningens behov og meninger.
2. Elitisme i form av at elitene er skeptiske til og reiser tvil om borgernes eller velgernes politiske interesse og kompetanse.
3. Det vi kan kalle en anti-demokratisk elitisme med brodd mot politikerne og det politiske systemet. Representantene for denne formen for elitisme anser ikke at politikerne er godt nok skikket til å styre landet. Her dreier det altså om elitistiske holdninger mellom ulike elitegrupper.

 

Eliter i utakt?

Lederskapsundersøkelsen 2015, en spørreundersøkelse der 1351 toppledere fra ti ulike sektorer i det norske samfunnet deltok, kan fortelle oss om norske eliter gir uttrykk for disse ulike formene for elitisme.

I undersøkelsen definerte vi eliter som personer og grupper som innehar formelle topposisjoner i viktige institusjoner og organisasjoner i samfunnet.

Ut fra denne definisjonen omfatter elitene både biskoper, generaler, avisredaktører, stortingsrepresentanter, konsernsjefer og styreledere i det private næringslivet, høyere embetsmenn i forvaltningen, universitetsrektorer, og ledere av kulturinstitusjoner. Holdninger i denne gruppa kan vi sammenstille med holdninger i befolkningen generelt.

Dermed kan vi undersøke om norske eliter er i utakt med befolkningen i synet på sentrale politiske spørsmål.

Opplysningene om borgernes meninger er hentet fra Valgundersøkelsen 2013.

Dermed kan vi undersøke om norske eliter er i utakt med befolkningen i synet på sentrale politiske spørsmål, som innvandring og fordeling.

Ettersom kritikk om elitisme ofte retter seg mot politikere, har jeg skilt ut politikerne som deltok i Lederskapsundersøkelsen. Dette er stortingsrepresentanter, utvalgte ordførere og statssekretærer.

Jeg har valgt ut politikere fra SV, Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet for å få fram kontrastene mellom de ulike fløyene i norsk politikk.

 

Innvandringspolitisk avstand

Dersom man undersøker hvordan de ulike gruppene plasserer seg på en skala som måler holdninger til innvandringspolitikken, vil man se at både de ulike norske elitegruppene og mange av politikerne er i utakt med befolkningen.

Lave verdier på skalaen som er brukt her indikerer at en bør gjøre det lettere for innvandrere å få adgang til Norge, og høye verdier er et uttrykk for at det bør satses på en sterkere begrensning av innvandringen.

Politikerne fra Fremskrittspartiet skiller seg ut ved å være klart strengere enn gjennomsnittet i befolkningen.

Generelt ønsket befolkningen i 2013 en strengere innvandringspolitikk enn elitene og representantene for de ulike partiene. Som en ser av figuren ovenfor, er det politikerne fra Høyre og Fremskrittspartiets som fra hver sin kant ligger nærmest velgernes syn (i 2013) når det kommer til innvandringspolitikken.

Politikerne fra Fremskrittspartiet skiller seg ut ved å være klart strengere enn gjennomsnittet i befolkningen.

 

Større samsvar i fordelingsspørsmål

Undersøker man derimot befolkningens og elitenes syn på utbygging av offentlige tjenester versus nedsetting av skattene, er avstanden mellom elitene generelt og holdningene i befolkningen klart mindre.

Et flertall på rundt 70 prosent i begge grupper synes det er viktigere å bygge ut offentlige tjenester enn å sette ned skatten. I dette spørsmålet står politikerne lenger fra borgernes syn.

Ikke uventet plasserer partipolitikerne fra de to fløyene seg i hver sin ende av skalaen. Så godt som alle politikerne fra SV og Arbeiderpartiet støtter videre utbygging av offentlige tjenester. Nærmest alle politikerne fra Høyre og Fremskrittspartiet er uenige.

Elitegruppene er forholdsvis like hverandre i sine oppfatninger.

Nå vil kanskje noen innvende at jeg viser gjennomsnittstall for elitene. Det kan jo skjule store variasjoner mellom de ulike elitegruppene. Det er bare delvis riktig.

Næringslivseliten og toppene i forsvaret skiller seg riktignok ut med å ligge nærmere Høyre i sine holdninger, men resten av elitegruppene er forholdsvis like hverandre i sine oppfatninger.

 

Elitenes syn på velgerne

Dersom man ser nærmere på den andre formen for elitisme, altså norske eliters syn på borgernes politiske interesse og kompetanse, vil man oppdage at relativt få i eliten synes velgerne har for lite kunnskap, men at relativt mange mener de har for liten interesse for politikk.

Bare et mindretall av norske eliter – 29 prosent – mener at borgerne kan for lite om politikk til å ta fornuftige politiske valg. Derimot synes et flertall – 76 prosent – at det er for mye politisk likegyldighet i befolkningen. En knapp majoritet mener at folk flest lar seg for lett påvirke av markante politikere.

Ser man på partipolitikerne, er de klart mindre enige enn de øvrige elitene om at velgerne har for lite kunnskap om politikk.

Hva så med den tredje formen for elitisme, den antidemokratiske?

Samtidig er det klare forskjeller mellom partiene. Mens ingen av SV’s partipolitikere mener at velgerne mangler kunnskap om politikk, er 27 prosent av Frp’s partipolitikere tvilende til borgernes politiske kompetanse.

 

Ingen antidemokratisk elite

Hva så med den tredje formen for elitisme, den antidemokratiske? Undersøkelsen vi har gjort viser at norske eliter til dels er kritiske til politikerne.

Et stort flertall på 77 prosent synes at politikerne er for opptatt av å følge stemningsskifter i befolkningen.

Men samtidig: Denne kritiske holdningen fører ikke til at elitene mener at landet ville ha vært bedre styrt om viktige beslutninger ble overlatt til faglige eksperter eller vellykkede næringslivsledere.

Med andre ord: Norske eliter kan nok være kritiske til politikerne, men en antidemokratisk elitisme har liten grobunn i det norske samfunnet.

 

Både ja og nei

Så hva blir da svaret på spørsmålet? Er den norske eliten elitistisk?

Til alle som ønsker klare svar er jeg redd svaret må bli både ja og nei. Norske eliter er, ikke overraskende, i utakt med befolkningen i synet på innvandringspolitikken. Avstanden er forholdsvis liten når det gjelder andre sentrale politiske spørsmål.

Om norske eliter er mer eller mindre elitistiske enn elitene i andre land vet vi faktisk ikke.

Det er verdt å merke seg at norske eliter i liten grad er bekymret for befolkningens kunnskapsgrunnlag for å kunne delta i valg. Dessuten er partipolitikerne klart mindre bekymret enn de andre elitegruppene. Men elitene uttrykker likevel en bekymring for politisk likegyldighet hos borgerne.

Om norske eliter er mer eller mindre elitistiske enn elitene i andre land vet vi faktisk ikke. Det finnes ikke internasjonale undersøkelser som gir grunnlag for å svare sikkert.

Ut fra all annen informasjon om situasjonen i andre land vil jeg likevel gjette at norske eliter er mindre elitistiske enn sine internasjonale kolleger.

Denne teksten er en tilpasset versjon av foredraget Trygve Gulbrandsen holdt under Institutt for samfunnsforsknings sensommertreff den 23. august i år.