FOTO: screenshot "the apology"/nfb.ca

Om verdighet og ære

Den som utsetter en annen for krigsforbrytelser er ikke i en posisjon til å avgjøre når saken er over

Noe av det mest rystende jeg har lest i mitt liv er rettsdokumenter fra overgrepene i krigen på Balkan. Forferdelige beretninger om voldtekt og tortur, men som dessverre ikke er enestående i sitt slag. Seksuelle overgrep i krig og konfliktsoner er en utfordring som strekker seg over både tid og landegrenser. Men noen nasjoner er spesielt dårlige på å forholde seg til sin egen historie om brudd på menneskerettighetene.

Tidligere i sommer publiserte jeg et intervju med den britiske forfatteren Mary Lynn Bracht på våre nettsider. Bracht er aktuell med sin debutbok «Hvit krysantemum», som tematiserer de såkalte «trøstekvinnene», som er en eufemisme for prostituerte og traffikerte kvinner. Mellom 50.000-200.000 koreanske, men også av andre nasjonaliteter, kvinner og jentebarn ble av den japanske kolonimakten utsatt for massive overgrep under andre verdenskrig. Men også etter kolonitiden og verdenskrigen ble rundt 55.000 kvinner og barn utsatt for seksuell vold i voldtektsleirer tiltenkt amerikanske soldater i såkalte «Recreation and Amusement Association» (RAA).

Å være klar over et ansvar er ikke det samme som å ta det.

Boka til Bracht og svarene hennes til meg inneholder blant annet en kritikk av japanske myndigheter. Det vil den japanske ambassaden i Norge åpenbart ikke ha noe av, men eksemplifiserer bare med sitt tilsvar hvordan den statlige misogynien i Japan fortsatt lever i beste velgående.

Og ikke bare det: De adresserer tilsvaret sitt til meg. Jeg leser det som et dårlig forsøk på en irettesettelse. Så bare i den anledning skal de derfor også få mine personlige meninger om saken. Det er det minste jeg kan gjøre for å holde liv i samtalen om en gruppe kvinner som snart selv vil gå ut av historien uten å ha fått en oppriktig unnskyldning for krigsforbrytelser.

Bakgrunnen for konflikten

Hver eneste onsdag i 25 år har koreanske kvinner og menn samlet seg foran den japanske ambassaden i Seoul for å protestere mot det de fortsatt mener er en manglende unnskyldning for saken om de såkalte trøstekvinnene. For selv om en avtale ble skrevet under i 2015 av japanske og den daværende sørkoreanske presidenten Park Guen-hye, en president som nå sitter fengslet for korrupsjon, var det en avtale som kom på plass uten å inkludere kvinnene selv. Det er også en avtale som nåværende president i Sør Korea, Moon Jae In, har vært kritisk til. En avtale som ifølge Japan skulle løse problemet med trøstekvinnene «endelig og ugjenkallelig». Det fastholder de, på tross av at daværende president Guen-Hye nå altså sitter fengslet.

De vil ikke glemme heller. De vil at verden skal huske.

Avtalen mellom de to landene innebar en sum tilsvarende 70 millioner norske kroner til et fond for trøstekvinnene administrert av koreanske myndigheter. I avtalen står det også skrevet, ifølge ambassaden selv, at: «‘Comfort women’-saken, som involverte japanske militære myndigheter på den tid, var en alvorlig fornærmelse mot et stort antall kvinners ære og verdighet, og Japans regjering er smertelig klar over ansvaret i dette perspektiv».

Hva betyr dette? At de er lei seg først og fremst fordi de brakte skam over kvinner? Uansett, å være klar over et ansvar er ikke det samme som å ta det. Ei heller er det det samme som å unnskylde uforbeholdent.

En diplomatisk blemme

Problemet er dette: Japan vil ikke anerkjenne, de vil glemme. Den japanske statsministeren skal ved en anledning ha sagt om disse kvinnene at: «det er ikke bevist tvang». Og i avtalen har de skrevet: Endelig og ugjenkallelig. Men for de tusenvis av familier som mistet et jentebarn, en søster eller mor, eller for de kvinner som hele sitt voksne liv har måttet leve med skammen og skadene, er det umulig å glemme. Og det er nettopp poenget: De vil ikke glemme heller. De vil at verden skal huske.

For disse kvinnene og deres familier er «Vi er klar over at du opplevde det sånn, det er dumt, nå snakker vi aldri mer om det» ikke en beklagelse i det hele tatt. For dem er avtalen et ledd i å usynliggjøre historien deres. Penger mot taushet. Det har blitt en diplomatisk blemme for Japan at disse kvinnene nekter å føye seg, et land som helst ikke vil at verden skal huske på deres militære makt gjennom historien.

Over 95 prosent av landets tilfeller av seksuell vold blir ikke rapportert til politi eller myndigheter.

Men Sør Koreas nåværende president, Moon Jae In, på sin side har åpenbart tatt til seg kvinnenes stemmer. Han har, etter pågående press fra kvinnene og deres støttegrupper, uttalt at «den som utsetter en annen for krigsforbrytelser er ikke i en posisjon til å avgjøre når saken er over». I Seoul i fjor ble det dessuten reist en bronsestatue av en trøstekvinne foran den japanske ambassaden, og i år markerte Sør Korea den første nasjonale dagen for trøstekvinnene. Japan responderte på statuen med å trekke ut to diplomater og dessuten true Sør Korea med å blant annet stanse høynivådiskusjoner om økonomi.

En patriarkalsk kultur

Men det er kanskje ikke bare myndighetene i Japan som er problematiske. I dokumentaren «the apology» kan man se eldre, koreanske, tidligere trøstekvinner/barn bli tatt imot i Tokyo av en mobb av menn med roperter som skriker ting som «Kom deg ut din skamløse, koreanske hore!». Et eksempel på landets patriarkalske kultur.

(The Apology, Tiffany Hsiung, National Film Board of Canada)

Å være feminist, eller bare sette søkelys på kvinneundertrykkelse i Japan, virker ikke som en enkel oppgave. I dokumentaren «Japan’s Secret Shame», som ble vist på BBC tidligere i vår, kommer det tydelig fram at landet sliter litt med å anerkjenne et åpenbart misogynistisk problem. Over 95 prosent av landets tilfeller av seksuell vold blir ikke rapportert til politi eller myndigheter. Kanskje ikke så rart, når landet ikke engang vil høre snakk om overgrep fra over 70 år bakover i tid.

Det finnes en tråd farget rød av blod fra kvinners kropper som går gjennom historien vår.

«Saken om trøstekvinnene er ikke bare et historisk problem mellom Sør Korea og Japan. Det er en sak om seksuelt misbruk av kvinner i krig og på samme tid en sak om kvinners rettigheter,» sa presidenten i Sør Korea under en seremoni på den nasjonale dagen for trøstekvinnene i år. Og det er nettopp det som er noe av motivasjonen bak boka til Bracht.

Kvinners kropper, en slagmark

Det finnes en tråd farget rød av blod fra kvinners kropper som går gjennom historien vår. Voldtekt som våpen i krig er en vesentlig del av denne tråden. Fra Rwanda i Afrika til Bosnia i Europa og videre gjennom Syria i Midtøsten og over til Japan i Asia. Fra tidenes morgen og fram til i dag. Historiene er ikke unike, men mange av dem har blitt dysset ned. De finnes er hjemme også. Historier dynket så grundig i skam at ofrene ofte har blitt dømt til å bære byrden alene med seg i graven. Overgriperne har gått straffefrie.

Nettopp derfor er vi ikke ferdig med saken når en overgriper sier: Vi beklager at dere opplevde det sånn.

Nettopp derfor er det så viktig at omverdenen anerkjenner og husker det som skjedde i Japan. Nettopp derfor er vi ikke ferdig med saken når en overgriper sier: Vi beklager at dere opplevde det sånn.