Hvordan opprettholde veksten i utviklingsland med høy gjeld?

Teksten er skrevet sammen med Reza Baqir og Ishac Diwan. 

CAMBRIDGE: Dette kan bli et svært hardt år for utviklingslandene ettersom stadig flere land blir rammet av gjeldskriser. Flere land er allerede ute av stand til å betjene gjelden (deriblant Libanon, Sri Lanka, Russland, Surinam og Zambia) og mange andre land trenger akutt gjeldslette for å avverge økonomisk kollaps og sterkt økende fattigdom.

Den rådende måten å håndtere gjeldskriser på er å forhandle fram komplekse pakker — forhandlinger som involverer skyldnerlandet, internasjonale finansinstitusjoner og andre eksterne kreditorer. Nasjonale aktører, deriblant hjemlige obligasjonseiere og fagforeninger, spiller også en rolle ettersom de må beskytte sine egne interesser.

Nøkkelen til gjeldsavtaler som virker mer bindende for alle parter, er å utforme dem på en måte som åpner for vekstmuligheter.

Forhandlingsprosessen, som involverer mange parter, kan ta lang tid. Ofte er det betydelig nasjonal og global innsats for å forsøke å påvirke resultatet til egen fordel ved å skyve en større del av tapsbyrden over på andre, samtidig som situasjonen i skyldnerlandet forverres.

Det at framvoksende økonomier i stadig større grad spiller rollen som offisielle kreditorer (i bilaterale relasjoner), gjør prosessen enda mer kompleks — en prosess som er svært vanskelig fra før.

Kina, India, land i Midtøsten og andre, har ikke tidligere tatt del i konvensjonelle gjeldsletteordninger. Dette kompliserer koordineringsarbeidet. Samtidig kan de ulike interessene og forståelsene blant disse kreditorene føre til mer destruktive prosesser som følge av selvoppfyllende forventninger — som bankkriser og plutselig reversering av kapitalstrømmer.

Nøkkelen til gjeldsavtaler som virker mer bindende for alle parter, er å utforme dem på en måte som åpner for vekstmuligheter. Utsiktene til stor nok vinning kan få alle parter til forhandlingsbordet, ettersom alle kan tjene på resultatene av en slik pakke og fordele gevinsten seg imellom.

Vekstfremmende gjeldssanering krever en avtale mellom tre ulike parter. Myndighetene i skyldnerland har kun råd til å investere i vekstmuligheter og kan kun kutte i uproduktive og ineffektive utgifter dersom de mottar ytterligere midler. De internasjonale finansinstitusjonene kan kun føle seg trygge på å låne ut disse midlene dersom de eksisterende kreditorene sier ja til gjeldsreduksjon (og gjør det lettere å betjene gjelden).

Framtidig økonomisk vekst ville ha vært enda lavere i fravær av nye investeringer som tilpasser vekstbanen til nye realiteter.

De eksisterende kreditorene vil på sin side kun gi gjeldslette hvis de internasjonale finansinstitusjonene kan anvende effektive betingelser (kondisjonalitet) som sørger for at skyldnerlandenes myndigheter iverksetter og opprettholder de rette vekstfremmende tiltakene.

Med en ny bølge av gjeldsforhandlinger i anmarsj, må enkelte deler av disse omfattende avtalene oppdateres og tilpasses nye globale realiteter.

Et viktig spørsmål er hvilke vekstmuligheter som finnes. Utviklingen vi har sett i verdensøkonomien i det siste — som avglobalisering, avkarboniseringstiltak og den eksportorienterte vekstmodellens bortgang — har sannsynligvis svekket vekstpotensialet til lavinntektslandene.

Under gjeldsreduksjonsforhandlinger bør man derfor ikke overdrive mulighetene til framtidig vekst. Tapte vekstmuligheter må møtes med kraftigere gjeldsreduksjon — som en ytterligere kostnad. Men like viktig: Framtidig økonomisk vekst ville ha vært enda lavere i fravær av nye investeringer som tilpasser vekstbanen til nye realiteter.

Fordi det forventes at globale matpriser vil variere langt mer de neste årene, dreier tilpasning seg også om bedre matsikkerhet.

Dersom nye vekstmuligheter blir finansiert gjennom ferske midler og er lønnsomme, kan de redusere behovet for gjeldsreduksjon ved at de (i det minste) delvis bidrar til å motvirke de svekkede vekstmulighetene som følge av nedgang i den internasjonale handelen.

Mulighetene som gjør seg gjeldende og behovene for finansiering er mest åpenbare med tanke på det grønne skiftet. Klimaendringene svekker vekstutsiktene i lavinntektsland mest, delvis grunnet disse landenes geografiske beliggenhet og delvis fordi befolkningen der er mer sårbar og dårligere rustet til å håndtere klimarisiko.

Grønn vekst dreier seg i stor grad om å iverksette offentlige tiltak for å oppveie for disse negative kreftene. Men grønn vekst dreier seg også om å dra nytte av nye muligheter.

Investeringer i klimatilpasning dreier seg blant annet om prosjekter med følgende som mål: å beskytte mot høyere havnivå, å redusere saltholdigheten i elver, å styrke infrastruktur som veier og broer og å bevare vannressursene på en bedre måte.

For at dette skal skje, må tilnærmingen til de internasjonale finansinstitusjonene endre seg.

Fordi det forventes at globale matpriser vil variere langt mer de neste årene, dreier tilpasning seg også om bedre matsikkerhet. Avdempende klimatiltak vil på sin side i stor grad dreie seg om å produsere ren energi — sol- og vindkraftteknologi som krever tunge investeringer i starten.

For at dette skal skje, må tilnærmingen til de internasjonale finansinstitusjonene endre seg. Kondisjonaliteten må tilpasses de nye utviklingsutfordringene og omfatte den nye vekstagendaen. Man må gå bort fra en alt for sterk vektlegging av makroøkonomiske mål og over til sosialt akseptable tiltak som understøtter behovet for grønn vekst.

Siden det sannsynligvis vil ta lenger tid før man ser positive vekstresultater, må kondisjonaliteten gradvis gjøre seg gjeldende i samsvar med dette.

De internasjonale finansinstitusjonene må også påta seg en større finansieringsrolle, både direkte og gjennom tiltak for å få private finansselskaper til å yte mer.

De internasjonale finansinstitusjonene må i enda større grad enn tidligere sørge for finansiering (i form av ferske midler) på et tidlig tidspunkt, fram til skyldnerland gjenoppretter sin kredittverdighet og markedstilgang ettersom de håndterer overgangen til en ny vekstbane.

De internasjonale finansinstitusjonene må svare på endringene i sammensetningen av kreditorer og utformingen av gjeldsavtaler.

Investeringsbehovet knyttet til det grønne skiftet er langt større enn (de nå utdaterte) reformene som ble gjennomført på 1980-tallet, der man simpelthen flyttet ressurser fra offentlig til privat sektor (og konsentrerte seg om et snevrere spekter av offentlige utgifter).

Med tanke på hvilke verdifulle vekstmuligheter som finnes, kan størrelsen på de internasjonale finansinstitusjonenes utlån og omfanget av gjeldsreduksjon som kreves være negativt korrelert. Et ambisiøst utlånsprogram bør føre til høyere vekst og dermed kreve mindre gjeldsreduksjon.

Til slutt: De internasjonale finansinstitusjonene må svare på endringene i sammensetningen av kreditorer og utformingen av gjeldsavtaler. Å få til avtaler i dag der man fordeler byrden, er mer komplisert fordi en større del av gjelden stammer fra private kreditorer og fordi vi har sett framveksten av nye kreditorer (spesielt Kina, India, Russland og enkelte andre land).

Dersom de nye stats-tilknyttede kreditorene kommer til å tape betydelige summer knyttet til sine utlån, er det ikke urimelig å forvente at de vil ha større innflytelse på hvordan prinsippene for gjeldssanering blir utformet.

Dette krever en kombinasjon av kraftigere gjeldsreduksjon og lengre tidshorisonter.

På kort sikt må prinsippene anvendes på fleksible måter for å sikre framgang. Over tid må de store endringene i det stats-tilknyttede kreditor-landskapet gjenspeiles i sammensetningen av styrene til de internasjonale finansinstitusjonene.

Økonomisk vekst spiller fortsatt en avgjørende rolle for vellykkede gjeldsavtaler. Men selv under de beste omstendigheter vil utviklingslandenes vekst sannsynligvis være lavere og mer orientert mot den hjemlige økonomien. Dette krever en kombinasjon av kraftigere gjeldsreduksjon og lengre tidshorisonter.

Dersom man skal kunne realisere nye investeringsmuligheter, vil det kreve ny finansiering og nye former for kondisjonalitet. Og en stor del av finansieringen vil måtte komme tidlig og i stor grad fra de internasjonale finansinstitusjonene fram til utviklingsland har funnet fram til en ny og troverdig vekstbane.

Oversatt av Marius Gustavson

 Teksten er skrevet sammen med Reza Baqir og Ishac Diwan. 

Reza Baqir er tidligere sentralbanksjef i Pakistan og er tilknyttet Mossavar-Rahmani Center for Business and Government ved Harvard Kennedy School.

Ishac Diwan er forskningsleder ved Finance for Development Lab.

Copyright: Project Syndicate, 2023.
www.project-syndicate.org