Opptøyer og ydmykelse i Storbritannia

I Storbritannia rister det av sinne og frustrasjon om dagen, så det drønner i Guinness-glass. Det har blitt overraskende lite skrevet om i norske medier, klemt mellom OL-oppdateringer, en absurd amerikansk valgkamp og rapporter fra krigene i Ukraina og Gaza.

Opptøyene har herjet en rekke britiske byer etter at tre småjenter ble drept på dansekurs av en ung britisk statsborger, med foreldre fra Rwanda.

Samtidig er det verdt å nevne at mange blant de 37 prosentene ikke generelt er kritiske til et multikulturelt samfunn.

At det kommer reaksjoner på de groteske drapene, er det lett å forstå. Men hvor kommer det enorme sinnet fra, som har ført til angrep på moskeer, asylmottak og privat eiendom – en brutalitet som for lengst har bikket over fra fredelige demonstrasjoner til ekstreme og voldelige opptøyer?

Statsminister Keir Starmer har fordømt det han beskriver som «far-right thuggery». Det er lett å forstå at man tyr til en slik analyse med graden av brutalitet og rasisme som preger opptøyene. Men er det så lurt å avfeie sinnet som herjer Storbritannia, som kun høyreekstrem ideologi?

Deler av opprøret er ideologisk drevet, av aktører på ytre høyre fløy, som spiller på innvandringsmotstand. 37 prosent av den britiske befolkningen ønsker seg en strammere linje i innvandringspolitikken. Hos flere er det åpenbart et ulmende sinne, som nå kommer ut i lovløse tilstander, mobber i gatene og påtente asylmottak.

Selv om høyreekstreme har spilt en rolle i å drive fram vold og konflikt, er det andre dype spenninger i det britiske samfunnet som nok også har bidratt til dagens situasjon.

Samtidig er det verdt å nevne at mange blant de 37 prosentene ikke generelt er kritiske til et multikulturelt samfunn, men ønsker en justering av innvandringspolitikken. For tall viser at briter generelt har blitt mer positive til å leve i et flerkulturelt samfunn.

Selv om høyreekstreme har spilt en rolle i å drive fram vold og konflikt, er det andre dype spenninger i det britiske samfunnet som nok også har bidratt til dagens situasjon. Skarpe Øyvind Bratberg, statsviter og en av våre fremste Storbritannia-eksperter, har blant annet forklart opptøyene som «drevet fram av sosial ydmykelse».

Og det er relevant å forstå hva et økonomisk og sosialt fall kan gjøre for en gruppe. For fall har det vært. Fraser Nelson, sjefredaktør for det konservative tidsskriftet The Spectator, peker på at etnisitet spiller en rolle for hvordan det går for en i livet, i Storbritannia.

I dag gjerne med motsatt fortegn enn tidligere. For eksempel studerer 76 prosent av arbeiderklassejenter med bangladeshisk bakgrunn ved et universitet. Tilsvarende tall for arbeiderklassegutter uten minoritetsbakgrunn er 15 prosent. Med forståelse for at man kan møte hindre på andre samfunnsområder som ikke-hvit i Storbritannia, er det likevel talende tall.

Vi skal likevel være forsiktige med å lene oss trygt tilbake.

Fallet for den hvite, britiske arbeiderklasse-mannen har ikke bare skjedd relativt til andre grupper. Inntektsnivået og levekårene til denne gruppen har, i relative termer, stupt. Den gjennomsnittlige britiske lønnsmottaker har enda ikke opplevd reallønnsvekst siden finanskrisen i 2008 – en lønnsstagnasjon som av briter omtales som den lengste siden Napoleon. Samtidig har det blitt gjort store kutt i velferdsordninger.

Det som en gang var stolte byer med industriarbeiderkultur, er blitt erstattet av økonomisk stagnasjon og call-sentre med begredelige arbeidsvilkår og svake fagforeninger.

Den harde økonomiske politikken, som særlig det britiske høyrepartiet har ført i et halvt århundre, har ydmyket folk. Kanskje er opptøyene som har rettet seg mot minoriteter de siste ukene, en speiling av sinnet som tidligere har hatt London og Brussel som mottaker.

Tall fra nabolandet Sverige gir også grunn til å tro at økonomi har en god del å si for motstand mot minoriteter og innvandring. Forskningen viser at det ikke var den store innvandringen etter 2015 som utelukkende skapte grobunn for det høyreekstreme og innvandringskritiske Sverigedemokraternas opptur.

Et solid og universelt velferdstilbud virker langt fra fredet.

Kuttpolitikken i velferdstjenester og trygdeytelser, drevet fram av Moderaterna fra 2006, må også ta en solid del av skylden. I tillegg kom finanskrisen i 2008, som førte med seg arbeidsløshet og større økonomisk usikkerhet blant flere grupper – særlig blant dem som hadde usikre jobber og lave inntekter. Tilsvarende forskning finnes også fra Storbritannia.

Norge er enn så lenge lykkelig forskånet, både fra opptøyer som i Storbritannia og ekstremhøyres fremmarsj i flere europeiske land. Vi skal likevel være forsiktige med å lene oss trygt tilbake. For selv om den jevne nordmann kom seg gjennom finanskrisen med langt mer å rutte med enn britiske og svenske arbeidere, øker også den økonomiske ulikheten her hjemme. Et solid og universelt velferdstilbud virker langt fra fredet.

En av lærdommene fra de britiske opptøyene bør være at effekten av økt ulikhet – at noen blir sittende igjen på perrongen mens andre drar fra – er alt annet enn en suksessoppskrift for et stabilt samfunn og demokrati.