Oss mennesker mellom

Lørdag feirer noen av oss nasjonaldagen, og noen av oss finner på annet å gjøre langt vekk fra flagg og konge. En tur i skogen, kanskje. Det er ikke så farlig. På mandag går vi uansett sammen og hver for oss til jobb, til en sykeseng, til NAV eller til en skole. Vi kjører kollektivt i buss, vi sykler, vi kjører bil, og vi holder nasjonen sammen og er en brikke i fellesskapet der vi har naboer, venner, familie og kolleger vi er glade i. Vi gjør lønnet og ulønnet arbeid og sovner når natten kommer, alene, sammen med noen, klarer ikke sovne, forsover oss. Vi ere en nasjon vi med.

Nasjonen Norge er summen av oss som bor her i dag. Men myter som ligger innbakt i nasjonalisme som ideologi, kan brukes for å få oss til å føle at nasjonen er noe mer enn en stat. Nasjonalisme kan splitte mer enn det samler, og brukes til helt andre formål enn å skape samhold. Jeg synes den er skummel.

Den norske nasjonen har en stat, og på den måten er vi norske heldige.

Norge i dag har felles språk og tilhørighet gjennom den samme velferdsstaten, og det er i dette demokratiet vi kan stemme ved valg. Det er her vi kan diskutere hva som er «norske verdier» hvis man orker sånt, men en av de verdiene folk med rette misunner oss, er ytringsfrihet, slik at vi kan være vilt uenige om disse verdiene uten at statspolitiet kommer på døren vår av den grunn.

Vi liker å si at ytringsfriheten er forutsetningen for det meste annet som er bra i et samfunn, men jeg tenker også at det er motsatt: Det er en offentlig velferdsstat som gir oss tryggheten til å snakke, mene, være tillitsvalgte og aktivister. Dette er en sirkel av friheter vi skal ta godt vare på: Ytring og offentlig velferd.

Dette er det 17. mai gir meg grunn til å sprette champagne for, i glede og takknemlighet, over alle generasjoner før som har kjempet og krevd, og for standhaftige og samtidige medmennesker som aldri gir seg, enten det handler om Palestina eller nedleggelser av nærskolen. For har man noen verdier man setter høyt, så gjelder ikke landegrenser, slike verdier er sjelden «typisk norske».

Verdier som alles menneskeverd og rettigheter knyttet til det, slåss man for overalt, som alliert, som medmenneske, internasjonalt. Dette er også 17. mai; en påminnelse om ulikheten i verden, hva vi har og hva som kan gå tapt hvis vi tar det for gitt.

Men må vi holde på med nasjonalisme selv om vi har en nasjon?

Den norske nasjonen har en stat, og på den måten er vi norske heldige. Noen nasjoner har ikke det, kurderne for eksempel, eller palestinerne, eller en rekke av verdens urfolk – selv om noen av dem har kjempet fram en viss grad av selvstyre innenfor andre nasjoners stater, som samene i Norge har. En stat er ikke uviktig for en nasjon. Det er stater som styrer utenrikspolitikk, som møter i FN, som avtaler handel og toll og forvalter internasjonale avtaler og har makt og skattepengene våre. Det er forståelig at nasjoner uten en stat krever stat eller selvstyre.

Men må vi holde på med nasjonalisme selv om vi har en nasjon? For nasjonalisme, det er noe annet, det er tett knyttet opp til et ideologisk eller politisk prosjekt, der folk i en nasjon gjerne skal føle seg kulturelt, historisk, intellektuelt eller visuelt overlegne andre. Det kan også bygge opp under samhold innenfor etnisitet, hudfarge eller religion, et nasjonalistisk samhold som i sin natur avviser det mylderet en inkluderende og fungerende stat kan være.

Nasjonalisme, og slektningen nasjonalromantikk, har det samtidig med å dekke over reelle ulikheter innad i en nasjon, altså at Norge har vært og er et klassesamfunn med rike og fattige, mektige og avmektige, og at ulikhetene mellom oss øker, særlig det som gjelder arv, formue og eiendom. Når lojaliteten til nasjonen via nasjonalisme blir sterkere enn til ideen om at alle mennesker er like mye verdt, og vi må ha en politikk som reflekterer det, så tilslører nasjonalisme viktige kamper i en nasjon.

Nasjonalisme kan også spille nasjoner opp mot hverandre.

Nasjonalisme har mye med krig å gjøre, med militæret, og med indre og ytre fiendebilder å gjøre. Når Ingrid står i militæruniform på Slottsbalkongen foran barnetogene, blir det tydelig det vi egentlig vet. Hvordan det militære forsvaret uløselig er tvinnet inn i nasjonalstaten. Som at det ene ikke kan eksistere uten det andre, men så er det da mye felles i disse tre:

Militæret, ideen om et monarki og klassestrukturen innenfor vår kapitalistiske nasjon er basert på hierarkier. Noen er over og noen er under. Noen gir ordre og andre adlyder. Noen snakker i offentligheten og alle lytter, mens de mange maktesløse kan skrike seg hese uten at de få mektige hører så mye som et pip.

Nasjonalisme kan også spille nasjoner opp mot hverandre, og ta for gitt at en jordklode også må ha dominerende og underdanige nasjoner, i samspill med konkurransekravene i kapitalismen som ligger som et teppe over alt.

Nasjonalisme kan brukes for å få vanlige folk til å drepe andre vanlige folk i krig. Uten en nasjonalisme som forteller deg at din nasjon er overlegen andres, klarer neppe en mann eller kvinne å drepe sin egen art; et medmenneske som aldri har gjort deg vondt. Nasjonalismen mobiliserer, det kan sikkert være på godt, men garantert også på vondt.

Å forsvare verdier derimot, uavhengig av nasjonalisme, er noe annet.

For fredsbevegelsen på 1800-tallet ble kampen mot nasjonalistiske følelser viktig i kampen for fred. En av løsningene som ble lagt på bordet i møte med nasjonalismen, var dens motsetning: internasjonalisme. Dessverre var ingen av Europas kongelige særlig begeistret for denne teorien, for ingen av dem kunne forestille seg å ofre nasjonalismen og seg selv på fredens alter. Her gjaldt det fremdeles å holde fast i «terrorbalansen» mellom nasjoner, og å bygge opp sitt eget militærvesen. Vi må undre oss over om ikke tilsvarende ting er i spill fremdeles.

Nasjonalisme har iboende evnen til å være ekskluderende. Er noen innenfor, er andre utenfor. Nasjonalismen avkrever også lojalitet, til konstruksjoner som et monarki or eksempel.

Å forsvare verdier derimot, uavhengig av nasjonalisme, er noe annet. I vår tid kan det å slåss for verdier i andre land i tillegg til vårt eget, være det aller viktigste: Det er vanlige folk vi vanlige folk har mest felles med. Vi deler det å være medmennesker på jorden, og internasjonalisme fremfor nasjonalisme bør være det som leder oss, fra menneske til menneske, fra nasjon til nasjon.

(Først publisert i Dagsavisen.)