Pandemien har forsterket de sosiale forskjellene i samfunnet

Arbeidsledighet og marginalisering. Økt press hos Nav. Tiltakstretthet.

Koronakommisjonens nye rapport bruker solide 74 sider på rene ord om hvilken krise for folks hverdag koronapandemien har vært. Noen har båret en langt større byrde enn andre under pandemien. Det har vært en forskjellskrise.

Hvordan kunne vi tillate at det skjedde?

Koronakommisjonen ble nedsatt av regjeringen for å gi en helhetlig gjennomgang av korona-pandemien og hvordan myndighetene har møtt dem. Rapporten deres er selve dommen over Norges korona-håndtering.

Konklusjonen er tydelig: Myndighetene var ikke godt nok forberedt. Pandemiberedskapen var ikke god nok.

Det er interessant å lese koronakommisjonens beskrivelse av hvordan krisen har rammet ute i samfunnet. Når myndighetene ikke var godt nok forberedt på korona-pandemien og ikke hadde en beredskap som var god nok, rammet det noen grupper spesielt hardt. Kommisjonen er bekymret over funnene de gjør om sosial og faglig læring blant barn, læring og psykisk helse blant studenter, psykososiale tilbud til personer med tjenestebehov.

Et slående eksempel er barn i Oslo, som i to år har gått inn og ut av hjemmeskole, med foreldre som har mistet jobben, som hadde lav inntekt i utgangspunktet, som bodde trangt og manglet gode digitale verktøy. Som oftere enn andre hadde covid-syke i familien. Som benyttet seg av offentlige tjenester som ble stengt ned. Hvordan kunne vi tillate at det skjedde?

Hvis vi ikke tar korona-forskjellene på alvor, frykter jeg at det går ut over befolkningens tillit i møte med neste krise.

Også i arbeidslivet traff krisen skjevt. Selv om inntektstapet i forbindelse med den økonomiske krisen rammet arbeidstakerne bredt, var det for eksempel bare to prosent inntektstap blant den tidelen av menn som tjente mest, mot åtte prosent tap blant menn i motsatt ende. Inntektstapet var også større blant innvandrere. Selv om de fleste som ble permitterte kom raskt tilbake i jobb, er det svært bekymringsfullt å lese om langvarig permitterte og langvarig arbeidsløse, med den faren for varig marginalisering det innebærer.

Fra kommisjonsleder Egil Matsen het det krystallklart på dagens pressekonferanse: “Pandemien har forsterket de sosiale forskjellene i samfunnet”. Det er viktig at kommisjonen slår fast så tydelig at dette er sterkt kritikkverdig. Planene for å ta vare på sårbare grupper var for dårlig.

Hvis vi ikke tar korona-forskjellene på alvor, frykter jeg at det går ut over befolkningens tillit i møte med neste krise.

Det var ikke bare pandemiens skjevfordelte konsekvenser som fikk oppmerksomhet i rapporten. En av de viktigste konklusjonene er kommisjonen anbefaling om flere intensivsykepleiere. Høyere grunnkapasitet på intensiv- og intermediæravdelinger vil i visse tilfeller kunne gi lengre responstid før smitteverntiltak måtte settes inn. I sin forklaring til kommisjonen sa en tidligere toppbyråkrat i Helsedepartementet at «Om vi var i stand til å vite at vi kunne mobilisere en vesentlig større intensivkapasitet enn det vi hadde, så kunne vi kanskje tåle større svingninger i pandemien».

Klokest er vi om vi tar lærdommen fra korona-pandemien, men også bygger en generell motstandsdyktighet mot kriser.

Diskusjoner om intensivkapasitet har gått med stor styrke i norsk offentlighet under korona-pandemien. Over flere år, og i en rekke rapporter, har myndighetene blitt advart om beredskapskapasiteten ved sykehusene.

Matsen trakk fram intensivkapasiteten som et område med «spesielt tydelig dårlig beredskap». Det andre området han omtalte i slike ordelag var kommunelege-ordningen, som i mange kommuner bare løses gjennom en liten deltidsstilling uten vaktordning. Det førte til en helt uholdbar arbeidssituasjon for mange kommuneleger under pandemien.

Den globale korona-pandemien er ikke over. Det kan komme nye bølger til Norge, slik også andre kriser kan ramme. Legemiddelmangel, store værhendelser og industriulykker står blant scenariene til Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Slik pandemi også har gjort i en årrekke.

Klokest er vi om vi tar lærdommen fra korona-pandemien, men også bygger en generell motstandsdyktighet mot kriser. Øvelser, planer, politisk vilje til å prioritere beredskap – og et vern om tillitssamfunnet.