Partienes oppgave

Et valg er over. Regjering og stortingsflertall har blitt overtatt av nye partier. Men hva er nå egentlig «partier»?

Noen framstiller det som om partiene er aktører på et marked, som står der med sine standpunkter og falbyr dem til velgere nesten som enhver annen vare. Der velgerne går fra bod til bod, og velger den som framstår med de beste produktene – og ikke minst de som snakker om sitt partis varer på den mest overbevisende måten.

I en slik måte å se på politikk og partier på, finnes det imidlertid ingen koblinger mellom de som står med sine partiprogrammer i salgsbodene, og velgerne som går rundt fra tilbyder til tilbyder og vurderer hva de skal ha. Denne måten å se på politikk på – som et marked for ideer og standpunkter – er ganske tilslørende. For i virkeligheten er ikke velgeren og partiene koblet fra hverandre. Partier vokser gjerne fram av, blant og for interesser i samfunnet.

Ambisjonen om å være parti for vanlige folk, må bety at man også tar vanlige folks parti.

Slik har det vært siden den romerske republikkens tid, da optimates og populares representerte henholdsvis «de beste menn» og det brede lag av folket. For de partier som i vår tid representerer «de bedrestilte i samfunnet», som Høyre-historiker Francis Sejersted sa om partiet Høyre, går det gjerne best når det er andre ting enn interessepolitikk som står i fokus. For de partiene som står opp for vanlige folks interesser, går det tilsvarende bra når nettopp det blir tydelig.

Mange har latt seg forlede, og ofte framstilles politikk som et spill, der fokuset blir på virkemidlene og knepene for å trekke til seg velgeren som kunder på dette stemmemarkedet. Og det politiske håndverket er viktig nok, ord og språk er verktøy som alle som vil vinne fram i samfunnsdebatten, må beherske godt. Men de ytre virkemidlene bør ikke være det viktigste i politikken.

Kan hende den viktigste vendingen ved dette valget handler om å nettopp snu dette. I plattformen for den nye rødgrønne regjeringen finner man en tydelig linje, som peker tilbake til de politiske partienes egentlige vesen – nemlig å representere interessene til grupper i samfunnet. Der er ambisjonene om å løfte arbeidet for vanlige arbeidsfolk klart uttrykt.

Det handler på den ene siden om de mange helt konkrete løsningene som man har funnet i krysningspunktet mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Men like mye at man har med seg en tydelig måte å se samfunnet på, at man skal ha vanlige folks perspektiv når man ser problemer og finner løsninger. «Vanlige folks tur» er ikke et slagord, det er en måte å tenke politikk på. Ambisjonen om å være parti for vanlige folk, må bety at man også tar vanlige folks parti.

Så blir også oppgaven å greie å hvelve en høyere himmel over arbeidet.

Når man nå skal rydde opp i norsk arbeidsliv er det det handler om; å være der for alle de som jobber i de bedriftene som står i kampen for et seriøst arbeidsliv. De som er i slutten av et langt arbeidsliv og trenger trygghet for en inntekt å leve av, og de som er i starten av et voksenliv som skal bygges. Både de som er velferdsstatens ryggrad, og de som trenger fellesskapets hjelp og støtte. Det samme perspektivet bærer man med seg når man tar vanlige folks parti i jobben for at klodens klima skal reddes. Det må til om ungene våre skal kunne leve vanlige liv i framtida.

Derfor er den nye regjeringen på lag med vanlige folk i for eksempel fagbevegelsen når den skal sørge for at alle tar sin del av den jobben – og at en grønnere verden er en mer rettferdig verden. Når det skal bygges ny industri, nytt næringsliv og nye jobber for vanlige folk. Ikke ved å øke polariseringen mellom folk, men gjennom rettferdig omstilling. Med den industrien og den kompetansen vi har bygd i Norge. Av vanlige folk, med uvanlige evner til å løfte i flokk.

Så blir også oppgaven å greie å hvelve en høyere himmel over arbeidet. For vanlige folk har også drømmer om et liv som er mer enn bare hverdager.

(Teksten ble først publisert i Klassekampen, 18. oktober, 2021.)