Politiske bevegelser opptrer aldri i et vakuum

I dag kommer mange til å snakke og skrive om 6. januar og hvordan den kanskje mest symboltunge bygningen i det vestlige demokratiet, den amerikanske kongressen, ble stormet. Folk ble skadet, og drept.

I kjølvannet av forakt for sannhet og demokrati, kom bøllenes enevelde.

Amerikanske valgkamper har lenge vært skitne.

Det er viktig å ikke redusere 6. januar til en enkelthendelse. Politiske bevegelser opptrer aldri i et vakuum. Det som skjedd da var en konsekvens av mange måneder med konspirasjonsteorier fra Trump om valgjuks. Men det er også en konsekvens av manglende motstand mot Trump fra republikanerne og alle deres allierte. En bølle blir kun sterk hvis folk heier på ham eller ikke har ryggrad til å gjøre motstand.

Det gjelder i skolegården, Trump tok det samme prinsippet inn i toppen av geopolitikken. Men var Trump noe helt unikt, som kun kan forstås som et fenomen for seg selv?

Nei, det ville i så fall vært imot de fleste politiske tyngdelover.

Det er to elementer som kan hjelpe oss til å forstå fenomenet Trump: Langvarig forakt for sannhet, og hvordan dyp økonomisk ulikhet forer sinne.

Amerikanske valgkamper har lenge vært skitne. Det fins en stor forskningslitteratur på den giftige miksen av negativ kampanje, et polarisert medielandskap og manglende evne til tverrpolitisk samarbeid.

I 2004 reiste jeg og min gode venn Christoph Fielder rundt omkring i USA med et prosjekt vi kalte «America vs. America.» Dette var valgår, og bakteppet var Irak-krigen og den voldsomme motstanden mot Bush-administrasjonens politikk i disse fire første årene.

Opptakten til Irak-krigen innebar et forvarsel om det angrep på sannheten som Trump har gjort til politisk metode.

Vi hadde, som mange andre, vært med å demonstrere mot invasjonen av Irak. Demonstrasjonene mot denne krigen var det største verden har sett noen gang. I Roma alene gikk tre millioner mennesker i gatene, det står i Guinness rekordbok. Et estimat er at vinteren 2003 så gikk 36 millioner mennesker i cirka 3000 protest-tog mot krigen.

Alle som har sett konsekvensene vet nå at de som protesterte hadde rett.

Invasjonen av Irak er den kanskje største geopolitiske katastrofen i vår tid, og det er vanskelig å se for seg konfliktbildet i Midtøsten, fremveksten av IS, Irans nye rolle, og kollapset i Syria med flyktningkrise uten invasjonen.

Hvorfor har denne snart 20 år gamle historien relevans i dag?

Jo. Opptakten til Irak-krigen innebar et forvarsel om det angrep på sannheten som Trump har gjort til politisk metode. Og den ekstremt skitne valgkampen mot John Kerry som fulgte, endret amerikansk politikk og politisk tenkning for alltid.

Da jeg banket på dører for Obama i 2012-valgkampen, husker jeg at jeg spurte Demokrater: Hvordan kunne dere lage en så tøff valgkampvideo som «Mitt Romney killed my wife»? Svaret kom kontant: “We will never be swiftboated again.”

Med dette mente demokratene at republikanerne, med Karl Rove som sjefstrateg, hadde satt en standard for negativ kampanje som gjorde det umulig for dem å ikke angripe tilbake.

Enda mer alvorlig er angrepet på selve sannheten.

Det skjedde gjennom videoen der John Kerry, som jo var en dekorert krigshelt, ble angrepet for manglende mot i kampanjen «Swift Boat Veterans for Truth». Han, som i motsetning til George W. Bush hadde vist ekte mot, ved å først verve seg til Vietnam-krigen, og deretter bli en del av anti-krigsbevegelsen, var altså den som ble fremstilt som en feiging. Og det var oppspinn.

Men det var effektivt. «Swift-boating» er nå å finne som begrep i både Oxford og American Heritage Dictionaries.

Trump har drevet swift-boating siden han entret den politiske scenen. Han har bare drevet det i mye større skala. Men hvis scenen ikke hadde vært beredt, så kunne det heller ikke skje.

Enda mer alvorlig er angrepet på selve sannheten.

Det la blant annet grunnlaget for Irak-invasjonen, med Colin Powels svakeste øyeblikk, villedningen av FNs sikkerhetsråd i opptakten til krigen, som han selv senere har beklaget.

Har vi noen eksempler på hvordan de tenkte rundt sannhet og politisk kommunikasjon den gangen? Ett eksempel er en viktig artikkel av Ron Suskind, en prisbelønnet politisk journalist. Han beskrev tidlig kjernen i virkelighetsoppfatningen som lå bak Bush-administrasjonen i de første årene.

Dette ville aldri vært mulig hvis det ikke var for at USA de siste 40 årene har utviklet seg til et stadig mer urettferdig samfunn.

Han hadde skrevet en artikkel som Det Hvite Hus ikke likte, og ble kalt inn på teppet av en «senior advisor» (som det senere ble klart var Karl Rove). Les dette, over 15 år gamle sitatet. Fra før Trump, før Obama, før Biden:

«Sommeren 2002, etter jeg hadde skrevet en artikkel i Esquire som Det hvite hus ikke likte, om Bushs tidligere kommunikasjonssjef Karen Hughes, hadde jeg et møte med en av topprådgiverne. Han uttrykte misnøye. Så fortalte han meg noe jeg på det tidspunktet ikke helt forsto, men som jeg nå tror uttrykker selve kjernen i Bushs administrasjon. Rådgiveren sa at folk som meg levde ‘i det vi kaller det virkelighetsbaserte felleskapet’, som han definerte som folk med ‘troen på at løsninger dukker opp etter en kritisk analyse av virkeligheten’. Jeg nikket, og mumlet noe om prinsipper fra opplysningstiden og empirisme. Han avbrøt meg. ‘Verden virker ikke helt slik lenger’, og fortsatte ‘vi er et imperium nå, og når vi handler, så skaper vi vår egen virkelighet. Og mens du studerer den virkeligheten så kritisk du bare vil, så handler vi igjen og skaper nye virkeligheter, som du også kan studere. Og slik kommer tingene til å ordne seg. Vi er historiens aktører, og dere, alle dere, vil bli stående igjen og studere det vi gjør.'”

Denne tenkningen, denne innstillingen: at du kan utforme politikk uten å lytte til fakta, uten å konsultere ekte kunnskap, var allerede da en sentral del av republikansk politisk metode.

Ord fører til handling.

Trump plukket ganske enkelt opp hansken og gjorde den til en stor klubbe mot den globale offentlige samtalen. 30 000 ganger løy han ved sin tid med makten. Godt hjulpet av at sosiale medier i mellomtiden er blitt den viktigste informasjonskanalen i verden.

Så skal det legges til: Dette ville aldri vært mulig hvis det ikke var for at USA de siste 40 årene har utviklet seg til et stadig mer urettferdig samfunn. De rike er blitt super-rike, mens svært mange vanlige folk sliter stadig mer med å klare seg. Dette handler om ting som er langt unna de vanvittige hendelsene i Washington akkurat nå: det handler om fordelingspolitikk, fagforeningsknusing, og mange, mange andre politiske veivalg.

Men det handler ikke minst om dette, som også våre egne politikere må ta inn over seg:

Ord fører til handling. Det gir oss et stort ansvar når vi bruker den viktigste av alle friheter, nemlig ytringsfriheten.