Populistenes feilaktige angrep på globaliseringen

Populistene er i ferd med å vinne definisjonsmakten i debatten om globalisering. Angrep på frihandel, overnasjonale institusjoner og migrasjon gir enkle og misvisende løsninger på komplekse problemer.

Svaret er ikke mindre internasjonalt samarbeid og handel.

I Storbritannia skulle Brexit-forkjemperne ta tilbake nasjonal kontroll, frigi økonomien fra Brussel-elitene og få bukt med galopperende innvandring. I USA vil Trump rive i stykker urettferdige handelsavtaler, sette Amerika først i utenrikspolitikken og bygge mur mot Mexico. I Frankrike gikk Front National til valg på euroskepsis og proteksjonisme.

Marine Le Pen oppsummerte fellesnevner godt i et intervju med BBC Radio: «Med Brexit valgte folk grensekontroll, re-industrialisering, økonomisk patriotisme, pragmatisk proteksjonisme. USA har valgt det samme ved å velge Trump. Jeg har kjempet for denne nye verdensordenen i en årrekke».

Selv representerer de folkets stemme i kampen mot korrupte eliter.

Løsningene populistene presenterer går kort fortalt ut på å bygge ned det politiske rammeverket for globalisering: frihandelsavtaler, frie kapitalbevegelser, harmonisering av lover og regler på tvers av landegrenser, internasjonalt samarbeid og migrasjon.

Selv om vi kan ta lærdom av populistenes diagnose av globaliseringen, er medisinen de anbefaler feil. Svaret er ikke mindre internasjonalt samarbeid og handel. Tvert imot trenger vi en fornyet innsats på begge områder.

 

Hva kan vi lære av populistenes retorikk?

Overordnet maler populistene et bilde av nasjonalstater som har tapt kontroll over egen utvikling på bekostning av «vanlig folk». Selv representerer de folkets stemme i kampen mot korrupte eliter, som ikke har gjort noe for å forbedre vanlige folks hverdag. Elitene har spesielt feilet i å kontrollere de negative konsekvensene av globaliseringen.

Kritikken er på mange måter berettiget. Både internasjonal økonomisk integrasjon og internasjonalt samarbeid krever at vi gir fra oss nasjonal selvbestemmelse. I prosessen har vi, som Harvard-økonomen Dani Rodrik påpeker, vært for opptatt av å øke handel og investeringer, istedenfor for å samarbeide for å beskytte arbeider- og middelklassens interesser. John Ikenberry argumenterer for at den liberale ordenen som la til rette for globalisering, har mistet kvalitetene som var ment å beskytte vanlige folk.

Problemet er bare at populistenes løsninger kun vil gjøre vondt verre.

Populistenes retorikk ser ut til å resonere godt hos befolkningsgrupper som er blitt negativt påvirket av globalisering. Sara Hobolt ved LSE har undersøkt Brexit-avstemningen og funnet ut at det var globaliseringens «tapere» som stemte for Brexit.

Rent konkret omfatter denne gruppen lavtutdannede med en mer usikker posisjon i arbeidsmarkedet, bosatt i gamle arbeiderklassedistrikter hvor den tradisjonelle industrien har flyttet til utviklingsland. Etter en gjennomgang av valgresultatet fra første valgrunde i Frankrike, fant Reuters tilsvarende: Marine Le Pen gjorde det særlig bra i områder med høy arbeidsledighet, lavt utdanningsnivå og lavere inntekter.

På den andre siden har populistenes historie om globalisering et kulturelt aspekt. Etter tiår med økt innvandring hvor multikulturalismen har fått fotfeste, ser vi nå en reaksjon fra den hvite middel- og arbeiderklassen som ikke kjenner igjen samfunnet sitt.

Angrepet på globalisering er en lettvint diagnose.

Denne siden av historien er spesielt tydelig i USA, hvor majoriteten av Trumps velgere verken var spesielt fattige eller fra arbeiderklassen. Frykten for at den nasjonale identiteten skal bli utvannet og bekymringer knyttet til høy innvandring, er også avgjørende i Europa. Hobolts studie fant eksempelvis at kulturelle bekymringer var tydeligere blant globaliseringstaperne.

Problemet er bare at populistenes løsninger kun vil gjøre vondt verre. Vi må regulere globaliseringen, ikke reversere den. Men så lenge populistene vinner frem med sin retorikk, vil ikke politikerne ha mandatet de trenger for å gjøre noe med det. Spørsmålet er hvordan de som støtter internasjonalt samarbeid og handel skal ta tilbake definisjonsmakten i debatten om globalisering. Første steg er å fortelle hva som står på spill.

 

Den andre siden av globalisering

Angrepet på globalisering er en lettvint diagnose, og de tilhørende løsningene vil bare reversere de godene vi allerede har oppnådd. Internasjonal økonomisk integrasjon har stått for en enorm velstandsøkning og omfattende økonomisk vekst globalt.

Internasjonalt samarbeid har fremmet folkeretten globalt.

Ifølge United Nations Conference on Trade and Development (UNCTAD) har mer enn én milliard mennesker blitt løftet ut av ekstrem fattigdom mellom 1990 og 2015. I 1990 levde en tredjedel av verdens befolkning for mindre enn 1.25 dollar dagen. I dag er det 12 prosent. Internasjonalt samarbeid har fremmet folkeretten globalt og gitt utdanning og medisiner til hundrevis av millioner av mennesker.

Dekningsgraden for barneskolen i utviklingsland økte eksempelvis fra 83 prosent i 2000 til 91 prosent i 2015.

Vi har fortsatt en lang vei å gå, men utviklingen i tråd med FNs tusenårsmål viser at handel og det politiske rammeverket rundt globaliseringen kan virke positivt. Og det er dette internasjonale samarbeidet vi må bevare.

Ulltveit-Moe påpeker at en reversering av internasjonal økonomisk integrasjon vil ha svært negative økonomiske konsekvenser for land som har valgt å spesialisere seg innenfor enkelte næringer, og ellers bero på import. For eksempel Norge.

Det handler ikke om å verne om jobber som utkonkurreres av andre økonomier.

Samtidig har Brexit vist at solskinnshistorier om internasjonal økonomisk integrasjon og samarbeid ikke er nok for å renvaske globaliseringen. “Remain-siden” mobiliserte det de kunne av eksperter for å fortelle nettopp denne historien, men tapte likevel. Derfor må vi presentere alternative, realistiske og troverdige alternativer.

 

Nasjonale løsninger

En viktig del av løsningen er nasjonal politikk. Når det gjelder den økonomisk siden av globalisering, er aktiv omfordelings- og arbeidsmarkedspolitikk viktig. Karen Helene Ulltveit Moe har eksempelvis trukket frem ledighetstrygd, arbeidsmarkedstiltak og omskolering og utdannelse som nødvendige virkemidler.

Det handler ikke om å verne om jobber som utkonkurreres av andre økonomier, men om å tilrettelegge for at arbeidsstyrken omstilles.

Når det gjelder det kulturelle aspektet av misnøyen, ikke minst motviljen mot innvandrere, fremstår ikke svarene på nært like klare. En del tyder på at bedre integrering og en økt innsats for å få innvandrere inn på arbeidsmarkedet, kan forbedre situasjonen. Da vil man i alle fall kunne gjøre noe med velferds-chauvinismen – tanken om at innvandrere og minoriteter utnytter velferdsstaten, som sto sentralt i Brexit og for Le Pen og Trumps velgere.

I stedet må vi sørge for at globaliseringens goder blir jevnere fordelt.

Samtidig er ikke nasjonale løsninger nok. Morten Johansen og Karl Kristian Rådahl Kirchhoff påpekte nylig i en artikkel i Agenda Magasin at markedet og kapitalen allerede er globalisert. Nasjonalstaten kan ikke alene fordele verdiene fra internasjonal handel fordi «kapitalen» er organisert internasjonalt, og mobil.

 

 

Globalisering for alle

Obama sa i sin siste tale til FN at svaret ikke kan være å avvise global integrering. I stedet må vi sørge for at globaliseringens goder blir jevnere fordelt. Selv har Obama har tatt til orde for å lage handelsavtaler som setter høyere standarder til arbeidstakeres rettigheter, klima og miljø, og bekjempe internasjonal skatteparadiser. The Trans-Pacific Partnership Agreement inneholder eksempelvis flere progressive bestemmelser og krav rundt arbeidsrettigheter.

Det er ingenting i veien for å bruke de samme virkemidlene mot sosial dumping.

Anført av kommissær Margrethe Vestager, har EU tatt opp kampen mot internasjonale selskapers skattejuks. Dani Rodrik anbefaler på sin side et fornyet fokus på fair trade, hvor stater kan stoppe importstrømmer som undergraver nasjonale miljøstandarder eller arbeidstakeres rettigheter.

Vi bruker allerede handelspolitikk til å stoppe helseskadelige produkter og for å hindre prisdumping. Det er ingenting i veien for å bruke de samme virkemidlene mot sosial dumping.

Ingen av disse eksemplene representerer vanntette løsninger, men de viser at mange av problemene som driver populistenes fremmarsj, krever internasjonale løsninger.

Emmanuel Macrons positive og reformorienterte holdning til EU er et godt eksempel på at det går an ta tilbake definisjonsmakten rundt internasjonalt samarbeid, og slå populistene i deres eget spill. Og selv om ingen av disse forslagene vil løse kulturkampen populistene fører, vil kanskje det å renvaske ideen om en mindre, mer sammenknyttet og åpen verden, være et sted å begynne.