De positive sidene ved nasjonal suverenitet

CAMBRIDGE: Kommentarer om verdensøkonomien har lenge vært preget av formaninger og oppfordringer til mer globalt samarbeid. «Det som skjer ett sted påvirker alle», så det er «ganske åpenbart» at det trengs mer «samordning og samarbeid» på internasjonalt nivå.

Dette skrev en ledende talsperson ved Det internasjonale pengefondet i 2013. Nesten «ethvert problem som destabiliserer verden» er av «global karakter og må derfor håndteres av en koalisjon som er global».

Dette skrev en ledende spaltist i 2019, og gjentok dermed det samme poenget.

De siste årene har vi vært vitne til økt bekymring for svekket internasjonalt samarbeid, og mange har pekt på feil og mangler ved den globale styringen. Bakgrunnen for denne utviklingen er at den politiske ledelsen i USA og andre avanserte økonomier i stadig større grad har satt sin nasjonale agenda først.

Negative ringvirkninger er ikke i seg selv god nok grunn til at man må samordne seg globalt.

En større grad av alenegang har gjort seg gjeldende innen handel, næringspolitikk og det grønne skiftet. Verdens handelsorganisasjon ble sett som det mest vellykkede globale styringsorganet i hyperglobaliseringens tidsalder – en tidsalder vi er i ferd med å si farvel til. Denne organisasjonen har blitt redusert til en ineffektiv tilskuer.

Dette er åpenbart dårlige nyheter for det globalistiske kommentariatet. Men for verdensøkonomien er konsekvensene mindre åpenbare – og de kan være gunstige. Faktisk er det slik at i en verden der nasjonale myndigheter vektlegger bærekraftig velstand og sosialt samhold på nasjonalt nivå, vil verdensøkonomien klare seg godt. Dersom vi ser litt nøyere etter, viser det seg at argumentene for global økonomisk styring er langt svakere enn det mange tror.

La oss starte med det tradisjonelle argumentet for globalt samarbeid. Ifølge denne tenkemåten, lever vi i en økonomisk sammenvevd verden. Det ett land gjør påvirker andre land. Dersom nasjonale myndigheter ikke samordner sin politikk og blir enige om felles kjøreregler, vil disse negative ringvirkningene gå utover alle.

Selv om dette argumentet kan virke fornuftig, er det noe vesentlig som mangler: Negative ringvirkninger er ikke i seg selv god nok grunn til at man må samordne seg globalt. I de aller fleste tilfeller der økonomisk politikk skaper ringvirkninger på tvers av landegrensene, har nasjonale myndigheter rettmessig full autonomi – til liten åpenbar ulempe for verdensøkonomien.

Muligens bør globale kjøreregler rette seg inn mot politikk som også kan skade den nasjonale økonomien.

La oss ta et eksempel: Et lands myndigheter ønsker å doble budsjettet for høyere utdanning. Burde da andre lands myndigheter kunne få anledning til å protestere? Og burde de kunne vise til internasjonale regler for å begrense denne politikken eller komme med straffetiltak? Selv de mest ihuga globalistene vil anse dette som absurd.

Men denne politikken skaper definitivt ringvirkninger på tvers av landegrensene. Og disse kan være store: Hvis politikken gjennomføres, vil landet der de blir iverksatt styrke sitt komparative fortrinn i ferdighetsintensive varer, noe som vil skade konkurrenter i globale markeder. Fordi ringvirkningene er så gjennomgripende, og fordi mange politikkområder blir sett som åpenbart «nasjonale» (som utdanningseksemplet over vitner om), er de ikke en god rettesnor som kan vise oss i hvilke tilfeller vi bør søke globalt samarbeid.

Muligens bør globale kjøreregler rette seg inn mot politikk som også kan skade den nasjonale økonomien. Dersom man investerer i offentlig utdanning, vil det mest sannsynlig gagne den nasjonale økonomien, selv om det skader visse handelspartnere. Men dersom man øker tollsatsene eller subsidierer visse næringer, vil det i mange tilfeller skade både den hjemlige økonomien og et lands handelspartnere.

Klimaendringene er et eksistensielt problem for hele verden, og håndteringen av dette problemet er et virkelig globalt fellesgode.

Men denne tilnærmingen vil heller ikke gi oss en god rettesnor. Tollavgifter, subsidier og en rekke andre tiltak som kan svekke effektiviteten i et perfekt marked, kan være ønskelige i den virkelige verden som ofte består av nest beste alternativer. Dette er tiltak som kan iverksettes for å gjøre noe med f.eks. regional arbeidsledighet eller teknologiske ringvirkninger.

Det er ikke åpenbart at globale byråkratier vil være i en bedre posisjon – eller vil bli ansett som mer legitime – enn nasjonale besluttende myndigheter til å avgjøre hvorvidt disse tiltakene er de rette for den nasjonale økonomien. Og forresten: Burde ikke demokratier få lov til å gjøre sine egne feil?

Argumenter for global styring er mye sterkere for visse former for politikk som kan karakteriseres som «alles kamp mot alle», dvs. at den skade de påfører andre land er en nødvendig forutsetning for nytten de gjør i eget land. Klassiske eksempler på slik politikk er at man utnytter et lands monopolmakt i globale markeder, at man bevarer lav kapitalbeskatning for å flytte papirgevinst fra utlandet eller at man setter ned verdien av den nasjonale valutaen for å «stjele» sysselsetting fra utlandet.

Men det er langt mellom slike eksempler. De aller fleste økonomiske tiltak som skaper negative ringvirkninger på tvers av landegrensene, er ikke av den typen som kan karakteriseres som «alles kamp mot alle», og de ville ha blitt iverksatt selv om de ikke hadde skadet andre land.

Av flere, stort sett nasjonale, grunner, har USA og EU tatt store skritt for å fremme det grønne skiftet.

Hva med “klimaproteksjonisme” som mange er bekymret for og som forbindes med dagens alenegang? Krav om lokalt produserte varer for å få amerikanske grønne subsidier og EUs tollavgifter på karbonintensive importvarer har skapt sinne og frustrasjon i andre land. Men slike bekymringer er malplassert.

Klimaendringene er et eksistensielt problem for hele verden, og håndteringen av dette problemet er et virkelig globalt fellesgode. Fra et globalt styringsperspektiv ville det ha vært enda verre dersom ledende land valgte å være gratispassasjerer: å satse på at andre land iverksetter tiltak for å avkarbonisere og gjøre lite selv for å håndtere klimaendringene.

Av flere, stort sett nasjonale, grunner, har USA og EU tatt store skritt for å fremme det grønne skiftet. Det burde vi være glade for, ikke fordømme, selv om de har gjort det unilateralt og brukt svært ulike virkemidler. Det at myndighetene i USA og Europa ønsker å dra noen fordeler av dette ved å gi konkurransefortrinn til landets egne bedrifter er forståelig – og en liten pris det er vel verdt å betale for verdensøkonomien samlet sett.

Når et land hjelper seg selv, hjelper det også verdensøkonomien.

Dersom man i for stor grad forsøker å begrense den nasjonale autonomien i utformingen av den økonomiske politikken, kan det også skape en backlash mot verdensøkonomien. En konsekvens av uthulingen av nasjonal suverenitet under perioden med hyperglobalisering var økt økonomisk engstelse og uro, og mange borgere følte at de mistet kontroll. Slike omstendigheter forsterker fremmedfrykt og fiendtlighet overfor utgrupper. Tap av arbeidsplasser på lokalt nivå, som følge av utenlandsk konkurranse, har bidratt til at etniske nasjonalister og autoritære populister har fått stadig større oppslutning blant velgerne.

Når nasjonale myndigheter har en mer inkluderende økonomisk, sosial og miljømessig agenda, vil de føre en politikk som ytterligere gagner verdensøkonomien. De som lever i land med god styring og god økonomisk politikk – og der velstanden er mer jevnt fordelt – vil i større grad være positive til internasjonal handel, investeringer og innvandring. Som økonomifaget lærer oss, er det den nasjonale økonomien som høster de fleste fruktene av en åpen økonomi, gitt at fruktene er fordelt på en god og rettferdig måte. Når et land hjelper seg selv, hjelper det også verdensøkonomien.

 

Oversatt av Marius Gustavson 

Copyright: Project Syndicate, 2023.
www.project-syndicate.org