Raser og journalister

I Fafo´s ferske undersøkelse ( «Holdninger til diskriminering, likestilling og hatprat i Norge») var en av påstandene de 4443 respondentene skulle ta stilling til følgende: «Jeg tror noen ‘menneskeraser’ rett og slett er smartere enn andre».

Hver fjerde svarte at de var helt eller delvis enig i denne påstanden, og responsen var en forventet – og naturlig – forferdelse over at rendyrket rasisme var så utbredt.

Til dette er det å si, som flere allerede har gjort, at svarene ikke er uavhengig av hvordan spørsmålet stilles. Her var begrepet «rase» lagt inn som premiss (dog med anførselstegn) – noe ikke de spurte kunne lastes for. Det er ingen grunn til å tro at resultatet hadde blitt annerledes dersom «rase» var byttet ut med «etnisk gruppe».

Rapporten gir et nyansert bilde av nordmenns forhold til innvandrere og andre minoriteter, så hvorfor denne negative vinklingen?

Det finnes vitterlige mange studier som viser ulik score på standard IQ-tester, men det er ikke det samme som en rasemessig rangering i smarthet, selv om vi må tro at noen virkelig vil mene at dette også er reelt. Rase er imidlertid et utdatert begrep. Det er ikke politisk korrekthet som gjør begrepet uegnet, selv om vi også bør ha historien i mente når bruk av omstridte begreper vurderes. Det finnes naturligvis genetiske forskjeller på gruppenivå, noen av dem passer til de fem påståtte raser, andre ikke.

Det ene poenget er at slike forskjeller også eksisterer på mer lokalt nivå, og disse kan være større enn mellom «raser». Det andre poenget er at IQ-score i liten grad synes å være koblet til disse genetiske markørene. Det kan selvsagt ikke utelukkes. For eksempel har askenaser en overhyppighet av nobelpristakere, men forskjellene er uansett så marginale at det ikke har noen praktiske konsekvenser. Forskjeller innen grupper er alltid veldig mye større enn den marginale forskjeller mellom grupper (selv om denne kan være statistisk signifikant).

Dårlige ord som krig og forbrytelser tiltrekker seg oppmerksomhet raskere enn positive ord som fred og kjærlighet.

Det er ingen tvil om at det finnes genetiske markører med etnisk tilhørighet knyttet til for eksempel metabolisme og respons på medisiner, men IQ eller «smarthet» er noe annet. En vanlig IQ-test måler i stor grad lært kunnskap, og vi vet at kosthold spiller en rolle. Fra 1948 til 2002 steg IQ-en til amerikanere med 18 poeng. I Norge økte IQ-en hos norske rekrutter med mer enn 10 poeng fra midten av 50-tallet til tidlig 90-tallet, men er nå på vei ned. Dette utelukker genetiske forklaringer. Det betyr ikke at IQ ikke har en betydelig genetisk komponent, men da innen folkegrupper – ikke mellom.

Men denne historien har en annen side også, nemlig vinklingen av nyheten. Fafo-rapporten har selv en gjennomgang der de problematiserer begrepet rase, og den inneholder et vell av interessant informasjon som havnet i skyggen av overreaksjon og motreaksjon. Rapporten gir et nyansert bilde av nordmenns forhold til innvandrere og andre minoriteter, så hvorfor denne negative vinklingen?

For eksempel mener 78 prosent at man skal bruke ressurser på arbeid mot diskriminering av etniske minoriteter. Dette kunne jo blitt presentert som en god nyhet? Media prioriterer negative nyheter fordi det selger, men hvorfor er det slik? Jo fordi dette selger bedre. Hvorfor har så vi lesere og seere denne preferansen for dårlige nyheter om verdens elendighet?

Det kommer av den prioritet hjernen gir til negative opplevelser som en ren overlevelsesstrategi, slik Daniel Kahneman beskriver i boka Thinking, Fast and Slow: Sinte ansiktsuttrykk og trusler oppfattes raskere enn vennlige og glade ansikter, og det skyldes at hjernen hos mennesket og andre dyr inneholder en mekanisme som er konstruert for å gi prioritet til dårlige nyheter. Som Kahneman konkluderer med evolusjonær logikk: «Ved å kutte noen få hundredels sekunder fra tiden det tar å oppdage et rovdyr, forbedrer denne mekanismen dyrets (menneskets) sjanse til å leve lenge nok til å reprodusere seg».

Vi har altså en kognitiv asymmetri i vår måte å motta og behandle informasjon fordi vi mangler en tilsvarende umiddelbar mekanisme for å respondere på gode nyheter. Det betyr ikke at vi ikke blir spontant glade over gode nyheter, men da gjerne på et mer personlig plan. Dårlige ord som krig og forbrytelser tiltrekker seg oppmerksomhet raskere enn positive ord som fred og kjærlighet.

Nyheten skaper i stedet inntrykk av at det er ganske vanlig å snyte, og skaper presedens for dette («hvorfor skal da ikke jeg gjøre det?).

Analogt har vi en sterk tapsaversjon: Vi driver sterkere mot å unngå tap enn til å oppnå gevinst. Trolig fordi det også her er en asymmetri – tapet svir eller koster mest. Også parforhold er mer avhengig av om man unngår det negative enn av at man søker det positive, og vennskap som tar år å bygge opp kan ødelegges av en eneste negativ hendelse. Denne tilbøyeligheten gir ikke bare negativt sladder forrang, det kan forklare vår ekstreme forkjærlighet for krim og tilsynelatende umettelige hunger for blod og drap enten det er i nyhetene, i bokform eller film og serier.

Problemet med dette er dels at det gir et inntrykk av at verden er et verre sted enn den egentlig er, og at vi lever i en voldsmettet verden der det gjelder å alltid kikke seg over skulderen. Eller at vi er rasister. Det kan gjøre unntakene til normalitet. Når nyheten blir at 2 av 10 snyter på skatten (eller at 2 av 10 har rasistiske oppfatninger), så drukner den positive motsatsen, nemlig at 8 av 10 ikke snyter på skatten.

Nyheten skaper i stedet inntrykk av at det er ganske vanlig å snyte, og skaper presedens for dette («hvorfor skal da ikke jeg gjøre det?).

Pressen skal være kritisk, men også objektiv og ikke bedriver cherry-picking, spesielt ikke med en preferanse for de sureste kirsebærene.