Rasismen i Vesten

NEW YORK: Store gjenger som jager vekk utlendinger i Tysklands gater og hever armene i Hitler-hilsener, er et særdeles urovekkende syn. Dette skjedde nylig i Chemnitz, en grå industriby i Sachsen som ble løftet fram i det tidligere DDR som en sosialistisk modellby (byen het Karl-Marx-Stadt mellom 1953 og 1990).

Politiet var tilsynelatende maktesløse i å forhindre demonstrasjonene, som begynte som en reaksjon på at en kubansk-tysk mann ble knivstukket og drept av to menn fra Midtøsten.

Men dette er ikke et spesifikt tysk problem. Titusener av tyskere i Chemnitz kom også sammen i en rockekonsert mot rasistisk vold. Og anti-innvandringsdemonstrasjonene i Chemnitz hadde mye til felles med nynazistene, Ku Klux Klan-tilhengerne og ekstremistene som herjet i Charlottesville, Virginia, i fjor.

Dette er byer som bærer en historisk byrde, med nazistiske og kommunistiske diktaturer i Chemnitz, og slaveriet i Charlottesville. Selv om årsakene bak den voldelige ekstremismen i de to stedene var mangfoldige, var rasisme utvilsomt en av dem.

Så kom Donald Trump og utnyttet denne uroen og misnøyen.

Mange hvite amerikanere, særlig de som kommer fra landsbygda i sørstatene, lever et hardt liv med underlegne skoler, dårlige jobber og relativ fattigdom. Det ene ankeret de kunne klamre seg til, var en følelse av at de som hvite var rasemessig overlegne svarte. Derfor var Barack Obamas presidentskap et hardt slag mot selvbildet. Det var som om statusen deres plutselig sto og vaklet.

Så kom Donald Trump og utnyttet denne uroen og misnøyen.

Mange østtyskere, som har opphav i et autoritært regime og som ikke har lyktes i, eller ønsket å benytte seg av utdannings- og arbeidsmulighetene i det forente Tyskland, vender seg nå mot demagoger på ytre høyre fløy som fester problemene deres på innvandrere og flyktninger, særlig fra muslimske land.

Angsten for statusberøvelse som griper hvite mennesker i hele Vesten, forsterkes trolig av Kinas voksende maktposisjon og følelsen av at Europa og USA er i ferd med å miste taket på verdensdominansen. Dette henviste antakeligvis Trump til da han på et besøk til Warszawa i fjor erklærte at «det fundamentale spørsmålet i vår tid er hvorvidt Vesten har viljen til å overleve.»

Det er ikke alltid lett å skille mellom rasistiske og kulturelle eller religiøse argumenter i det fremmedfiendtlige ordskifte.

Dette spørsmålet åpner for flere andre: Hva mener Trump med «Vesten», og er forsvaret av Vesten nødvendigvis rasistisk? På begynnelsen av 1900-tallet definerte Vestens fiender (hvorav mange var tyskere) Vesten som den «anglo-fransk-amerikanske liberalismen». Høyreorienterte nasjonalister, igjen mange tyskere, omtalte gjerne London og New York som «jødifiserte».

Ifølge dette perspektivet ble liberale samfunn styrt av penger og ikke av påståtte blodslinjer og territorier. Den ungarsk-britiske filosofen Aurel Kolnai skrev en kjent bok på 1930-tallet som het War Against the West, der tittelen henviste til nazistenes krig mot vestlige demokratier.

Men i likhet med hvordan nederlandske og nordiske populister i dag bruker LHBT-rettigheter og feminisme som symbolske kjepper å angripe islam med, har høyreorienterte ledere nå tatt til seg «Vesten» som et konsept som må beskyttes fra de muslimske massene. Slike ledere referer ofte til den «jødisk-kristne Vesten». Dette, og støtten til høyreorienterte regjeringer i Israel, beskytter dem mot anklagelser om antisemittisme, som høyreekstreme bevegelser historisk sett har blitt forbundet med.

Når biologiske skillelinjer først hadde blitt trukket mellom jøder og «ariske», var det ingen vei ut av den rasistiske fella.

Det er ikke alltid lett å skille mellom rasistiske og kulturelle eller religiøse argumenter i det fremmedfiendtlige ordskiftet. Politikere kommer sjelden med så eksplisitte rasistiske uttalelser som den unge og fremadstormende nederlandske politikeren, Thierry Baudet, kom med i forkant av fjorårets valg, da han advarte mot utlendingenes «homeopatiske oppløsning av det nederlandske folk». Eller da den republikanske representanten i Pennsylvania nylig omtalte svarte fotballspillere som «bavianer».

Fram til slutten av 1800-tallet var antisemittismen preget av religiøs terminologi. Jødene hadde tatt livet av den kristne frelseren, Jesus. Jødene brukte blodet til kristne barn for å bake matzo-brødet til påskemåltidene sine, og så videre. Dette forandret seg da pseudo-vitenskapelig raseteorier kom på banen. Når biologiske skillelinjer først hadde blitt trukket mellom jøder og «ariske», var det ingen vei ut av den rasistiske fella.

En vanlig holdning blant folk som mener at muslimer er en trussel mot den vestlige sivilisasjonen, er å nekte anerkjennelsen av islam som en religiøs trosretning. Det er en kultur, mener de, som er uforenelig med «vestlige verdier». Det var nøyaktig slike påstander som ble sagt om den jødiske «kulturen» før i tiden.

Selv om mennesker med muslimsk bakgrunn er sammensatte og har bakgrunn fra mange forskjellige land (slik tilfellet også er for jøder), kan fiendtligheten mot islam likevel kalles en form for rasisme. Mennesker som assosieres med islam, om det så er gjennom aktiv trosutøvelse eller familiebakgrunn, er fremmedelementer som må utstøtes fra det vestlige samfunnet.

Når den mest mektige mannen i den vestlige verden forsvarer rasistiske demonstranter, er det ingen tvil om at Vesten, samme hvordan man definerer den, har et stort problem.

Denne typen rasisme begrenser seg sjelden til faktiske muslimer. Jeg tviler på at gjengene i Chemnitz som forfulgte enhver med et tilstrekkelig lite europeisk utseende, var særlig nøye på religion eller kultur. Slagordet som ble ropt var: «Tyskland for tyskere, utlendinger raus!»

Nynazistene i Charlottesville feiret sørstatskultur med symboler fra den gamle Konføderasjonen og gikk til angrep på svarte folk; hele poenget med å danne Konføderasjonen var jo å beskytte den hvite overmakten. Det var dette demonstrasjonene handlet om. Men de som deltok ropte også: «Vi vil aldri erstattes av jøder!»

Slike følelser har alltid ligget og murret i utkantene av det vestlige politiske landskapet, og særlig i USA der ideen om hvit overlegenhet har en lang og brokete historie. Høyreorienterte politikere, i håp om å sikre flere stemmer, har ofte antydet at de kan være enige i noen av disse fordomsfulle holdningene.

Men da Trump påsto at de rasistiske massene i Charlottesville også inkluderte «some very fine people», og da han omtalte meksikanske innvandrere som «voldtektsmenn», løftet han rasismen fram i det politiske lyset. Når den mest mektige mannen i den vestlige verden forsvarer rasistiske demonstranter, er det ingen tvil om at Vesten, samme hvordan man definerer den, har et stort problem.

(Oversatt fra engelsk av Sigrid E. Strømmen)

Copyright: Project Syndicate, 2018.
www.project-syndicate.org