Religionsdialog kan bidra til fred

Mange vestlige samfunnsforskere hevdet noen år tilbake at religion er et utdøende fenomen. Påstanden var del av et overmot som trodde at verden snart vil bli som det nordvestlige hjørnet i Europa. Øst-Europa lå under kommunismens åk. Der rådde den ateistiske tro. Mange tenkte nok at denne tro også ville forbli rådende etter at det kommunistiske systemet var avskaffet.

Men, etter kommunismens fall ble ateistisk tro i stor grad erstattet av religiøs tro. KGB-offiser Putin ble kirkegjenger – i allianse med autoritære kirkeledere. I Kaukasus ble den ateistiske undertrykkelse erstattet av en eksplosjon i religiøst og nasjonalistisk begrunnet vold. I Midtøsten og langt inn i Asia blir islam, hinduisme og buddhisme brukt til å begrunne vold og undertrykke annerledestenkende – uansett om disse tilhører egen eller en annen religion.

Religion er ofte et fellestrekk mellom mange aktuelle konflikter.

For tyve år siden spådde den amerikanske samfunnsforskeren Samuel Huntington at fremtidens konflikter ville være mellom det han kalte «sivilisasjoner». Han mente det var syv ulike sivilisasjoner – alle med religiøse røtter. Huntington tok stort sett feil. «Sivilisasjon» er et svært uklart begrep. Enda viktigere er at de fleste voldelige konflikter foregår innenfor «sivilisasjonene».

Indre konflikter i muslimske land koster langt flere liv enn konflikter mellom «islam og Vesten». Den betente og globalt betydningsfulle konflikten mellom Israel og Palestina, har viktige religiøse elementer. Den handler også om okkupasjon og land. Men, det er ikke en sivilisasjonskonflikt.

Nasjonal eller etnisk identitet er svært ofte forbundet med religion.

Religion er ofte et fellestrekk mellom mange aktuelle konflikter. Religion kan bidra til å forsterke konflikter, og blir brukt til å begrunne konflikter. Til tross for dette, hører vi ofte vestlige politikere og samfunnsforskere som sier at det egentlig ikke handler om religion, men om økonomiske eller politiske forhold. Det er en forenkling.

Når en konflikt blir voldelig, skyldes det som regel et sammenfall av mange, ulike omstendigheter. Når vold skal begrunnes, tyr noen til religion, noen til nasjonalisme, noen til økonomi, og de fleste til mangelen på alternative midler. Uansett er det uholdbar paternalisme å hevde at konflikten egentlig handler om noe annet enn partene selv sier. Den som vil bidra til å løse en konflikt, bør forholde seg til alle elementer i den.

Nasjonal eller etnisk identitet er svært ofte forbundet med religion. I Europa er dette kjent fra konflikten i Nord-Irland. I det ortodokse Øst-Europa er det et forklarende element når det er tale om spenningen til Vest-Europa. For hundre år siden ble kirkelig-konfesjonelle argumenter brukt for å begrunne krigen mellom det protestantiske Tyskland, det katolske Frankrike og det ortodokse Russland.

«The Great and Holy War» er tittelen på Philip Jenkins’ bok om dette. Det ble vanskeligere da det protestantiske Storbritannia og det muslimske Tyrkia ble trukket inn i krigen på henholdsvis fransk og tysk side.

De må kunne heve seg over sin egen nasjonale, etniske eller kulturelle identitet.

I sammensatte konflikter er det nødvendig å ta fatt i deres religiøse elementer. Politikere forhandler og underskriver fredsavtaler. Samspill med religiøse ledere bidra til et godt resultat. Deres virkemidler er dialog og samarbeid om de elementer i konflikten som er av religiøs natur.

Det kan være:

• Blant mange folk og i mange religioner er det en nær forbindelse mellom land, folk, nasjon og religiøs tro. Israel ble opprettet nettopp på grunnlag av en slik sammenheng. Russland og russisk-ortodoks tro lager en lignende forbindelse. I Saudi-Arabia er det offisielt ikke plass til andre religioner enn islam. Hos Hamas i Gaza hevdes det at fordi hele Palestina var under muslimsk herredømme, er det i prinsippet fremdeles muslimsk land. Det finnes muslimske teologer som av denne grunn mener at islam har rett på Andalusia i Spania. Buddhistiske munker på Sri Lanka tror og handler ut fra samme tenkesett – i forhold til kristne, muslimer og tamilske hinduer.
• Hellige steder. Al Aqsa-moskeen i Jerusalem (Israel kaller det Tempelhøyden) er det mest potente symbol på konflikten mellom Israel og Palestina. Abrahams-moskeen i Hebron er et annet, lignende konfliktpunkt. Både jøder og muslimer har historisk tilknytning til stedet. Mellom kosovarer og serbere er Kosovo-sletten og høyden et konfliktpunkt. Den er et nasjonal-religiøst symbol for serbere.
• Adgang til og bruk av hellige steder. Før hver kristen påske i Israel og Palestina, kommer det tusenvis av søknader fra kristne i Gaza og på Vestbredden om å få delta i gudstjenestene i Gravkirken i Jerusalem. Israel innvilger noen hvert år, mens mange aldri får komme dit. Under hver Ramadan, som i år begynner 5-6. juni, ønsker alle muslimer i området å kunne be i al Aqsa-moskeen. Israel har ført en skiftende politikk i forhold til dette. Noen år har de sluppet inn alle fra Vestbredden, noen år har de satt aldersbegrensninger for menn (over 45 eller 50 år), og noen år er det bare noen få som har sluppet gjennom sjekkpunktene.
  

  De må respektere og anerkjenne andres tro og religion.

• Synet på den andre. Alle religioner har oppfatninger om sine egne troende, sin egen tro, og andre troende og andres tro. Innenfor alle religioner finnes ulike oppfatninger om dette. Dette nedfelles i religionenes undervisning og skolenes lærebøker. I konfliktsituasjoner vil undervisningsmateriellet enten mangle innhold om konfliktpartnere og deres religion, eller beskrive dette negativt.
• I den grad religiøse ledere fra parter i en konflikt finner samarbeidsprosjekter og viser seg sammen, bidrar det til å fjerne religion som spenningselement. Det kan handle om felles kursing av unge religiøse ledere, felles fremstøt for å endre religionsundervisning, eller engasjement for å møte en utfordring utenfor spenningsfeltet.

Noen forutsetninger må ligge til grunn for at religiøse ledere skal kunne bidra til å løse en voldelig konflikt:

• De må respektere og anerkjenne andres tro og religion. Det innebærer ikke at de skal fornekte troen på at egen religion er sann. Men viljen til å lytte til andres tro, gjør at tro i seg selv kan bli et felles grunnlag for videre samtale og handling.
• De må kunne heve seg over sin egen nasjonale, etniske eller kulturelle identitet. Slik kan de se at deres egen tro også er formet av denne. Det muliggjør forståelse av motpartens komplekse identitet. Da er ikke lenger religiøs, kulturell og nasjonal identitet absolutte størrelser.
  

  Religionsdialog er et nødvendig hjelpemiddel i konflikter der religion er et element.

• De må avstå fra enhver påstand om at noen har eksklusiv adgang til Gud. En god venn av meg, en iransk ayatollah, sa en gang at hvis vi skal tro alle som mener de taler på Guds vegne, har vi mange guder. Det var et solid stykke iransk samfunnskritikk, men også et memento til alle som bruker gud til å begrunne egen voldsbruk.
• De må være veiledere i bruken av hellige skrifter. I alle hellige skrifter finnes begrunnelser for vold og våpenbruk. I de samme skrifter finnes også gode begrunnelser for fred og respekt for alle menneskers verd. Religiøse ledere har et spesielt ansvar for å lete frem nettopp dette.
• De må la være å delegitimere andres krav på hellige steder, eller andres eksistensberettigelse i et land.
• De har ansvar for å identifisere religiøse elementer i en konflikt, og forsøke å skille dem fra andre elementer.
• De er religiøse og teologiske veivisere. Teologi handler om forholdet mellom det jordiske og det guddommelige, men det er likevel verdslig aktivitet som kan hjelpe alle, inklusive politikere, til å løse konflikter – ikke forsterke dem.

Religionsdialog er et nødvendig hjelpemiddel i konflikter der religion er et element. Den kommer aldri i stedet for politiske forhandlinger, men kan være et konstruktivt bidrag når den brukes i samspill med slike.