Rikinger må lære seg at rettferdighet ikke er misunnelse

«De som får det til må få lov til å bli stinkende rike», skrev «gründer og kapitalist» Petter Thoresen i Nettavisen for noen dager siden.

Og det får de jo. I Norge, et av verdens beste land å drive næringsvirksomhet i. De rike blir rikere og rikere, men likevel sitter Thoresen med inntrykket av at folk som blir «stinkende rike» er uønsket her til lands. Hans argument er nemlig at staten skattlegger det staten vil ha mindre av. Mer skatt til de rike må derfor bety at vi ikke ønsker rikinger.

Det er en skikkelig gammeldags tanke at alle som er rike, har fortjent rikdommen sin, mens de som er fattige, fortjener fattigdommen.

«En mild form for landsforvisning», som han skriver. At skatt er et omfordelende middel som senker ulikheter og gir oss en av verdens beste velferdssamfunn, er visst ikke i Thoresens tanker. At folk som blir «stinkende rike» derfor også skal betale deler av den rikdommen de har tjent tilbake til det fellesskapet som har muliggjort rikdommen, bunner i misunnelse ifølge Thoresen.

Hans utgangspunkt er at alle egentlig vil bli rike, men at få av oss har det som skal til.

Så enkelt det høres ut! Er du rik, er det fordi du har jobbet hardt og mye, kanskje ofret familie og venner – men skapt noen arbeidsplasser på veien. Er du fattig, er det fordi du «valgte annerledes», fordi du «ikke ville, turte, orket eller evnet å starte noe selv».

Når verden ser ut slik den tydeligvis gjør innenfra Thoresens hode, kan jeg jo forstå hvor motstanden mot skatt kommer fra. Skal de som fullt fortjent har blitt rike, betale for de som fullt fortjent er fattige, liksom. Jeg lurer på om han faktisk mener dette, men det er i hvert fall slik jeg leser innlegget hans.

Folk som anser seg som mer velstående, er mer tilbøyelige til å jukse og å forsyne seg av godteri som er ment for barn.

Det er en skikkelig gammeldags tanke at alle som er rike, har fortjent rikdommen sin, mens de som er fattige, fortjener fattigdommen. Det har vi faktisk slutta med, selv om noen rikinger altså synes å henge igjen i tidligere århundrer.

Den amerikanske psykologen Paul Tiff har undersøkt hvorvidt rikdom gjør oss til kjipere mennesker. I en studie fikk han deltakerne til å spille Monopol. Men den ene fikk dobbelt så mange penger og fikk spille med to terninger i stedet for en. Når de med de åpenbare fordelene vant og skulle forklare hvorfor, mente de ikke at de urettferdige reglene var avgjørende, men de gode beslutningene de hadde tatt underveis i spillet.

Tiff oppdaget også flere interessante ting: De privilegerte spillerne, altså de med mer penger og en terning ekstra, begynte å oppføre seg hoverende overfor de mindre privilegerte spillerne. De banket brikkene hardere og mer aggressivt i brettet, og de forsynte seg mer av snacksen som var satt fram. Psykologen har også funnet at folk som anser seg som mer velstående, er mer tilbøyelige til å jukse og å forsyne seg av godteri som er ment for barn.

Tiff forklarer dette med at privilegiene vi har, føles fortjent. Og jo mer vi har, jo mer føler vi at vi fortjener det – og jo mindre empati uttrykker vi overfor andre mennesker.

Det lønner seg altså først og fremst å arve.

Thoresens innlegg gir brått så mye mer mening.

Videre er det jo ikke slik at det du må gjøre for å bli rik, er å jobbe hardt og stable noe på beina fra ingenting. Noen gjør jo det også, men de aller fleste av de aller rikeste i Norge, er arvinger. Det er lettere å oppnå makt og rikdom hvis du kommer fra en familie med makt og rikdom. Det lønner seg altså først og fremst å arve. Du trenger ikke en gang å skatte på overføringen!

Men er det nå egentlig slik at vi alle drømmer om å bli rike, slik Thoresen mener?

Jeg tror og håper svaret er nei. Jeg tror vi mennesker ønsker oss gode liv for oss selv og dem vi er glad i. Da hjelper det med penger, men vi trenger ikke rikdom. Den viktigste faktoren for et lykkelig liv, er gode relasjoner. Som Thoresen selv påpeker, de som jobber seg opp til å bli «steinrike» har ofret mye. De har satt «livet på vent. Man kan miste kontakt med venner og man ser ikke barna vokse opp».

De rikeste 40-åringene kan regne med å leve 14 år lenger enn de fattigste.

Det høres ikke ut som noen oppskrift på et godt liv, spør du meg. Men hvis penger er viktigst, er det sikkert riktig å ofre disse relasjonene.

Det er ikke bra for helsa heller, mener Thoresen, å jobbe så mye som skal til for å bli rik (altså, hvis du ikke har arvet pengene, da). Men faktum er at rike mennesker har langt bedre helse og høyere levealder enn fattige. I folkehelsemeldingen som nettopp ble lagt fram, vises det til at de rikeste 40-åringene kan regne med å leve 14 år lenger enn de fattigste.

Å være fattig, er på mange måter en fulltidsjobb. Barn som vokser opp i fattige familier, har økt sjanse for å leve i fattigdom som voksen. Fattigdom medfører psykisk uhelse, og økonomiske bekymringer krever kapasitet som kunne ha vært brukt på helt andre ting.

Lever du på fattigdomsgrensa, trenger du ikke hundre millioner for å føle at du har det bra.

Alle rike som er bekymret for sin tilværelse i Norge: Slapp av, det er fortsatt mye jævligere å være fattig i dette landet enn det er å være rik.

Så kan og skal vi selvsagt diskutere hvordan skattesystemet best kan rigges. Og det gjør vi jo også –bevares – selv om debatten ikke alltid er like lett å ta.

De som sier at lykke ikke kan kjøpes for penger, vet ikke hvor de skal shoppe, har noen visstnok sagt. Men gjør penger oss lykkelige? Det viser seg at, i hvert fall opp til et visst nivå, stiger lykkefølelsen for hver krone mer vi får.

Men stigningen er mye brattere for dem som har minst fra før. Lever du på fattigdomsgrensa, trenger du ikke hundre millioner for å føle at du har det bra. Og jeg vet sannelig ikke om laksearving Gustav Magnar Witzøe blir lykkeligere og lykkeligere for hver nye milliard som føres til formuen hans.

Du vet, yte etter evne og få etter behov.

Å ha nok penger kan spare oss for bekymringer som hvordan vi skal greie å betale huslånet når renta øker, strømregningen når prisene stiger og kulda setter inn, maten som har blitt mye dyrere. Men som alle vi som ikke er mangemillionærer har skjønt: et godt liv handler ikke om å ha mest mulig penger, men om å ha nok til at vi klarer oss.

I Norge kjenner stadig flere på økonomisk utrygghet. Barnefattigdommen har økt drastisk de siste 20 årene. Det er ikke deres skyld. Som samfunn må vi stille opp, omfordele. Du vet, yte etter evne og få etter behov. Det gjelder de rikeste også.

Det kalles ikke misunnelse, det kalles rettferdighet.