Risikopolitikk ved et veiskille?

Vi er nå inne i sjuende uke av den største samlede risikopolitiske aksjonen i nyere norsk historie. Det er ikke lett å være i regjering under denne krisen. Det vil heller ikke bli lett å være i regjering når effekter og virkninger av den samlede krisehåndteringen skal vurderes. I Klassekampen 8. april annonserer Jonas Gahr Støre at det vil komme et kraftig oppgjør med beredskapspolitikken før koronakrisen. Han krever at det må bli iverksatt omfattende gransking, tilsvarende Gjørv-kommisjonen etter 22. juli.

Hva kan komme ut av en slik gransking? Høyst sannsynlig vil det bli rettet kritikk mot risikopolitikken i Norge. Hvordan er koplingene mellom risikopolitikken og beredskap?

Det bør stilles spørsmål ved hvorfor regjeringen ikke har tatt hensyn til at blant annet Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) flere ganger har fremhevet global pandemi som et meget sannsynlig krisescenario. Innrettingen av og ansvaret for beredskapen må også under lupen. Resultatet kan bli heftige diskusjoner om organiseringen av samfunnssikkerheten på lengre sikt.

Et dilemma som alltid oppstår på forvaltningsnivå, er hvorvidt man skal velge mellom et vertikalt sektorprinsipp eller et hierarkisk samordningprinsipp. Samfunnssikkerhet som politikkområde og praksisfelt følger ikke strenge sektorgrenser, men organiseres på tvers av dem, fordi kriser sjelden følger forvaltningens strukturer og fordi ulike offentlige og private aktører har delansvar for samfunnssikkerheten innenfor sin sektor eller geografiske område.

I en tidlig fase av koronakrisen viste det seg at disse retningslinjene førte til både gode og mindre gode lokale tilpasninger.

Grunnprinsippene i beredskapsorganiseringen er ‘ansvars-, likhets- og nærhetsprinsippene’, samt ‘samvirkeprinsippet’.  Disse involverer flere nivåer innenfor offentlige etater, kommuner og private virksomheter i krisehåndteringen. At kommunene har et helhetlig ansvar for risikohåndtering og beredskap innenfor sine grenser, har uten tvil styrket lokal bevissthet og organisering av sikkerhetsarbeidet.

I en tidlig fase av koronakrisen viste det seg at disse retningslinjene førte til både gode og mindre gode lokale tilpasninger. Mange enkeltkommuner innførte egne regler, ønsket egne hytteforbud, og Nord Norge etablerte søring-karantene. Men i stedet for å overprøve alle lokale krisetiltak, valgte regjeringen å anmode kommunene om å benytte spesialutviklede veiledere, unntatt hytteforbudet som ble et nasjonalt vedtak. Etter hvert som de tettest befolkede områdene opplevde en sterkere smitteutvikling enn resten av landet, kom også spørsmålet om særskilte tiltak for Osloregionen.

Erfaringsmessig er det lite som tilsier at økt sentralisering er veien å gå.

Hvilke følger vil koronakrisen få for den nasjonale risikopolitikken? Erfaringer viser at arbeidet med sikkerhet er hendelsesstyrt. Både tsunamien i 2004 og ikke minst 22. juli-hendelsen i 2011, utfordret sektorprinsippet og førte til en debatt om reorganisering av offentlig styring og forvaltning innenfor feltet. Flere tok til orde for opprettelsen av et eget sikkerhetsdepartement. Argumentet for samordning innenfor et samfunnssikkerhetsdepartement er økt effektivitet og konsistens i beredskapsarbeidet. Erfaringsmessig er det lite som tilsier at økt sentralisering er veien å gå. Styrken med den norske modellen er nettopp at man er i stand til å mobilisere både bredt og på flere nivåer fordi ulike aktører er bevisste sitt eget ansvar.

All usikkerheten som har vært knyttet til tiltakene, og det faktum at mange lokale og nasjonale fagmiljøer har ulike tilnærminger til risiko og metoder for risikostyring, vil like fullt kunne presse frem krav om at vi trenger tydeligere retningslinjer for risikostyring, risikohåndtering og evaluering av tiltak.

Dette kan lett bli et grep som fungerer godt blant sentrale beslutningstakere, men som ikke nødvendigvis fungerer like godt der det brenner.

Samtidig vet vi at det blant enkelte sentrale myndigheter er en allmenn oppfatning om at mulighetene til å drive effektiv forebygging, beredskap og respons, best gjennomføres ved sentralisering av beslutningsmyndighet slik det fungerer i mange land vi liker å sammenligne oss med. Dette kan lett bli et grep som fungerer godt blant sentrale beslutningstakere, men som ikke nødvendigvis fungerer like godt der det brenner.

Under og like etter store kriser er det lettere for myndighetene å innføre tiltak som man ellers ikke ville fått gjennomslag for

I en periode preget av reguleringer, frykt og usikkerhet vil publikum kreve tydeligere informasjon om hvilke prinsipper for risikokommunikasjon, risikostyring, og beredskapsorganisering som skal bidra til å forhindre at vi igjen opplever tilstander slik som denne våren. Samtidig vet vi at under og like etter store kriser er det lettere for myndighetene å innføre tiltak som man ellers ikke ville fått gjennomslag for. Organisering av risikopolitikken bør bli et hett tema i neste års valgkamp.