Rødt klister

Det kan være litt som å besøke et alternativt univers å følge den interne diskusjonen i Rødt, i sosiale medier og andre steder.

Etter at Amrit Kaur, den nyvalgte lederen av ungdomspartiet Rød Ungdom (RU), anklaget Jonas Gahr Støre, Jens Stoltenberg og oljefond-sjef Nicolai Tangen for terrorisme, har anklagene haglet fra deler av medlemsmassen i Rødt. Mot partiledelsen – fordi de tok avstand fra Kaur og forsvarte sentrale norske ledere mot terroristanklagene.

TikTok-videoen til Kaur ble slettet etter reaksjonene, og mandag morgen la Kaur seg flat, både i flere aviser og på Politisk kvarter på NRK. Da får vi ta henne på ordet og gi henne nye sjanser til å etablere seg som en stemme i det politiske ordskiftet.

Men Rødt er skadeskutt. Og den interne diskusjonen viser tydelig at partiet kan slites i filler. Det er nemlig ikke alle som er like fornøyd med resultatet etter at partiledelsen i snart 20 år har jobbet knallhardt for å kvitte seg med arven etter AKP (m-l), som Rødt vokste ut av.

Normaliseringen av partiet langs Bjørnar-linja kan vanskelig kalles annet enn en suksess.

AKP oppnådde aldri status som en massebevegelse, for å si det forsiktig. Men bevegelsen klarte å prege norsk offentlighet på 1970-tallet langt mer enn det beskjedne antallet medlemmer skulle tilsi. AKP er kalt mye, men for å si det kort: Medlemmene var – eller lot seg dupere av – revolusjonære svermere, som altfor ofte bommet i analysen og ga sin støtte til autokrater og kommunistiske diktatorer.

Rødt har fulgt en linje siden Bjørnar Moxnes ble valgt til leder i 2012, vi kan kalle den Bjørnar-linja, som har klart å svekke båndene til denne arven. Det har båret frukter, partiet har vokst gradvis, til det knuste sperregrensa høsten 2021.

Dermed kunne Rødt sende åtte radikale stemmer på Stortinget, der de kjemper mot fattigdom, for et regulert strømmarked og mot profitt i velferden, for å nevne noe. Disse åtte snakker gjerne tydeligere og høyere enn de fleste andre som lener mot venstre politisk, men de gjør det fra en posisjon som talsmenn for et demokratisk parti.

Rødt i dag er kanskje mest av alt et nokså radikalt sosialdemokratisk parti, noe som illustreres av at partiprofil Mímir Kristjánsson har skrevet bøker der han lovpriser Ap-ideologene Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen.

Omtrent det første den nye lederen gjorde var å erklære seg som kommunist.

Normaliseringen av partiet langs Bjørnar-linja kan vanskelig kalles annet enn en suksess. Da partiet på landsmøtet i fjor landet et flertall for norsk våpenstøtte til Ukraina, var denne prosessen tilsynelatende i mål. Rødt var et parti på linje med de andre. Radikalt, men ikke irrasjonelt. Ungt og friskt, men ikke urealistisk.

Et parti som også sosialdemokratene kan regne med, og kanskje, på sikt, samarbeide med.

Det murret riktignok under overflaten allerede den gang. Blant annet omtalte Siavash Mobasheri, tidligere leder i Rødt Oslo, Nato-sjef Jens Stoltenberg som «en krigsforbryter» under debatten om våpenstøtte, og en liten utbrytergruppe fra partiet gikk sammen under navnet «Fred og rettferdighet».

Det kan kanskje ses som et lite forvarsel om hva som skulle komme da ungdommene i RU bestemte seg for å vise hvor rene og ranke de er.

Rabalderet begynte med et kupp, eller kanskje ikke. Da Amrit Kaur ble valgt som leder i RU i april, mente den tapende kandidaten at gruppen «Kommunistisk enhet» hadde kuppet valget. Påstanden er ikke godtgjort, men den viser at frontene internt er harde.

Omtrent det første den nye lederen gjorde var å erklære seg som kommunist. Nestlederen hennes skal visstnok elske Lenin, altså bokstaven «l» i AKP (m-l). Profiler på sosiale medier har også lekt med våpen og annet snacks som skremmer vannet av vanlige velgere.

Alt dette er en påminnelse om hvor Rødt kommer fra for mange. Det kan bli kostbart.

Altså alt det partiledelsen har forsøkt å ta ut avstand til. Det toppet seg med påstanden fra Kaur om Stoltenberg, Støre og Tangen – og roet seg tilsynelatende igjen da Kaur la seg flat mandag morgen. Men Rødts ungdomsproblem er nok ikke over. Heller ikke kommunistproblemet – eller problemet med gammelgutta.

Én ting er at RU-erne nå bryter ned den tilliten Rødt møysommelig har bygget. Denne formen for radikal aktivisme har ridd Rødt og venstresida som en mare. Det er lett for politiske motstandere å peke på at Rødt er et useriøst parti når den nå dukker opp igjen. Et annet eksempel er bildet et Rødt-medlem tok med Espen Barth Eide 1. mai i år. Hun står smilende ved siden av den uvitende utenriksministeren med plakaten «Fuck Israel. Fuck capitalism. Fuck Nato».

Det er sterke følelser rundt palestinernes kamp i Norge. Kaurs anklager om at våre ledere er terrorister skriver seg også inn i den opphissede stemningen. Men det oser ikke parlamentarisk troverdighet å drive med studentikos aktivisme. Det samme gjelder for RU-toppenes flørt med kommunismens skrekkabinett. Alt dette er en påminnelse om hvor Rødt kommer fra for mange. Det kan bli kostbart.

Men saken har også vist fram for alle som vil se hvor mange av Rødts medlemmer og støttespillere som synes partiet er blitt et altfor «normalt» parti som følge av Bjørnar-linja, som også etterfølgeren Marie Sneve Martinussen har vært en forkjemper for og følger av.

Resultatet er at Rødt sitter i klisteret, fanget av sin egen historie og av ungdommen som skal utgjøre framtiden.

Der vi andre ser en partiledelse som av ren nødvendighet har kritisert Kaur de siste dagene, skriver medlemmer at ledelsen «slengte seg på som en mobb». Andre mener å se at dette er de systemlojale i Rødt som ser sitt snitt til å kvitte seg med venstrefløyen en gang for alle.

I tillegg, selvsagt, til dem som vil unnskylde alt med ungdommens dårskap, og at RU alltid har vært litt sånn på kanten. Det er jo dette som er Rødt og ikke minst RU, liksom.

Det er legitime holdninger. Men det er også holdninger som preget Rødt og forløperen RV da offentligheten knapt la merke til dem og oppslutningen ved valg ikke truet med å sprenge sperregrensa.

Resultatet er at Rødt sitter i klisteret, fanget av sin egen historie og av ungdommen som skal utgjøre framtiden.

Om mindre enn tre uker er det ekstraordinært landsmøte, som skal velge ny ledelse i moderpartiet. Det burde være en ren formalitet, men trenger ikke å bli det. Det blir ofte ikke det på ytre venstre flanke.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen.)