Salmer fra gutterommet

Reaksjonene har vært mange etter at Aftenposten søndag kveld kunne avsløre at barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad sto oppført i Folkeregisteret med foreldrenes hus i Agder som bostedsadresse fram til i fjor høst – noe som utløste gratis og skattefri pendlerbolig i Oslo betalt av Stortinget.

Problemet er bare at Ropstad er statsråd og leder partiet som fremfor noen løfter fram gode verdier og moral som et kompass for politikken deres.

Samtidig dro han inn nærmere en halv million i leieinntekter fra en tomannsbolig i Lillestrøm og fikk attpåtil en hyggelig gevinst på noen hundre tusen da den samme boligen ble solgt. Først som 35-åring og med full familie meldte Ropstad permanent flytting til Østlandet.

Ikke den eneste gutteromspolitikeren

Om Ropstad har brutt loven eller ikke, er jurister langt bedre skikket til å avgjøre enn meg. Isolert sett er overtrampet på langt nær det groveste som er blitt begått av en norsk politiker. Personlig mener jeg at saken med en annen gutteromspolitiker, Frps Himanshu Gulati, er en god del grovere. Dagens Næringsliv avslørte i 2019 at Gulati eide fem leiligheter i Akershus, samtidig som også han fikk dekket pendlerbolig noen mil nærmere arbeidsplassen sin.

Denne saken vil nok medføre at Ropstad må snakke mer om den enn om KrF-politikk helt på oppløpssiden av valgkampen.

Problemet er bare at Ropstad er statsråd og leder partiet som fremfor noen løfter fram gode verdier og moral som et kompass for politikken deres. Man kan si mye om Fremskrittspartiet, men akkurat den moralske fanen bæres ikke akkurat høyest i partiets gjøren og laden. Legg til at det er en liten uke til valglokalene stenger, og du har en særdeles potent cocktail som burde stresse et parti som fra før av kaver mot sperregrensen og, om jeg skal driste meg til å være litt ekstra svulstig, sin videre eksistens.

Ukjent farvann

Skandaler har sjelden de store effektene på partiers oppslutning, men de færreste skandaler dukker opp så tett på et valg. Denne saken vil nok medføre at Ropstad må snakke mer om den enn om KrF-politikk helt på oppløpssiden av valgkampen. Det gjør at vi i denne saken beveger oss i et ganske ukjent farvann hva gjelder konsekvensene denne saken vil få for selve valgresultatet. Det faktum at KrF er i en skvis mellom Sentrum fra venstresiden og Partiet De Kristne på høyreflanken, som begge står klare til å fange opp velgere fra dem, gjør ikke saken noe enklere.

Derfor var det nok et klokt trekk av Ropstad å beklage saken mandag formiddag etter en noe famlende håndtering i den første artikkelen om saken til Aftenposten, hvor det virket som at hovedfokuset hans var å understreke at han ikke hadde brutt loven.

Jeg skjønner godt at mange sitter igjen med en følelse av at det er forskjell på kong Salomo og Jørgen hattemaker når mediebildet preges av slike saker.

En mager trøst for Ropstad og KrF er at snaut én million velgere allerede hadde stemt da denne saken ble kjent. Ved forrige stortingsvalg gjorde partiet det litt bedre blant forhåndsstemmene enn stemmene som kom inn på valgdagen, men tradisjonelt har velgerne til KrF vært sene med å avgi sine stemmer. Det kan gjøre de siste dagene ekstra spennende.

Etterlatt inntrykk: Grådige politikere

Setter vi valgkampen litt til side, er det et bekymringsverdig mønster vi begynner å se i de skandalene som norske politikere havner i: Det handler veldig ofte om penger, og etterlater et inntrykk av politikere som nærmest anstrenger seg for å skvise ut mest mulig penger fra felleskassa mens de er toppolitikere. Fiskeriminister Geir Inge Sivertsen måtte gå av i fjor vinter etter å ha hevet etterlønn fra ordførerjobben i Lenvik kommune samtidig som han fikk lønn for å være statssekretær i Fiskeridepartementet.

Mandag denne uken kunne dessuten Dagens Næringsliv melde at Frp-politiker Jan Arild Ellingsen hadde fått over 800 000 kroner i etterlønn fra Stortinget mens han drev et rådgivningsselskap.

At de siste årenes skandalebonanza i norsk politikk har noe av skylden for dette fallet i tillit, er jeg overbevist om.

Samme dag som etterlønnssaken ble kjent, ble det også klart at Gjenopptakelseskommisjonen åpner 36 av sakene som omfattes av NAV-skandalen hvor en rekke nordmenn ble feilaktig dømt for trygdesvindel. Jeg skjønner godt at mange sitter igjen med en følelse av at det er forskjell på kong Salomo og Jørgen hattemaker når mediebildet preges av slike saker.

I den siste utgaven av Innbyggerundersøkelsen som Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) gav ut i april, svarer 46 prosent at de har tillit til at politikerne på Stortinget jobber for innbyggernes beste. Det er ned fra 56 prosent i 2015. At de siste årenes skandalebonanza i norsk politikk har noe av skylden for dette fallet i tillit, er jeg overbevist om.

Vær varsom

Derfor ville jeg for én gangs skyld brukt akkurat de ordene Erna Solberg brukte på Politisk Kvarter på NRK mandag morgen: Politikere er nødt til å trå varsomt med å bruke ordninger utover det de er tiltenkt for – uavhengig av om det er aldri så lovlig.

Det handler ikke bare om partipolitikk, men om den valutaen som politikerne til syvende og sist lever av – nemlig tillit.