Scott-syndromet

The Norwegians have forestalled us and are first at the Pole. It is a terrible disappointment, and I am very sorry for my loyal companions. […] All the day dreams must go; it will be a wearisome return.

Dette skrev Robert Falcon Scott i dagboka si tirsdag 16. januar 1912, da han innså at Roald Amundsen og hans mannskap hadde slått den britiske Terra Nova-ekspedisjon i kappløpet til Sørpolen.

Scotts dagbøker, hvis du skulle få lyst til å lese resten (de finnes på nettet takket være the British Library), gir en uforglemmelig beskrivelse av det sakte fallet ned i et  ), frostbitt, utmattelse og var dermed sårbare for ulykker – og de døde, en etter en. Edgar Evans var den første til å miste livet, deretter Lawrence Oates med de kjente siste ordene: «Jeg skal bare ut en tur; jeg blir nok borte en stund».

Ja, de er motstandsdyktige, men ikke særlig fleksible.

Resten av mannskapet – Wilson, Bowers og Scott selv – døde bare 18 km unna en forsyningsdepot i mars 1912. Kroppene deres, og Scotts dagbok, ble oppdaget ti måneder senere av et letemannskap. Kroppene deres finnes der fortsatt, som en del av det arktiske landskapet, begravd i den dype isen for de neste hundrevis av årene.

Britene roses ofte, og med rette, for deres motstandsdyktighet i den verste motbøren. Fra den urokkelige roen til de som måtte tåle Blitzen under andre verdenskrig, og likevel skjøttet pliktoppfyllende sitt daglige arbeid, til det ubestridelige motet til RAF-pilotene som måtte møte de tallmessig overlegne Luftwaffe-skvadronene, har britene en mesterlig evne til å møte katastrofer uten å få panikk, til å «keep calm and carry on», om de konfronteres av terrorangrep, bitende kaldvær som siver inn i de dårlig oppvarmede husene, eller en potensiell Brexit uten samarbeidsavtale med EU – en såkalt «no-deal Brexit».

Ja, de er motstandsdyktige, men ikke særlig fleksible.

Se på Theresa Mays regjering, for eksempel, som har måttet tåle minst to sjokkerende fratredelser de siste månedene på grunn av Mays håndtering av Brexit. Nemlig Boris Johnson, forkjemper nummer 1 av en «hard Brexit», som forlot utenriksministerposten sin i samme stil som en trassig unge forlater lekeplassen når han ikke får viljen sin; og David Davis, Brexit-sekretæren som fratrådte stillingen sin fordi, vel, Brexit egentlig ikke betydde Brexit, ifølge Theresa May, til tross for at det er det hun selv tror.

Å stemme for å forlate EØS i 1975 er ikke det samme som å stemme for å forlate EU i 2016.

Er du forvirret? Det er de også. Og det er ikke bare de konservative – det en gang svært EU-vennlige partiet – som sliter med å knekke nøtten om hvordan de faktisk skal gjennomføre denne brexiten. Og ikke glem Labour: et parti der det store flertallet var mot å forlate EU, men som ledes av en mann som historisk sett er en konsekvent EU-motstander.

Han stemte for at Storbritannia skulle forlate EØS i 1975, stemte mot Maastricht-traktaten i 1993, gikk imot dannelsen av den europeiske stabilitetsmekanismen i 2011, etterlyste en umiddelbar utløsning av «Artikkel 50» etter folkeavstemningsresultatene var klare i juni 2016, og har vært motstander av enhver idé om at Storbritannia fortsatt skal være med i EUs indre marked. Denne mannen liker helt enkelt ikke, og har aldri likt, ideen om et forent Europa. Eller i det minste ikke om et Storbritannia som er med i foreningen.

Hva har så dette å gjøre med britenes manglende fleksibilitet?

Det var ingen ringere enn Muhammad Ali som skal ha sagt at «en mann som betrakter verden på samme måte når han er femti som da han var tjue, har kastet bort tretti år av livet sitt». Fleksibilitet er en svært viktig verdi når det kommer til politikk, «kunsten av det mulige, det oppnåelige, det nestbeste» (Otto Von Bismarcks ord denne gangen). Å tviholde på ideene sine i møte med endrede omstendigheter er ikke en bragd; det er tåpelig.

Å stemme for å forlate EØS i 1975 er ikke det samme som å stemme for å forlate EU i 2016: Sjansene for at de økonomiske og sosiale (negative) konsekvensene av sistnevnte er eksponentielt høyere enn tilfellet var for førstnevnte scenario. Å innta en hard eller «ingen avtale»-holdning til Brexit når landets egen sentralbank kommer med advarsler om «en ubehagelig høy risiko», gjør deg kanskje hardfør, men også trassig til det skjødesløse.

Det faktum at britene holdt ut så lenge, var galskap.

Jeremy Corbyn er motstandsdyktig, det er det ingen tvil om. Fleksibel er han definitivt ikke. Når han konfronteres med det som kan være den største katastrofen til å ramme Storbritannia siden 1976 (da de trakk seg fra det utenlandske pengeoverføringsmarkedet og lånte penger fra IMF), er han fremdeles totalt ufleksibel i sin opprinnelige vurdering av hvordan forholdet mellom Storbritannia og Europa bør være.

For meg ser det ut som at britene, som Jeremy Corbyn, har en trofast lojalitet til sine opprinnelige vurderinger, selv om disse viser seg å være ugunstige når de faktisk iverksettes. Den tyske forfatteren W.G. Sebald, som byttet ut fødelandet sitt med England og døde i sin høyst elskede by Norwich i mars 2001, poengterte dette i On the Natural History Destruction (Luftkrig og litteratur, Gyldendal, 2007), som omhandler de alliertes bombing av tyske byer under andre verdenskrig.

RAF-pilotene – med den ufattelige dødelighetsrisikoen på 40 prosent per pilot – fortsatte å bombe byer for å knekke moralen til den tyske befolkningen, når det hadde vært mye mer hensiktsmessig å sikte seg inn mot konkret infrastruktur, industrielle soner og transportsentraler. Hvis disse målene hadde blitt truffet, ville (og Sebald siterer Albert Speer selv på dette) hele det tyske krigssystemet blitt lammet innen svært kort tid.

I 1944 var det tydelig at moralen til den gjengse tysker var like sterk som alltid, at Tysklands industri ikke hadde blitt rammet på noen alvorlig måte, og at krigens slutt var utenfor sikte. Men de britiske bombeangrepene endret aldri strategi, selv om de slukte en tredel av Imperiets militærbudsjett.

Spol tilbake til nesten 30 år tidligere og vi finner en uerfaren marineminister ved navn Winston Churchill som fulgte Kitcheners forslag om å sende troppevis av britiske og ANZAC-soldater til sin sikre død i Gallipoli, i et fånyttes forsøk på å slå de osmanske tyrkiske kreftene i et nådeløst landskap. Invasjonen i seg selv var lite mer enn ønsketenkning. Det faktum at britene holdt ut så lenge, var galskap.

Han insisterte på å ta med ponnier; noen av dem drukne.

Noen tiår senere skulle de nesten gjøre det samme igjen: Hadde ikke tyskerne bestemt seg for å ta en pause i angrepene på Dunkirks strender i tre dager i mai 1940, ville ingen av de 330 000 allierte troppene blitt evakuert fra Frankrike. Så grusomt håpløs var britenes opprinnelige planlegging, at det fantes stemmer i London som faktisk talte for en ubetinget overgivelse til Tyskland.

Robert Scotts fatale ekspedisjon minner om dette. Den ble opprinnelig planlagt uten tanke på tidspress, og de fraktet med seg utstyr og mennesker som skulle utføre vitenskapelig forskning på Antarktis. Da Amundsen (som hadde holdt det hemmelig at han hadde satt kursen mot Antarktis på Fram) sendte et telegram til engelskmannen for å varsle om at han skulle prøve seg på å nå fram til Sørpolen først, må Scott ha kjent på en stor urettferdighet – men ikke en eneste gang omla han timeplanen sin eller ofret han sitt vitenskapelige prosjekt for å slå nordmennene til målet.

Han insisterte på å ta med ponnier; noen av dem druknet, og de hadde dessuten hover som satte seg fast i den dype, ferske snøen, og som hindret framgangen til hele mannskapet. Etter ponniene døde måtte de britiske oppdagerne slepe på provianten og utstyret selv. Ingen av dem var eksperter på skigåing, og de fleste av dem valgte å ta beina fatt.

Andre tragedier inntraff på veien: gassen i matkokerne begynte å dampe bort på grunn av varmen på veien til Antarktis, så til slutt hadde de ingen måte å tine maten sin på, og ingen adgang på drikkevann. (Amundsen var kjent med dette problemet og satte aldri gassbeholderne ute i sola). Provianten til Scotts mannskap var også dårlig rasjonert: da ekspedisjonen skulle gjenskapes i 2006, ble «britene» nødt til å trekke seg fra forsøket grunnet alvorlig vekttap hos alle i mannskapet. Listen over flere feil fortsetter.

Det sier så klart ingenting om hennes utføringsevne, som kan hende å være lik null.

Og likevel, til forskjell fra Shackleton som i 1909 ga opp ekspedisjonen sin bare 15 mil fra Sørpolen for å komme tilbake til Nimrod med livet i behold, fortsatte Scott – antakeligvis fordi han visste at han konkurrerte mot nordmennene. Det skulle derfor ikke ha kommet som en overraskelse da de kom fram og så det norske flagget vaie på verdens mest sørlige punkt. Men det kom som en knusende skuffelse. «Gode Gud!», skriver Scott i dagboka si 17. januar på Sørpolen. «Dette er et grufullt sted og det er desto mer forferdelig at vi har kjempet hele veien hit uten å få belønningen av å komme først.»

Theresa May – kanskje fordi hun er mindre karismatisk enn Corbyn, kanskje fordi hun er kvinne, kanskje fordi hun har åpenbare svakheter som politiker – er mer åpen til å omstille seg på veien mot en endelig Brexit. Det sier så klart ingenting om hennes utføringsevne, som kan hende å være lik null. I skrivende stund har hun ingen plan som tar landet bort fra en «no deal-Brexit» heller. Det ville være forferdelig synd om de motstandsdyktige britene bekrefter hypotesen min om farene ved en urokkelig stå-på-vilje. La oss inderlig håpe de klarer å unngå «Scott-syndromet».