Var ikke 1994 et veldig rart tidspunkt å ta stilling til EU på?
Det er i november 30 år siden Arbeiderpartiet bestemte seg for å ta EU-debatten. Tida er igjen moden.
«Hvorfor skal man sette i gang en EU-debatt når vi er i en krise og må løse den? Vi synes det er et litt rart tidspunkt», sa Senterpartiets Marit Arnstad på NRKs Politisk kvarter nylig. Rart tidspunkt? Hva skulle vært et mer naturlig tidspunkt.
Hvert år fødes det 60.000 barn i Norge. For hvert år som går, blir det 60.000 nye nordmenn som aldri har fått si sin mening om EU. Den siste generasjonen som fikk lov til å mene noe om Norges tilknytning til Europa og EU, ble født i 1976. Siden 1977 er det født 2,7 millioner nordmenn. Det er over halve den norske befolkninga. Når skal deres stemme telle?
Vedums fiendebilde er upåvirket. På partiets landsstyremøte denne uka ble EU karakterisert som styggedom fra talerstolen.
Krigen i Ukraina setter nesten alt vi er og alt vi har gjort etter krigen i et nytt lys. Valg settes på spissen. Veldig mange spørsmål er snudd på hodet av den siste månedens sjokkarta utvikling. I øst har finnene åpnet en nærmeste eksistensiell debatt om å knytte seg til Nato. Et flertall er for, og en avklaring er ventet i løpet av våren. Svenskene har samme debatt, og nøytralitetslinja som har tjent svenskene godt, er under press. I Tyskland har militær tilbakeholdenhet blitt erstatta med en gedigen opprustningspakke. Dette er paradigmeskifter i Europa.
En debatt om norsk EU-tilknytning er helt naturlig. Helt nødvendig. Og nå er det rette tidspunktet. For nå er vi igjen ved kjernen av det EU-samarbeidet faktisk handler om, for mange av oss: Om fellesskap i krisetid. Om fred og samarbeid. En prinsipiell forpliktelse i gode og dårlige tider.
OL på Lillehammer har blitt brukt som forklaringer på at Norge sa nei i 1994. Halvt på skjemt, men bare halvt. Vi red en nasjonal, oljesmurt bølge. Da vi i 1994 tok stilling til EU, var Europa i dyp fred. Etter Muren og Sovjetunionen, før Srebrenica. EU som fredsprosjekt var den gangen et langt vagere perspektiv enn det er nå. Kanskje var 1994 et rart tidspunkt å ta stilling til EU på?
Forsvars- og sikkerhetspolitikk er brennaktuelt, og sentrale forskere mener Norge må tettere på EU. Karsten Friis, seniorforsker ved Nupi, har hevdet at Nato- og EU-debattene henger sammen. «EU er på vei til å seile opp som et vel så viktig sikkerhetspolitisk fellesskap som Nato. Det handler om det utvidede sikkerhetsperspektivet», sa Friis og mente at krigen i Ukraina bør utløse en ny EU-debatt.
Arbeiderpartiet er stadig portvokter for EU-debatten.
Hans Nupi-kollega Pernille Rieker følger opp i samme spor denne uka, og skrev med tittelen «Skjønner regjeringen hva som foregår i EU nå?» om viktigheten av at Norge følger nøyere med på hvordan unionen former sin felles forsvarspolitikk. Til NRK sier hun at det er viktig at Norge inngår en mer «overordnet avtale utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitisk» med EU. Hun igjen får støtte av sjefsforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt, Bjørn Olav Knutsen, som sier at «Norge risikerer å bli satt på gangen».
Finansminister og Nei-general Trygve Slagsvold Vedum vet bedre. Til utspillet til Friis sa han: «Særdeles uklokt». Han vil ikke flytte makt fra lokaldemokratiene i Norge til byråkrater i Brussel. Vedums fiendebilde er upåvirket. På partiets landsstyremøte denne uka ble EU karakterisert som styggedom fra talerstolen.
Mandag denne uka var Marit Arnstad og Vedums partikollega justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl på besøk i Brussel. Departementets infofolk logret på sosiale medier om at sjefen skulle delta på EUs ekstraordinære justis- og innenriksministermøte om Ukraina. På dagsorden sto flyktningstrømmen som nå berører hele Europa. Ministrene ble på møtet blant annet enige om en plan for å forhindre menneskehandel. Mehl kunne bare ta vedtakene til etterretning.
«Veldig bra. Tenk om ho i tillegg hadde hatt moglegheit til å stemme på dette møtet, ikkje berre snakke og sjå på at dei andre drar konklusjonane?», skrev Venstres Sveinung Rotevatn lakonisk på Twitter.
EU ble smidd som svar på gamle kriger. Nå formes et moderne EU av nye krisetider
Venstre og Høyre har gått i bresjen. Ja-partiene har selvsagt og helt legitimt løftet EU-spørsmålet fram i debatten, mens Arbeiderpartiet inntil søndag har vært avventende. Da tok partiets Oslo-topp Raymond Johansen initiativ. «EU er ikke bare vår beste garantist for fred og demokrati. Det er også det beste svaret vi har på mange av utfordringene det norske samfunnet står overfor», skrev Johansen. Det kan vekke til live en debatt som i to omganger har splittet partiet.
Tida er moden for en ny EU-debatt, mener byrådslederen. Arbeiderpartiet er stadig portvokter for EU-debatten.
Senterpartiet (og SV) kan sette hælene i grusen, men krefter trekker nå landet mot en ny, stor EU-debatt ingen hadde forutsett bare for en måned siden. Premissene er endret totalt, og det snakkes om en ny og varig kald krig. I januar skrev Nei til EU-æresmedlemmet Dag Seierstad konstruktivt i Klassekampen om ja og nei-frontene i Norge. «Siden vi er inne i en rolig fase av den norske EU-debatten, har vi tid til å gjøre noe med denne debattsituasjonen», skrev han. Det illustrerer godt hvor fort ting endres.
EU viser vei på mange områder. Unionen har bestått noen store prøver, og er langt på vei rehabilitert.
Det har vært dypfred om den norske EU-tilknytningen. Målinger har påvist liten vilje blant nordmenn til å endre på dette. Nye målinger som er tatt opp etter det russiske angrepet mot Ukraina, viser bevegelse. Nationen skrev i forrige uke at 22 prosent er blitt mer positive til EU som følge av krigen. Krigen kan vare lenge, den nye internasjonale virkeligheten kan vare evig. Synet på EU og egen sikkerhet vil påvirkes.
EU ble smidd som svar på gamle kriger. Nå formes et moderne EU av nye krisetider. Situasjonen i Ukraina er møtt av et samlet Europa. Kraftfulle sanksjoner er iverksatt på svært kort tid, og det er lagt omsorgsfulle planer for millioner av flyktninger. Men det er ikke bare i møte med krig at EU har utvist omstillingsevne. EU taklet også pandemien som ble kastet på den. Bedre enn USA og bedre enn Kina. Unionen har også tatt et tydelig lederansvar når det gjelder den aller største krisa, klimakatastrofen. Og det er bare dager siden EU vedtok lover som for alvor utfordrer de store, globale tek-selskapenes makt.
EU viser vei på mange områder. Unionen har bestått noen store prøver, og er langt på vei rehabilitert. Norge må ta debatten igjen. Hvem vil vi være i framtidas Europa? Mange nye nordmenn må få være med og bestemme.
Kommentarer