Gratispassasjerene

Mye er som det lenge har vært når det gjelder Norges forhold til EU og norsk EU-debatt. Nei-et fra folkeavstemningen i 1994 ligger fast, og mens det er flertall for EU-medlemskap i de fleste europeiske land, selv i stater som er hardt rammet av økonomisk krise, som Hellas, Italia og Spania, er over 70 % av nordmenn motstandere av norsk EU-medlemskap.

I en rekke land vinner EU-vennlige partier og politikere valg – vi så det sist i Frankrike. I Norge finnes det per i dag ingen partier som aktivt profilerer seg på å knytte Norge tettere til EU eller som argumenterer så noen kan høre det om betydningen av et tett og forpliktende europeisk samarbeid.

Høyre er riktignok for norsk EU-medlemskap på papiret, og har flere politikere med et tydelig engasjement for EU, men medlemskap nå er knapt prioritert. Regjeringsmakt er viktigere enn medlemskap, og regjeringpartner Fremskrittspartiet ble i 2016 offisielt EU-motstander.

 

Norge er fortsatt i utakt

I mange land i Europa er liberale partier, kristendemokratiske partier og miljøpartier drivende i arbeidet for en styrket union. Norges liberale parti, Venstre, har fortsatt ikke programfestet norsk EU-innmelding – et forslag om å gjøre det ble sist nedstemt på landsmøtet i 2017. Kristelig Folkeparti mener at Norge vil være «best tjent med å stå utenfor EU». Miljøpartiet De Grønne i Norge har ingen mening om norsk EU-medlemskap og lite å si om europeisk samarbeid.

Også sosialdemokratiske partier i Europa er gjennomgående tilhengere av EU. Arbeiderpartiet på sin side vedtok på sist landsmøte å stryke setningen om at «EU-medlemskap vil være til fordel for Norge» og jeg kan ikke huske sist en aktiv arbeiderpartipolitiker snakket høyt om betydningen av europeisk integrasjon og europeiske fellesskapsinstitusjoner. I tillegg kommer de soleklare nei-partiene; foruten Fremskrittspartiet: Senterpartiet, SV og Rødt.

Norsk EU-motstand er eksepsjonell i sin utbredelse, styrke og stabilitet.

I sum gjør dette Norge til europamester i EU-motstand, og nordisk mester er vi selvsagt også. I Sverige, Danmark og Finland er flertallet for EU-medlemskap, og flere partier har et styrket EU og europeisk integrasjon, høyt på dagsorden. Dette gjelder også sentrumspartiene: I Sverige er for eksempel både Liberalarna og Kristdemokraterne selvfølgelig klare ja-partier, men også i Centerpartiet er de varme tilhengere av EU og svensk EU-medlemskap. Selv på Island står motstanden mot EU svakere enn i Norge, ifølge meningsmålinger.

Å påpeke dette er ikke å benekte den betydelige EU-skepsisen også i mange andre europeiske land, eller å feie under teppet problemene EU sliter med. Skepsis mot Unionen er høyst forståelig. Norsk EU-motstand er likevel eksepsjonell i sin utbredelse, styrke og stabilitet. Hans Marius Enzensbergers berømte bok «Norsk utakt» fra 1984, eksemplifisert med norske velgeres særlig «hardnakkede» motstand mot «det europeiske fellesskapet», tar oss fortsatt på kornet – i hvert fall et stykke på vei.

 

Men vi er allerede en del av EU
For forskjellen i dag, mer enn tretti år etter Enzensberger formulerte sin karakteristikk, er at vi nå er tett integrert i EU, gjennom EØS-avtalen og mer enn 70 andre avtaler. Avtalene er såkalt «dynamiske». Dette innebærer at nye relevante rettsakter som vedtas i EU, skal innføres fortløpende. Per 2015 er over 10 000 rettsakter blitt inkludert i norsk rett.

Og i EU er den alminnelige lovgivningsprosedyren som kjent overnasjonal: Nye lover fremmes av Europakommisjonen, og vedtas i Ministerrådet og Europaparlamentet gjennom flertallsavgjørelser. EU-retten har dessuten forrang over nasjonal rett, og i konfliktsaker avgjør EU-domstolen. Politikkutformingen som omfattes av EU-samarbeidet kan dermed som hovedregel ikke kontrolleres av den enkelte medlemsstat gjennom veto.

Dette innebærer selvfølgelig en betydelig myndighetsoverføring fra det nasjonale til det europeiske nivået – og gjelder like mye for Norge som for medlemsstater på de områdene avtalene våre med EU omfatter. For å illustrere omfanget av EU-tilpasning, konkluderte Europautredningen fra 2012 med at Norge hadde tilpasset seg omtrent ¾ av EU-samarbeidet.

Handlingsrommet innenfor dagens avtaleverk er adskillig mindre enn en del går rundt og forestiller seg.

Den «norske utakten» står ved lag med andre ord, men vi går definitivt mer i takt enn før. Tapet av nasjonal suverenitet er samtidig ikke kompensert med adgang til felles beslutningsarenaer og dermed medvirkning på europeisk nivå.

Det finnes naturligvis et nasjonalt handlingsrom, som det heter. Norge har som ikke-medlem større mulighet til å gå våre egne veier på en del politikkområder, som landbruk. Også på områder med forpliktende EU-avtaler har vi – på linje med medlemsstatene i og for seg – mulighet til å bedrive en mer eller mindre «aktiv europapolitikk», som skiftende regjeringer gjerne har formulert det. Handlingsrommet innenfor dagens avtaleverk er imidlertid adskillig mindre enn en del går rundt og forestiller seg.

Når graden av EU-tilpasning ikke alltid kommer så tydelig frem, er det dels fordi regjering og stortingsflertall faktisk støtter mye av politikken som kommer fra EU – vi tilpasser oss noe vi uansett er for; dels at kostnandene ved å lage for mye bråk vurderes som for store. Mange mener vi alt i alt tjener på EØS og de andre avtalene med EU, til tross for at Norge som ikke-medlem er avskåret fra å delta der beslutningene om fortolkningen, implementeringen og «den dynamiske utviklingen» av avtaleverket fattes.

De som er mer skeptiske, og erklært opptatt av det demokratiske underskuddet, prioriterer likevel det å sitte i regjering over konfrontasjon med og om EU. Vi så at EU-tilpasningen fortsatte omtrent som den pleide selv med Senterpartiet og SV i regjeringskontorene.

Alt dette – som følger av at vi er samtidig utenfor og innenfor EU – er som det har vært de siste tiårene. Og lite tyder på drastiske endringer i Norges forhold til EU i overskuelig fremtid.

 

Sterkere nei og stuerent ja

Noe har imidlertid skjedd. På den ene siden har krisene i EU, og ikke minst Brexit – britenes ja til EU-utmelding sist sommer – gitt norske EU- motstandere vind i seilene og om mulig enda større selvtillit. Partier som SV og Senterpartiet reiser krav om å si opp EØS-avtalen med fornyet styrke. Det samme gjelder EØS-motstanderne på venstresiden i LO. Fremskrittspartiets nye nei til EU og Arbeiderpartiets retrett i EU-spørsmålet i det nye programmet, må også ses i lys av dette.

På den andre siden har det også blitt adskillig enklere å være tilhenger av EU – og da snakker jeg ikke primært som forsker med interesse for EU og europapolitikk, men ut fra personlig erfaring. Jeg var aktiv på nei-siden i 1994, men gikk fra nei til ja i 2001. Da var jeg et år ved New School for Social Research i New York, og fikk veiledning på doktorgraden jeg holdt på med av Nancy Fraser, professor i sosial og politisk teori og profilert amerikansk sosialist og intellektuell. Jeg husker enda godt hvordan Fraser og mange av de andre venstreorienterte professorene ved New School argumenterte for betydningen av overnasjonale organisasjoner som EU for å regulere kapitalen og redde miljøet, og hvordan jeg i løpet av året der borte lot meg overbevise.

På norsk venstreside har det imidlertid ikke vært helt stuerent å være venstreorientert og engasjert EU-tilhenger – samtidig. Noen har vi vært så klart, men i forhold til andre land – der det å være til venstre og for EU er helt standard – er posisjonen marginal.

Hovedgrunnen er, kort sagt, at EU langt fra er noe ideelt samarbeid.

Man kan i utgangspunktet, og grovt sagt, dele EU-motstanden på norsk venstreside i to. I den ene leiren er de prinsipielt kritiske til eller til og med motstandere av overnasjonalitet. Deres visjon er en verden av demokratiske nasjonalstater der enhver stat har veto. Det er fint med internasjonale traktater og konvensjoner, men den enkelte stat må til enhver tid kunne reservere seg av hensyn til nasjonale interesser. Med et slikt utgangspunkt er det ikke merkelig at man er motstander av EU.

I den andre leiren er man – på papiret, og så lenge EU ikke nevnes – tilhenger av bindende internasjonale avtaler, konvensjoner og domstoler, og større eller mindre bruk av flertallsvedtak i internasjonale organisasjoner. Kommer EU på tale – det viktigste og mest omfattende samarbeidet av denne type på kontinentet Norge er en del av – blir det imidlertid straks klart at det ikke er dette man har i tankene.

Hovedgrunnen er, kort sagt, at EU langt fra er noe ideelt samarbeid. Traktatene er mangelfulle; det er lett å ønske seg en annen politikk på det eller det området; beslutningsprosessene burde vært mer inkluderende, mindre toppstyrte, mer effektive, også videre. Ser man det slik, kunne jo en idé vært og gå inn å forsøke å påvirke rett, politikk og styring i EU sammen med de landene og kreftene i europeisk samfunnsliv og politikk vi i alle andre sammenhenger samarbeider med og har tillit til. I stedet peker man på «andre organisasjoner», fra etablerte aktører i internasjonal politikk, fra Nato og Verdens Handelsorganisasjon til Europarådet, Nordisk Råd og FN, til sivilsamfunnsinitiativer og diverse mer eller mindre utopiske skrivebordsforslag.

Motstanden til tross: EU skal tydeligvis aller helst fortsatt være der.

Disse alternativene har alle den haken ved seg at de enten er like lite eller mindre ideelle enn EU – eller at de ennå ikke finnes. Det har likevel vært nok – så langt – til å berolige dem i denne leiren. De synes de har en plan med sin EU-motstand. En annen og mye bedre overnasjonalitet er mulig – den har bare ikke latt seg materialisere ennå.

Motstanden til tross: EU skal tydeligvis aller helst fortsatt være der. Økt oppslutning om populistiske partier som er for EU-utmelding og på sikt EU-nedleggelse, men ikke minst Brexit, har derfor skapt uro også på norsk venstreside. En ting er at Brexit-debatten synliggjorde for enhver at mange i dette segmentet har mye mer til felles politisk med de mange på Storbritannias venstreside som stemte Remain enn med mange av dem som stemte Leave. Dette har, slik jeg opplever det, forandret den politiske atmosfæren rundt EU-spørsmålet i Norge merkbart. Mens det tidligere var «tramp i klaveret» å si noe som kunne tolkes som et ja til EU der selverklærte norske progressive var samlet, er det nå blitt noe i nærheten av et legitimt synspunkt.

 

Gratispassasjerer

Brexit har imidlertid også blitt symbol på en annen eventualitet: At EU bryter sammen. Man kunne jo tenkt seg at dette var en gladnyhet for enhver norsk EU-motstander. Da ville vi jo endelig vært kvitt denne udemokratiske, høyrevridde, ineffektive – og i det hele tatt skuffende lite perfekte – organisasjonen. Et annet Europa er mulig – inkludert et Europa uten EU naturligvis. Forpliktende samarbeid på tvers av statene i Europa og stabile felleseuropeiske institusjoner er overhode ingen selvfølge.

Spørsmålet blir da hva slags Europa vi eventuelt vil få post EU, og om det vil være bedre enn dagens Europa med EU. Dette har ikke vært ganske klart for meg tidligere, men en hel del norske EU-motstandere – kanskje de fleste? – mener når det kommer til stykke at det tross alt er bedre både for Europa og for Norge at EU består – men at Unionen reformeres. Dette skal skje, om jeg forstår det rett, gjennom at den riktige typen EU-tilhengere vinner frem i EU-land. Disse må vi derfor støtte, om enn forbeholdent, og dessuten «gi råd». Det er nemlig disse EU-tilhengerne som så skal reformere EU, slik at de som vil legge EU ned ikke får økt oppslutning.

For meg ser dette ut som et godt gammeldags gratispassasjerargument.

Vi i Norge skal imidlertid fortsatt stå rene og ranke utenfor. Vi skal ikke ta risikoen. Vi skal ikke ta ansvaret. Og vi skal selvsagt profittere på det hvis EU lykkes med reformarbeidet sitt og bidrar til fortsatt samarbeid og stabilitet i Europa.

For meg ser dette ut som et godt gammeldags gratispassasjerargument. Gratispassasjerer kommer seg til byen med bussen uten å betale. Gratispassasjerer er de uorganiserte som tjener på avtalene de organiserte fremforhandler uten å bidra selv. Gratispassasjerer får potensielle goder av internasjonalt forpliktende samarbeid – økt handel og velferd, fred, demokrati, en stabil rettsorden – uten å ta sin del av kostnadene.

For kostnadene er der selvsagt. Ingen liker å havne i mindretall. Det hadde vært bra om vi alle alltid kunne gjøre det vi hadde lyst til, alltid det som var fullt ut optimalt for oss selv der og da, uavhengig av andres interesser og ønsker. Internasjonal politikk fungerer ikke slik, i hvert fall ikke for små stater som Norge. Internasjonalt samarbeid innebærer av og til å måtte ofre primærposisjoner for å få til noe bedre i sum og på sikt. Det er dette vi mener «de andre» må gjøre.

Hva er så spesielt med oss? Hvis EU alt i alt er et gode i dagens Europa; hvorfor er det da alle andres ansvar å ofre noe for dette godet, men ikke vårt?